Kommentar

Programleder i DRs Deadline, Adam Holm, stanser opp og gjør seg noen viktige refleksjoner rundt meldingen om at Charlie Hebdo ikke kommer til å gjøre satire om Muhammed i fremtiden.

Det var bladets redaktør Laurent Saurisson som sa dette i et intervju med tyske Stern. Jyllands-Posten har sagt noe lignende: Den kommer ikke til å gjenopptrykke tegningene, og trykket heller ikke Charlie Hebdos. Begrunnelsen er forstålig, selv om flere i Danmark synes avisen skuffer og svikter: Prisen har vært for høy, menneskelig, økonomisk og man fortsetter å betale, hver dag. Avislokalene i Viby utenfor Århus er ut som en festning.

Men Jyllands-Posten har ikke sagt det samme som Charlie Hebdo. Danskene har ikke foretatt et ideologisk tilbaketog.

Det har Charlie Hebdo.

Saurisson:

«Feilene man kan laste islam for, finnes også i andre religioner.», sa Sourisseau til Stern

Dette minner mistenkelig om David Cameron som etter massakren på stranden i Sousse, Tunisia, sa at det ikke hadde noe med islam å gjøre.

Vikarierende motiv

Vi må skille skarpt mellom forsiktighet i lys av fare og ideologisk tilbaketog. Mediene gjør ikke det, for de er selv baktroppen som vil rasjonalisere og rettferdiggjøre tilbaketoget.

De fleste aviser og medier er ikke villig til å ofre noen ting. Men de fortsetter å levere nyheter og debatt som provoserer i kraft av rapportere og informere. Det må de i kraft av å være medier. Noen ganger virker det som de helst skulle sluppet.

Charlie Hebdos tilbaketog er likevel noe utover det vanlige, siden 11 av redaksjonen ble slaktet ned og en hel verden sa: Je suis Charlie, i solidaritet.

Nærhet

IMG_0479

Foto: Mennesker som har kjent terroren på kroppen. Nummer to fra venstre Robert Redeker som måtte forlate sitt hjem og gå under jorden da Yusuf Qaradawi utropte ham til islams fiende pga en artikkel i Le Figaro. Lars Vilks og Lars Hedegaard, begge på al-Qaids Wanted-liste og begge utsatt for attentat. Til høyre Daniel Pipes. Bildet er tatt under konferansen på tiårsdagen for drapet på Theo van Gogh i København 4. november 2014.

Man forstår ikke helt terroren og dens virkninger hvis man ikke har vært i nærheten av de berørte. Har man tilbrakt noen timer sammen med Lars Vilks og møtt ham gjennom årene, merker man hvilket trykk disse menneskene utsettes for.

Charlie Hebdos Zineb El Rhazoui var gjest på årets Oslo Freedom Forum. Hun og mannen lever også med bevoktning 24 timer i døgnet, også i deres hjem. Les Salman Rushdies selbiografi Joseph Anton. Han levde jaget, som en hund. Det verste er ydmykelsen man utsettes for av alle som ikke vil forstå, og det er ekstra smertefullt når det er folk i posisjon.

Rushdie tror ikke kolleger hadde stilt opp for ham i dag slik de gjorde i 1989.

Det har han trolig rett i.

Men noen går for langt. Som den amerikanske journalisten Michael Moynihan, i den europeiske utgaven av Politico, som skriver at terroristene vant. Ytringsfriheten tapte.

Dette er defaitisme. Nederlagsstemning.

Det stemmer ikke. Terroristene har ikke vunnet. Ytringsfriheten er trengt. Men oppslutningen har heller aldri vært sterkere enn nå. Det er noe vi i Document har en sterk fornemmelse av. Opinionen har falt ned på Jyllands-Postens og Charlie Hebdos side.

Nervøs svikt vs moralsk

Hvorfor vil da ikke Charlie Hebdo være Je suis Charlie lenger?

Failure of nerve er lov. Nervene kan svikte hos noen og enhver.

Men tankesvikt og moralsk svikt er noe annet. Det kan vi gjøre noe med.

Fornuften er noe vi kan velge å bruke, det er den som har gjort oss til mennesker. Sammenhengen mellom fornuft og moral er tett. Uten den ene, forsvinner den andre.

Det slår inn i politikken.

Hvis vi slutter å tenke, hvis vi slutter å bruke fornuften, er vi ikke lenger siviliserte. Da har vi sluttet å forsvare sivilisasjonen. Da er barbariet forestående.

Kaviar-venstre

Grunnen til denne svikten ligger i den liberale intelligentsiaens svakhet stilt overfor islam og islamisme.

Kampanjen for å stemple Charlie Hebdo som rasistisk både såret og svekket selvtilliten og selvbildet. Et lavmål var da Charlie Hebdo skulle motta amerikanske P.E.Ns ærespris, og medlemmer startet en underskriftskampanje mot tildelingen. Den samme Moynihan hadde en bitende kritikk av oppropet i theDailyBeast 15. mai i år:

But the award was an obvious choice that annoyed more than 200 PEN members—including Eric Bogosian, Wallace Shawn, Junot Diaz, and Peter Carey—who responded to the honor with a campaign of defamation against the dead. Charlie stood accused of, among other sins, trading in “selectively offensive material: material that intensifies the anti-Islamic, anti-Maghreb, anti-Arab sentiments already prevalent in the Western world.”

Giftig diskurs

14 år etter 9/11 har Vesten fortsatt mange skribenter, kunstnere og intellektuelle som abonnerer på en diskurs som alltid sporer verdens ursynd tilbake til Vesten. At de finnes er ikke overraskende, men at de fremdeles har en posisjon som gjør at de blir lyttet til, er mer uforståelig. Det innebærer en aksept fra de som er i posisjon. Enkelt sagt: Det er fordi New York Times tar dem alvorlig.

Self-inflicted wound

Brekkjernet man bruker for å få ram på seg selv er likestilling av religions- og kulturkritikk med rasisme. Det er dette som forgifter samfunnsklimaet og lar ekstremistene okkupere sentrum.

So while we can all agree that the right to free speech is indivisible, is Charlie a racist? Click around a bit—no French skills required—and you’ll find out that Charlie is Stormfront with colorful cartoons, a modern Der Stürmerlike tabloid, but one supposedly marinated in the politics of the old-guard left. A day after the attack, Slate’s Jordan Weissmann did a bit of Googling and discovered that those comparing the dead to “white power” activists had something of a point. Two days after the murders, under the crass headline “Unmournable Bodies,” The New Yorker’s Teju Cole provided a confused exegesis on French satire, a subject he has previously avoided discussing. Charlie Hebdo, he wrote, was possessed of a “bullyingly racist agenda” and traded in “violently racist” images.

Elsewhere, the #JeSuisCharlie brigades were admonished for affiliating with an anti-Arab magazine whose “staff was white,” a point not contested by editor Moustapha Ourrad because he had annoyingly just been murdered by religious psychopaths. Nor did Zineb El Rhazoui protest, likely because she was too busy mourning her dead friends and cobbling together the newspaper’s first post-bloodbath issue. Francine Prose, one of the first refuseniks, said PEN’s choice “very conveniently feeds into a larger political narrative of white Europeans being killed by Muslim extremists, which is not the case,” a point with which the families of slain Hebdo staffers might take issue.

Velkjent

Men er ikke dette en retorikk også norsk debatt er velkjent med? SVs storingsrepresentant Snorre Valen hadde ingen problemer med å slippe til da han sammenlignet forsidetegning til Document tidsskrift med Der Stürmer.

document-sturmer

 

Aftenposten sammenstilte Ed McLachlans tegning og en bloddryppende utsugende antisemittisk tegning uten motforestilling. De dehumaniserende tegningeneMed forsiden på sitt jubileumsnummer tar Document steget fra antydningens kunst til den helt åpne, rasistiske framstillingen av arabere.

Dagsnytt Atten var ikke sen om å følge opp, og ingen var i tvil om hvilken side NRK sto på. Det var det heller ikke da Lars Vilks var gjest i samme program og forsøkte å forklare forskjellen på å være identisk med en kunstner og forsvare hans kunstneriske frihet.

Hvis man forsvarer noens frihet er man ikke identisk med denne personens budskap. Det er en forskjell. Men i det klima som råder finnes det ingen nyanser eller distinksjoner. Det er identitetspolitikk som råder. På alle plan.

Når VGs redaktør Torry Pedersen blir spurt om avisen kan tenke seg å trykke Charlie Hebdo-tegningene, svarer han nei, det er ikke aktuelt. VG er ikke i businessen som går ut på å såre religiøse mennesker.

Det er ikke standpunktet som er beklagelig. VG må ha lov til å mene det. Det er mangel på konsistens, det er selvmotsigelsene. I neste øyeblikk er hele VG Je suis Charlie.

Suspensjon

Det er suspensjonen av sunn fornuft som gjør tilbaketogene mulig.

I skyggen av denne rykker venstreaktivistene inn og okkuperer sentrum. De har klippekort til mediene og immunitet i debatten. De benytter de samme metoder som kritikerne av Charlie Hebdo. Det er metoder som lammer folks fornuft. Det er ikke terroren som skremmer folk til taushet, det er når antirasistene kommer og forteller dem at hvis de har stygge tanker er de i kategori med Anders Behring Breivik.

Ro-ro

I de mer eleverte sirkler går man ikke til angrep på islam eller islamisme. Den liberale elite rygger tilbake for dragsuget de kjenner ligger og venter på dem for enden av en premissrekke de selv er nødt til å forholde seg til da den blant består av begivenheter som ryster vår hverdag og verdensbilde. Men de forsøker å vri seg av krokene som begivenheter som massakren i Sousse borer inn i deres kropper.

De aner konklusjonen på islam-kritikken og blir redd sin egen  fornuft.

Uvirkelighet. Fornuften blir farlig

Slik oppstår den merkelige uvirkelighet og ikke-nærvær som vestlige ledere og elite er preget av.  De uttaler ting som virker helt forrykt, hva enten det er terror eller folkevandringer det er snakk om.

Fordi de nekter å forfølge konklusjonen av de ubønnhørlige premissene som virkeligheten dikterer, må de holde avstand til en person som Ayaan Hirsi Ali, paradoksalt nok fordi hun er så dyktig og intelligent. De forstår at hun har overbevisningens kraft.

Hirsi Ali er selv inne på det i sin siste bok, Heretic, i dansk oversettelse Kætter:

Den viktigste forklaring på trangen til at lukke munden på mig er åbenlys, om end den kan synes banal: Jeg skal holde mund, fordi ingen rent faktisk er i stand til at tilbakevise det, jeg siger.

 

De liberales complicité, deres intellektuelle og moralske svik, er hovedårsaken til at venstreaktivister og islamister kan ture frem.

Det er derfor Charlie ikke lenger er Charlie.

Vi som ved hvordan det er at leve uden frihed ser målløse til  når I – som kalder jer selv for progressive og liberale – og som hævder at have en grundfæstet tro på frihed og mindretalsrettigheder – gør fælles sag med de kræfter i verden som helt tydeligt udgør den største trussel mot netop denne frihed og de selv samme mindretal.