Kommentar

Et veggmaleri av Charlie Hebdo-ofrene utenfor lokalene der redaksjonen holdt til og hvor de ble drept 7. januar 2015. Foto: Christophe Petit Tesson/EPA/Scanpix

Det går en rak linje fra massakren på Charlie Hebdo-redaksjonen til lørdagens opptøyer på Karl Johan. Uansett hva Sian måtte ha sagt eller gjort: Det raseriet og hatet vi så er det samme som drepte Charlie Hebdo-journalistene. Derfor sitter det 14 mennesker på tiltalebenken i Paris idag. De tre terroristene var ikke alene.

Magasinets advokat Richard Malka formulerer det glitrende: De som bar Kalasjnikover var bare instrumenter. De viktige er de som forer mennesker med ideer som gjør at de går ut og dreper fem år gamle barn. En referanse til Mohammed Merah som slo til mot en jødisk skole i Toulouse. Merahs terror markerte innledningen på jihad i Frankrike.

Våre medier og politikere ønsker ikke å se fenomenet. De har gått over til å diagnostisere jihadister. De erklæres utilregnelige så fort de er tatt. Dette øker bare spenningen i forhold til flertallsbefolkningen som lever med terroren.

Vår samfunnselite tror de kan terrorsikre viktige bygninger og knutepunkt uten at folk forstår hva og hvem det er myntet på. Alle vesteuropeiske byer er vansiret av terrorsperrer eller Koranklosser som det også kalles.

Men mest alvorlig er avståelsen av friheten.

I 2005 abdiserte særlig norske og svenske myndigheter og medier fra å forsvare ytringsfriheten. Den danske regjering og Jyllands-Posten forsvarte retten til å karikere også islams profet. Men forsvarerne slet. Venstrefløyen og de liberale danskene var mer opptatt av tonen i debatten, en klassisk hersketeknikk fra gamle dager med standsforskjell. Men den konstante beredskapen tærte på kreftene og motet, selv hos Jyllands-Posten. Innad ble Flemming Rose underlagt et strengt regime. Han fikk ikke lov å delta i noen debatt om islam. Det gikk så langt at Rose ble trakassert av sin egen ledelse.

Dette var symptomatisk. Ytringsfriheten har en høy pris i møte med islam.

I Norge og Sverige var resultatet enda verre. En periode virket det som om man innrømmet at man sviktet. Men nå er det en sterk tendens til at man forsvarer at islam og demokrati lar seg forene.De som motsier denne utopien risikerer utstøtelse.

Det som skjedde var at de etablerte, makteliten, overga ytringsfriheten til det nye høyre. Det var ingen bevisst handling, men en konsekvens av deres valg: Den som velger islam, velger bort ytringsfriheten.

Dette er en stor del av den suksess som det nye høyre har opplevd siden 2005.

Det har ennå ikke gått opp for eliten at de ga avkall på selve dynamikken i demokratiet. De hyller demokrati og ytringsfrihet, men det er en hul retorikk.

Det er ikke tilfeldig at den nye ytringsfrihetskommisjonen i Norge har som målsetning å innskrenke ytringsfriheten: Den skal finne ut hvordan man bekjemper fake news og hatprat.

Det har ikke gått opp for dem at de er gjennomskuet. Den som sterkest har bidratt til det er Donald Trump. De hater ham like innett i Vest-Europa som venstresiden i USA.

Det kan ikke sies for ofte: Det liberale USA lot seg provosere og forføre til å velge venstresiden. Dermed mistet USA et bærende segment i den politiske samtalen og landet ble polarisert som aldri før.

Venstresiden og Big Tech står for sensur. Det nye høyre og Trump står for ytringsfrihet. Det er ubestridelig.

Derfor er det Demokratene som nå bruker de samme ord om Trump som de beskyldte ham for. å bruke. Nancy Pelosi sa nylig at Trump og hans tilhengere var folkefiender, akkurat samme uttrykk som Trump brukte om pressen.

Hvem får rett?

Først overga venstresiden og establishment ytringsfriheten. Nå overgir de også friheten.

Valget i 2020 er et skjebnevalg, fordi Demokratene har spent buen så høyt.

Som David Horowitz sier i et intervju: Demokratene er blitt et opprørsparti, et antiamerikansk parti.

Venstresiden i Vest-Europa er så opptatt av å bekjempe Trump og alt hans vesen at de ikke forstår de har gått i en felle: De er blitt antifolkelige, antidemokratiske og antinasjonale. Slik er det når man gir avkall på selve fundamentet for demokratiet: folkets suverenitet.

Eliten kommer til å tape den kampen. Et regime – for det er den rette betegnelsen.- som gir avkall på ytringsfriheten, vil med tiden også unnlate å stå opp for friheten.

Derfor er den norske statsministers fordømmelse av Koran-blasfemi, men taushet om den muslimske mobben, et logisk skritt. Erna Solberg tror hun er på den rette siden av historien.

Vi andre, demokratisk sinnede, forstår utmerket godt forskjellen på å forsvare ytringsfrihet og kritisere Sian. Vi lar oss ikke drive i  den ene eller andre retning. Vi har kjempet for våre standpunkt. Vi har forstått hvorfor Charlie Hebdo-redaksjonen døde.

 

 

 

 

 

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!

Kjøp Sammenstøt mellom sivilisasjoner? her!

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: