zuckerberg.berlin

Bilde: Marc Zuckerberg på joggetur i Berlin 26. februar i år. Zuckerberg var på besøk for å imøtekomme Angela Merkels ønske om at Facebook blir en aktiv partner i sensur av fremmedfrykt og «hatespeech» på nettet. Facebook gikk i desember med på å iverksette slik sensur.  Facebook agreed in December to abide by German laws on hate speech on their sites in Germany, responding to complaints by the government that they are too slow to take down xenophobic abuse posted online. Videoklippet der Merkel ber Zuckerberg «gjøre noe» fikk stor oppmerksomhet. En vestig regjeringsleder ber et globalt firma aktivt sensurere egne borgere. Siden har Google, Youtube, Microsoft, Apple gått inn for å håndheve den samme sensuren. Det er nakenhetsreglene omsatt i politisk korrekthet. Visse ting må ikke sies. Men det gjelder ikke islamistisk hatespeech. Den oppgaven påtar ikke tech-gigantene seg. Ironisk nok ble Zuckerberg og Twitter-sjefen truet av IS like før Berlin-besøket, derfor det tunge livvaktteamet rundt Zuckerberg (Dailymail.co.uk):

A new 25-minute video titled Flames Of The Supporters, found by Vocativ on Wednesday, features pictures of both entrepreneurs covered in bullet holes.

In it, the militants claim they control more than 10,000 Facebook accounts, 150 Facebook groups and 5,000 Twitter profiles – and warn they will retaliate to any attempt to drive them off the sites.

Text flashes up on the screen, which reads: ‘To Mark and Jack, founders of Twitter and Facebook and to their Crusader government.

‘You announce daily that you suspend many of our accounts.

‘And to you we say: Is that all you can do? You are not in our league.’.

It continues with shots of their militants on Facebook and Twitter, hacking accounts and changing their profile pictures to ISIS propaganda.

‘If you close one account we will take 10 in return and soon your names will be erased after we delete your sites, Allah willing, and will know that we say is true,’ it warns in subtitles.


espen.egil.hansen

 

Aftenpostens forside er i dag formet som et brev til Facebook-sjefen Marc Zuckerberg fra sjefredaktør Espen Egil Hansen. Bakgrunnen er utallige eksempler på Facebooks meningsløse sensur, senest av det ikoniske bildet av napalm-jenta pga nakenhet. Bilder av avkledde  jødiske kvinner ved kanten av massegraver vil også falle inn under en slik definisjon av støtende nakenhet. Marc Zuckerberg er selv jødisk.

Jeg forventet at Hansen ville gått «through the motions»; konstatert at Facebook har tilranet seg en redaktørrolle som det utøver uten å stå til ansvar. At dets firkantede definisjon av nakenhet er så infantil at det grenser til revisjonisme, dvs omskriving av historien når det blir satt i system.

ANNONSE

Hansen går lenger, og det er er her det begynner å bli interessant. Hansen opptrer som pressemann. Han våger å gripe fatt i de ømtålelige temaer i vår tid, forholdet mellom vestlig ytringsfrihet og sensuren som hersker i mange andre systemer, fra Russland og Kina til den islamske verden.

Han bruker karikaturtegningene i Jyllands-Posten som eksempel. Disse har norsk presse vist en lunken, unnfallende holdning til. Men nå viser Hansen at han har forstått rekkevidden av en globalisert verden for ytringsfrihetens del.

Hvis det er slik at ytringsfrihetens rammer skal bestemme av minste felles multiplum, dvs hva alle kan godta, vil ytringsfriheten få skrinne kår. Det er også hva Flemming Rose er opptatt av. Et multikulturell verden bygget på «hensyn» vil bli en meningstrang verden.

Kontekst

En offentlighet som defineres uten hensyn til kontekst, åpner for at det er de mest intolerante som setter reglene, skriver Hansen. Han setter fingeren på et kritisk punkt: Skal islamistene i Pakistan bestemme ytringsfriheten i Danmark eller Norge? Noe har gått opp for Hansen. Når «norske» imamer demonstrerer utenfor den pakistanske ambassaden på Frogner i Oslo, i protest mot henrettelsen av Qadeer, som drepte mannen han var satt til å passe på, guvernøren av Punjab, Salman Taseer, fordi han våget å kritisere blasfemilovene, har «problemet» forflyttet seg til Norge. Ethvert oppegående menneske, og særlig pressefolk, forstår at denne støtten samtidig er en trussel mot de som mener som guvernøren Taseer. De kan ende opp som ham. Kanskje det var derfor Hansen under en veiledning med PST spurte hvordan man som arbeidsgiver kan sikkerhetsklarere personale som vaskehjelper og kantinearbeidere. Den dagen Aftenposten trykker noe som mishager de salafistiske miljøene, kan det være Hansen får behov for å vite hvem han har innom-hus. Tanken må ha slått ham.

Men Hansen bør reflektere litt over avisens egen politikk. Den har sett gitt talerstolen til eksperter som Kari Vogt som har argumentert for at i en global verden må man ta hensyn til at det som publiseres i Viby utenfor Århus på noen sekunder kan oppfanges i Peshawar eller Islamabad. Ergo må redaktørplakaten omdefineres. Vi må vise hensyn. Det er ikke bare Vogt som har ment og mener dette. Per Fugelli mener det samme og får utbasunere sin spesielle form for nestekjærlighet, uten at Dagbladet stiller kritiske spørsmål.

I Danmark kaller man disse «de anstendige» og deres krav om den gode tone har lenge satt standard. Men de er på vikende front. Det er de også i Norge, uten at pressen helt har fått det med seg.

Hansen viser at han er pressemann, når han skriver.

Det siste tiåret har vist hvor mye uforutsigbart og destruktivt som kan skje når publisering ikke tar noe hensyn til kontekst.

Striden omkring Muhammed-karikaturene som oppstod høsten 2005 og ennå er en aktuell debatt, fikk uante konsekvenser nettopp fordi konteksten og den opprinnelige begrunnelsen for publisering ble sett bort fra.

Tegningene ble satt inn i helt nye sammenhenger, sensurert og fordømt ut fra påstått universelle religiøse regler. Resultatet ble store demonstrasjoner, vold og drap – og en fortsatt potent trussel mot ytringsfriheten. Noen aktører må leve med politibeskyttelse den dag i dag.

Facebook ble ikke globalt før det verste av striden var over. Din tilnærming, Mark, ville kanskje ha vært å forby publisering av tegninger av Muhammed? I så fall ville Facebook på sjablongmessig vis ha stilt seg på de mest reaksjonære religiøses side – mot ytringsfriheten. Dere ville ha overstyrt den enkelte redaktørs skjønn. Vi som sto oppi det måtte veie for og mot dag for dag – og ta beslutningene ut fra virkeligheten vi befant oss i. Den var – og er – annerledes i Oslo enn i Karachi.

Striden om tegningene viser hvor umulig og ulogisk det er å leve med universelle publiseringsregler i en tid som er multireligiøs, multikulturell og multi-det-meste. Alt av menneskelige praksiser varierer sterkt både geografisk, politisk, sosialt og økonomisk.

Hvorfor denne gradbøying av friheten?

Hansen reagerer på Facebooks regler som legger sensuren i hendene på de mest reaksjonære og ekstreme religiøse krefter. La oss tilføye: Også autoritære regimer som Putins. Russland gikk i mot karikaturtegningene. Disse statene har ikke ytringsfrihet og det koster dem lite å handle bort innrømmelser til landets muslimer for å vinne goodwill. Ytringsfrihet er det så lenge det passer regimet, dvs den er illusorisk.

Hansen ser problemet, og har et forslag: Geografisk diversifisering. Det som publiseres på Facebook i Danmark eller Norge skal underlegges våre samfunns verdier og normer, ikke Pakistans. Det er ikke dumt tenkt.

Det minste Facebook bør gjøre for å være mer i pakt med sin tid, er å innføre geografisk differensierte retningslinjer og publiseringsregler. Dessuten bør Facebook skille mellom redaksjoner og andre brukere av Facebook. Redaksjoner kan ikke leve med deg, Mark, som overredaktør.

Hansen innrømmer at dette bare vil mildne problemene, ikke løse dem. Han tenker kanskje på at Vesten har fått store grupper av minoriteter, og at muslimer i Vesten har tett kontakt med den islamske verden og reagerer i solidaritet med den/dem? Eller våger han å se at den politiske korrekthet også rommer sterke trekk av sensur, hvor ikke bare visse ord og uttrykk,  en hele synspunkt, standpunkt og virkelighetsoppfatninger, er tabu? Til sammen blir dette en dødelig cocktail for ytringsfriheten.

Ett eksempel er CNN som to dager på rad hang ut Charlie Hebdo for å ha kjørt en karikaturtegning av jordskjelvofrene i Italia. Det var en tegning der ofrene var liggende mellom bygningsrestene som i en lasagne-rett og det var teksten i tegningen. Charlie Hebdo har en spesiell form for humor, men CNN tok det gravalvorlig og reporteren Ben Wedeman fremstilte det som et grovt overtramp og en skjending av de døde og deres etterlatte. Påfølgende dag gjorde de et intervju med den italienske utenriksminister der de spurte ham om tegningen. Han sa den var så vulgær og simpel at han ikke ville kommentere den.

charlie.hebdo.italia

CNN gjorde ikke noe forsøk på å fortelle hva slags satire Charlie Hebdo står for. Det er ikke kriminelt å være smakløs. Satire vil noen ganger bomme, og noen ganger skyldes det lesningen, dvs the eye of the beholder.

Karakteristisk for politisk korrekthet er at man ikke bryr seg om kontekst. Man er ute etter å finne «tilfeller» og «eksempler», omtrent som uttrykket – «den som går rundt med en hammer tror alt er en spiker».

I dette tilfellet var spikeren en redaksjon som 7. januar 2015 ble angrepet av to jihadister som slaktet redaksjonen pga Muhammed-karikaturer. Dette opplyser ikke CNN om, de forteller ikke om sin egen kontekst, som er spørsmålet: Hvorfor ønsker en mektig nyhetsredaksjon å svekke omrømmet til et satireorgan som er blitt symbolet på ytringsfriheten i Vesten? For det er liten tvil om at det er konsekvensen av de to innslagene. Charlie Hebdo fremstår som totalt uansvarlige, og det kan bare lede til spørsmålet: Kanskje de nedkalte katastrofen over seg selv?

Det vil frikjenne muslimer for deres fiendtlige forhold til alt som smaker av satire og karikatur av deres religion. CNNs journalistikk blir dermed en utstrakt hånd, et eksempel på dialog. Men det skjer til prisen av noen drepte journalister og ytringsfriheten.

Denne åpne, men likevel stille krigen om og mot ytringsfriheten pågår hver eneste dag. Så lenge mediene ikke tør å ta kampen opp, vil de ikke vinne krigen for åpenhet.

Idealisten Hansen

Sjefredaktør Hansen blir idealist når han skriver at han tror Zuckerberg vil noe mer enn å tjene penger.

Hvis Facebook har andre mål enn kun å være størst mulig og tjene mest mulig – og det er jeg fortsatt overbevist om at du har, Mark

Han leser det ikoniske napalmbildet som et symbol på den åpenhet og vilje til kritikk som gjorde slutt på Vietnam-krigen. Den kritiske journalistikken ble mønsterdannende for vår tid, mener Hansen. Et stykke på vei har han rett. Men som han selv sier: Facebooks åpenhet er en overflate-åpenhet. Det er deling av opplevelser, kattebilder og spebarn.

Hansen tror at Zuckerberg vil noe «mer», at det finnes vilje til ekte åpenhet, som tør å reflektere «problemene».

Her er det idealisten som overskygger journalisten. Hansen sitter som sjef for en avis i et konsern som velger å satse på Schibsted som teknologi-selskap fremfor mediebedrift. Derfor forsvinner overskuddene ut av avisen og det blir nådeløs nedbemanning som tapper avisen, ikke minst for motivasjon.

Ledelsen i Schibsted-konsernet tenker akkurat som Marc Zuckerberg. They are in it for the money, for suksess. Suksess er kriteriet. Derav følger alt det andre: makt, dominans og penger. Slik er the rules of the game. Det er de samme parametre som gjelder over hele verden, og i denne er verdier som ytringsfrihet bare en av mange.

Som PSTs Inger Haugland (nå ved statsministerens kontor) – sa under orienteringsmøtet om sikkerhet for mediene: – Dere må bestemme dere for hvor høyt dere vurderer ytringsfriheten i et operasjonelt bilde.

Det var ingen redaktør som sa: What! Dette er slik «man» tenker, enten det er PST eller en stor korporasjon. Man vurderer ytringsfriheten operasjonelt. Hvorfor ikke også sannheten? Det ligger innebygd i denne tenkningen at sannhet er noe vilkårlig, noe som underlegges et sett av hensyn. Man tenker som en korporasjon.

Dette er en ny virkelighet som har vokst frem med globaliseringen.

Det er tungt å erkjenne, og den leder som våger å tenke høyt om kravene og valgene, får det ikke lett.

Takk til Espen Egil Hansen fordi han forsøkte.

 

 

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Kjare-Mark-Jeg-skriver-for-a-fortelle-at-jeg-ikke-vil-etterkomme-kravet-om-a-fjerne-dette-bildet-604142b.html

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629