jorgen-ejbol

Bildet: Jørgen Ejbøl var styreformann for Politikem/JP-konsernet frem til 2014. Mange norske er kanskje ikke klar over at de to konkurrerende avisene tilhører samme konsern. Politiken har hele tiden stått for «ytringsfrihet, men».  Jyllands-Posten har de siste seks år fulgt samme linje og Flemming Rose er blitt utsatt for en ydmykende behandling. Verst har styreformann Ejbøl vært. Han tålte heller ikke se Roses navn i spaltene etter at han hadde sagt opp. Det er blitt personlig. Ejbøl kalte Rose «besatt», men det er han som ikke lenger skiller klarer balansen mellom prinsipper/verdier og trusler. Fortsatt er han nestleder i styret og leder av Jyllans-Postens fond.

 

Utad hyllet Jyllands-Posten ytringsfriheten og innstiftet til og med en pris til dens ære. Virkeligheten var noe helt annet. Flemming Rose fikk munnkurv. Nå står han frem med sin historie. Han har forståelse for ledelsens ansvar for egne ansatte. Men hvorfor måtte de lyve? Det var hykleriet som fikk Rose til å ta bladet fra munnen.

Egentlig hadde han tenkt å vente til han ble pensjonist – dvs om 10-15 år. Men da daværende styreformann Jørgen Ejbøl sto frem i Politiken på tiårsdagen for tegningene og beklaget at de ble publisert, var begeret fullt.

ANNONSE

Det var den logiske konklusjonen på hykleriet: Jyllands-Posten sto ikke lenger ved sin historiske rolle. Den undsa den, offentlig.

Det hadde man aldri gjort i de ti år som var gått. Statsminister Anders Fog Rasmussen gjorde det ikke og avisens Carsten Juste gjorde det heller ikke. Under stort press sa han at avisen belaget all smerte og lidelse tegningene forårsaket, men avisen kunne ikke beklage at den benyttet pressefriheten.

Nå gjorde Ejbøl det.

Samtidig nektet den samme Ejbøl Flemming Rose å delta i to konferanser om tegningene. Ringen var sluttet. Rose følte han måtte fortelle hva som virkelig hadde skjedd.

»Det her er en bog om terrorens væsen,« siger Flemming Rose til Information.

»Det er historien om, hvordan frygten æder sjæle, venskaber og faglige fællesskaber.«

Den vestlige presse anser seg selv som legemliggjøringen av pressefrihet. Det er vi ikke sier Rose. Dessverre. Det er vårt selvbilde dette handler om. Vi vi gjerne opprettholde bildet av oss selv som frihetselskende. Men det er falskt, sier Rose. Terroren får oss til å krype til korset, til å bakke ut, overgi oss.

Det er derfor et større perspektiv over denne historien. Det er et stykke Danmarks-historie, og siden tegningene ble internasjonalt kjent, også et spørsmål om friheten i Vesten som sådan.

Jyllands-Postens tilbaketog begynte mye tidligere. I november 2011 ble Charlie Hebdo utsatt for et brannattentat. Jyllands-Posten unnlot å trykke tegningene som provoserte islamistene. Red. forsto den gang Jyllands-Postens begrunnelse: Avisen hadde betalt en så høy pris at man ikke kunne forvente at de skulle øke den. Men mange danske venner var skuffet over avisen.

Det viste seg at de hadde rett. Ledelsen var i fullt tilbaketog. Da Charlie Hebdo ble massakrert ringer styrelederen til Rose og forbyr ham å si noe offentlig. Da driver man ikke lenger forebygging, men sensur.

Jyllands-Postens chefredaktør Jørn Mikkelsen ringer til Flemming Rose for at forhindre ham i at udtale sig til pressen om sagen.

Dette er den samme sjefredaktør som i sin tid ba Rose illustrere at ytringsfriheten i Danmark var under press.

david-headley-pbs_650x400_51454862346

Tilbaketoget var begynt langt tidligere. Ett av de mest alvorlige planlagte angrep mot avisen ble ledet av David Coleman Headley, som hadde vært instrumentell i Lashkar e-Taibas meget blodige angrep på Mumbai. Headley var i Danmark og rekognoserte. Han samarbeidet med Tahawwur Hussain Rana i Chicago. Da rettssaken mot dem kom opp ble Rose innkalt som vitne.

Kort før retssagen bliver han kontaktet af daværende koncernbestyrelsesformand Jørgen Ejbøl. Beskeden er klar: Hvis Rose vidner i retssagen, er han fyret. Ejbøl beskylder ham for at være illoyal og for ikke at have informeret sine chefer godt nok om sagen.

Dette var i april 2011.  Nå gjaldt det ikke offentlig oppmerksomhet om Rose som person og det han eventuelt kunne finne på å si. Det gjaldt en rettssak mot mennesker som hadde planlagt å drepe Jyllands-Posten. Når det å vitne i en rettssak kalles illojalt er man ute å kjøre.

Ledelsen sa at Rose var blitt besatt av karikaturstriden.

Det var de som var besatt.

Noe av den samme reaksjonen ser man i norske myndigheters og mediers reaksjon på jihad-trusselen. De tror at ord utløser handlinger og har utviklet en sensitivitet som gjør dem hysteriske. Når PST oppsøker forfattere og advarer dem mot å skrive negativt om islam, og sier at jihadistene ikke representerer islam, er med ute og sklir. Når norske medier etter større terrorangrep forsøker å lage symmetri mellom jihadister og islam-kritikere, er man ute og sklir.

Uten illusjoner

Det gjør vondt å miste illusjoner. Så sent som på tiårsdagen for tegningene, skrev Claus Kastholm Hansen i Berlingske:

Så længe Danmark kan fostre mennesker som Flemming Rose, kan det ikke gå helt galt. Stilfærdigt betaler han prisen for at være en af den håndfuld personligheder, der stræbes efter livet af ekstremistiske islamiske bevægelser. Og igennem alle ti år har hans avis, Jyllands-Posten, bakket ham op.

Den siste setningen var lodrett løgn, men det visste offentligheten ikke. Den trodde avisen sto last og brast med Rose. Men når tidligere styreformann Ejbøl, nå leder av Jyllands-Postens fond, sto frem i Politiken og beklaget trykkingen, hurde man forstått, sier Rose i dag. Men det ble ikke helt lagt merke til.

Linjen er løpt helt ut når en nye sjefredaktør Nybroe i sitt tiltredelsesintervju sier at det ikke er aktuelt å trykke flere Muhammed-tegninger. Det er man ferdig med, og nå skal islam-kritikk avveies mot andre viktige temaer. Proporsjonalitet er stikkordet. Nybroe insisterer på at det ikke er snakk om noe tilbaketog, bare et forsøk på normalitet. Islam var ved å fylle for meget.

Men alle forsto signalet, og Roses bok forklarer hvordan en ny redaktør kunne åpne med en slik programerklæring.

Jyllands-Posten tilbakekaller eller angrer på deres viktigste bidrag til pressefriheten, også i internasjonalt perspektiv.

Dermed gir de seieren til den avdøde hat-imam Abu Laban.

De som brente Dannebrog får siste stikk.

Det er et nederlag av dimensjoner.

Det er i den kontekst man må forstå Flemming Roses ord om at våre medier ikke er bedre enn dikaturenes. Når det kommer til stykket. Når vi får satt tommeskruer på. Da viser det seg hva vi er laget av.

Det gjør vondt når illusjonene brister.

Men det er forutsetningen for sannhet.

 

 

https://www.information.dk/mofo/skid-bedre-medier-arbejder-diktaturer

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629