På nettstedet til Store Norske Leksikon og norske Wikipedia finner du grundige omtaler av karikaturstriden. Begge steder har artikler fulle av fakta om bakgrunnen for striden ut fra en politisk, religiøs og geografisk kontekst. Her gjengis bilder av hovedaktørene, og du kan lese egne avsnitt om ytringsfrihet, samt om opinionsmålinger og rettslige og politiske etterspill. Likevel er den mest relevante dokumentasjonen utelatt: En gjengivelse eller faksimile av de aktuelle karikaturtegningene, selve årsaken til det hele, finner du ikke.

– Fordi man er redd! Det var det kontante svaret Flemming Rose ga på Adam Holms spørsmål i TV-programmet Deadline den 11. januar i fjor om hvorfor de store avisene i Danmark ikke hadde støttet Jyllands-Posten ved å publisere karikaturene. Ingen bortforklaringer av typen manglende relevans, respekt eller opphavsrettigheter. Kun en ærlig, om enn nedslående innrømmelse av at vold faktisk virker.

Nå viser det seg at også Jyllands-Posten sviktet det som engang var avisens ideal. Flemming Rose skriver i sin nye bok De besatte om sensur og direkte motarbeidelse av hans kamp for ytringsfriheten. Det oppsiktsvekkende nye er at angrepene ikke kom fra den sedvanlige hopen av såkalte anstendige mennesker som aldri tok bryet med å sette seg inn i hva karikaturene egentlig handlet om, men fra Jyllands-Postens egen ledelse.

ANNONSE

Utad svingte avisen fortsatt ytringsfrihetens fane høyt hevet. Information forteller at Jyllands-Posten faket. Man innbilte både seg selv og andre at man fortsatt sto fast på ytringsfrihetens side:

Mens Jyllands-Posten indadtil lagde bånd på Flemming Rose, forsvarede avisen udadtil ytringsfriheden som et ukrænkeligt princip. Blandt andet stiftede Jyllands-Postens Fond sin egen ytringsfrihedspris.

I 2010 gik prisen til forfatteren Ayaan Hirsi Ali med begrundelsen: «Din kamp for ytringsfrihed er vores kamp». Den somaliskfødte forfatters personlige skæbne var ifølge priskomiteen en af de direkte årsager til, at Jyllands-Posten bragte de 12 skæbnesvangre tegninger i 2006. Alligevel gav avisen i 2011 Flemming Rose mundkurv på, fordi han forsvarede de samme principper som hende.

Handlingen minner om Molières Tartuffe.

tartuffe

Denne skikkelsen i Molières drama med samme navn er en sleip bedrager, men klarer for en stakket stund å lure til seg både penger og en fornem kvinne.

Det var samme type hykleri som ble satt under debatt i Roses forrige bok, Hymne til friheten, noe som også kan forklare hvorfor mediehusets bestyrelsesformann, Jørgen Ejbøl, forsøkte å forhindre bokens utgivelse og omtale. Den ville forbli en ubehagelig påminnelse for avisens ledelse.

Det er mange år siden en jussprofessor forkynte at flukt er det motsatte av forsvar, og til feighet er man ikke forpliktet. Men når ingen lenger tør, hvem skal da forsvare våre rettigheter?

I Daniel og Emmanuel Lecontes dokumentarfilm Je suis Charlie konstateres det tørt av en av intervjupersonene: Hvis våre kollegaer i frontlinjen for den offentlige debatt ikke bærer sin del av risikoen – da har barbarene vunnet:
 

 
Etter attentatet dro Flemming Rose til Paris for å snakke med de overlevende fra Charlie Hebdo, og han gjenga flere av samtalene i sin forrige bok. De overlevende var, som Rose, kommet til den erkjennelse at kampen mot selvsensur ikke kan vinnes med mindre man har bred støtte i samfunnet.

I sine refleksjoner rundt selvsensur har Rose tidligere trukket frem den serbiske dikteren Danilo Kis, som har definert selvsensur som den prosessen som finner sted når man som følge av ytre press, politisk eller sosialt, oppgir suvereniteten over sitt eget verk. Selvsensuren allierer seg gjerne med løgn og åndelig korrupsjon: Den nekter for at den eksisterer.

Jyllands-Postens motarbeidelse av Flemming Rose handler derfor om noe annet enn mangel på mot. Det man gjorde, om fremstillingen som Information og Berlingske har gitt er riktig, var at man forsøkte å tvinge Rose ned til det samme nivået som de selv hadde inntatt, til den samme feigheten og underkastelsen. Til slutt endte det opp som et spørsmål om «lojalitet», slik det gjerne gjør når man ikke marsjerer i takt med debattens gode tone.

Rose avsluttet sin forrige bok med en advarsel som det er verdt å ha i mente før man går i gang med hans siste, «De besatte». Det er ikke brutale tyranner som kommer til å lukke munnen på kritiske røster, skriver han: Friheten vil bli ofret fordi det store flertall av demokratiske borgere vil finne det nødvendig av hensyn til den sosiale fred.

Eugenikken er forlatt, men verbalhygienen tilhører nok fremtiden. Dessverre.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629