Nytt

Det er snart ti år siden karikaturstriden. Man går ut fra at trusselen mot ytringsfriheten kommer utenfra fra islamister og innad fra selvsensur. Men nå dukker et annet fenomen opp: Sansen for humor er borte. Mottageren fatter ikke poenget, men går i stedet til frontalangrep på avsender og anklager ham/henne for hat, fremmedfrykt og rasisme.

Det har skjedd med siste nummer av Charlie Hebdo som har tillatt seg å spøke, ikke med den treårige kurderen Aylan Kurdi, som druknet på en strand i Tyrkia, men med et Europa som lokker foreldrene hit.

Charlie Hebdo er et venstreorientert tidsskrift, men satiren deres blir ikke forstått. Det er kommet noe gravalvorlig inn i den offentlige samtalen der uttrykk skal være utvetydige. Hvis de er tvetydige blir de lett misforstått.

charlie.hebdo.chretienne

Beviset på at Europa er kristent: De kristne går på vannet. De muslimske barna drukner.

Dette er i en kulturradikal, antikristelig tradisjon som går helt tilbake til den antiklerikale propgandaen før den franske revolusjon. Men ironien blir ikke forstått. Det blir i stedet tolket som om Charlie Hebdo latterliggjør Aylan Kurdi.

Det er ikke mennesker langt unna som ut fra egen kontekst feiltolker på den måte. Også tidligere nestleder for Metropolitan Police Authority, Peter Herbert, faller i samme felle og blåser ut:

Skjermbilde 2015-09-16 kl. 13.31.59

Man ser at den politiske korrektheten er galopperende og vil se «blod», om så bare juridisk. Herbert er som man ser medlem av Order of the British Empire.

Det er de som ser hva tegningene handler om. En egypter gjør det. Men de indignerte lar seg ikke overtale eller overbevise. De er uimottagelige. Fylt av hellig vrede. De utgjør en minst like stor fare for ytringsfriheten som islamistene.

Denne er typisk:

Skjermbilde 2015-09-16 kl. 13.40.09

 

De som reagerer kobler til Je suis Charlie og tar avstand fra magasinet. Nå vil de ihvertfall ikke være solidariske. Charlie Hebdo har ikke vist seg verdige. Denne moralske vannprøven er noe man konstant er oppe til og hvis man feiler får det retroaktiv virkning. Når man tenker på at det gjaldt massakren på en hel redaksjon, er det ganske alvorlig.

Reaksjonene er «flimsy», de er lette, lunefulle. På sosiale medier er solidaritet en form for favour som når som helst kan trekkes tilbake.

Det er Laurent Sourisseau som har laget tegningen. Han var en av dem som ble skutt i skulderen 7. januar og nå må leve med politibevoktning døgnet rundt.

Det hjelper ikke hva han sier. Han har vist seg moralsk uverdig. Dommen er inappelabel.

Sourisseau kritisere den ikoniske statusen bildet fikk, som noe nær hellig. Men heller ikke det blir godt mottatt.

In his written introduction, Mr. Sourisseau also suggested that the response to the photograph of the boy was itself inappropriate and self-congratulatory. “This image is spoken of as a relic endowed with enormous powers, an icon that will bring back our faith and open our hearts,” he wrote. “It must be so, Christian Europe. A Europe that still believes in miracles.”

Vi ser her tendenser til en intoleranse på nett i den gode saks tjeneste.

Sourisseau latterliggjør også Jean Marie Le Pen, som nå vil stifte et nytt parti:

jean.marie.le.pen.cartoon

Tittel: Alltid rasistisk: Jean-Marie Le Pen lanserer sitt parti: Blått, hvitt, rødt.

Aylan Kurdi er iført disse farvene og det provoserer Le Pen. Men de som reagerer tillater ikke at gutten figurerer i satire overhodet. Det er sacrilege, helligbrøde. Aylan er blitt en helgen i internettalderen, og har tusenvis av forsvarere.

Det er dette det tradisjonelle venstreradikale bladet har kommet ut for. Man tuller ikke med ikonene.

Rettssak?

Det muslimske nyhedsbureau Al Jazeera skriver, at en gruppe ved navn Society of Black Lawyers er ved at forberede et retsligt søgsmål mod Charlie Hebdo for at opfordre til had og forfølgelse. På den anden side citerer den britiske avis Independent en anden gruppe, Quiliam, der bekæmper radikalisering i muslimske miljøer, for et forsvar for Charlie Hebdo. I avisen er organisationens talsmand, Maajid Nawaz, citeret for følgende vurdering:

»Smag er altid til debat, men disse tegninger er en stærk fordømmelse af vores negative holdninger til flygtninge. McDonald’s-tegningen er en skarp kritik af den hjerteløse europæiske forbrugsmentalitet i mødet med den værste humanitære tragedie i vor tid.« b.dk.