Kommentar

Brannattentatet mot Charlie Hebdo har gått inn på Jyllands-Posten. I en leder setter avisen ord på hva karikaturstriden har kostet, samtidig som man er helt bevisst på det ikke fantes noen vei utenom.

Det er mye smerte i lederen: Charlie Hebdo.

Det er sjelden å se en leder reflektere over en situasjon som oppsto fordi avisen ved en tilfeldighet utløste en verdensbegivenhet. Det er en hendelse med mye mørke over seg. Denne erkjennelse synker inn over redaksjonen ettersom tiden går.

Natt til torsdag var turen kommet til Charlie Hebdo.

Bildene av de utbrente lokalene er voldsomme. Dette var ingen symbolsk brann, det var et ønske om å ødelegge.

Det var samtidig et klart budskap: «vi kan nå dere».

Man forventet at Jyllands-Posten skulle bringe illustrasjonen som fikk islamister til å gå amok. Men det gjorde ikke avisen. Ikke fordi man er feig, men fordi situasjonen er alvorlig. Det var ikke nødvendig å trykke tegningen for å vise at man tør. Jyllands-Posten har for lengst bevist sitt mot.

De som hverken trykket tegningene eller forsvarte dem, har lett for å snu seg vekk, og late som om forholdene er normale. Man betrakter karikaturstriden som et unntak, eller man fordeler skyld. BBCs nyhetsanker David Eades sa igår om Charlie Hebdo: -La oss ikke late som – bladet er provoserende.

Dermed la han noe av skylden på Charlie Hebdo. Samme med Jyllands-Posten: kunne de ikke bare bedt om unnskyldning?

Er det noe vi vet så er det at unnskyldninger bare øker appetitten på sensur. Det viser at aggresjon og vold lønner seg.

Enhver avis som opplever trusler, må stå fast.

Flemming Rose trykket tegningene for å vise at ytringsfriheten er under press. Det som siden har skjedd har gitt ham rett til overmål. Kan noen tvile på det?

Nej, vi fortryder ikke, at vi gjorde det dengang, om end prisen har været høj. Den efterfølgende debat har vist sig livsnødvendig. Hvert eneste afværget forsøg på attentat eller terror mod avisen – og der har været mange – er ét stort dementi af påstandene om, at ytringsfriheden slet ikke er under pres, og at Jyllands-Posten bare opfandt en anledning til at trykke tegningerne. Ytringsfriheden ér under pres nu som dengang; der foregår stadigvæk en intimidering af den offentlige debat, og det nye anslag i Paris er blot det seneste vidnesbyrd. På den måde har den efterfølgende debat om ytringsfriheden vist sig endnu vigtigere, end vi dengang forestillede os.

Truslene mot ytringsfriheten har ikke avtatt, de har vokst.

Når noen er villig til å bruke vold, hvordan påvirker det journalistene og redaksjonen? Hva har man å stille opp med?

Charlie Hebdo stod last og brast med Jyllands-Posten, da det virkelig gjaldt – og mens andre medier havde travlt med at kigge væk. På Jyllands-Posten forstår vi til fulde det raseri og den frustration, men også den følelse af afmagt, som må præge Charlie Hebdos medarbejdere og ejere lige nu.

Vinder volden? Man skal være fast i troen for bare at affeje det spørgsmål. Virker volden? Her må man desværre svare bekræftende. Men så meget er sikkert: Hvis man bøjer af for vold, får man ikke mindre vold, men mere vold.

Det avgjørende spørsmål er: hva gjør «de andre»? Hvis de andre mediene gir verbal støtte, men ellers ikke foretar seg noe, vil de ensomme satirikere og kritikere bli brakt til taushet en etter en. Effektiv solidaritet ville vært at toneangivende aviser og TV-kanaler trykket/viste tegningen.

Et samfunn der Kristus blir innsmurt med bæsj på teaterscenen på et anerkjent teater, og en bladredaksjon brannbombes pga en karikatur, sier noe om et samfunn som ikke våger å forsvare ytringsfriheten. Det sier også noe om to standarder, der man tør å angripe kristendommen, men våger ikke forsvare de som forsøker å anvende samme kritikk eller satire på islam.

Denne to-standard-praksis er ikke toleranse, det er selvdestruksjon.

En komite sprang raskt til forsvar for teateret, med Juliette Binoche, i spissen. Mediene omtaler aksjonistene som kristenfundamentalister. De griper begjærlig anledningen til å vise at det også finnes gale kristne.

Charlie Hebdo har fått lokaler i en annen avis. Avisene støtter bladet. Men så?

Alle vet at denne trusselen er langt større enn en håndfull kristne som vil markere en grense for blasfemi fra en offentlig scene. Men man er som lammet. Man vet ikke hva man skal gjøre med vold, og man vil ikke gjøre noe som oppflammer enda mer, og bringer muslimene ut i gatene, som medfører trusler mot en selv.

Det er en langsom kapitulasjon.

Den store offentlighet velger å lukke øynene, og håper at det går over.

De svenske islamister som ble avslørt rett før de slo til, hadde planer om å halshugge medlemmer av redaksjonen. Hva ville offentligheten sagt hvis hodene hadde blitt kastet ut gjennom vinduene og ut på Rådhusplassen? Slik de ruller over hakkekyllingtorget i Riyadh på fredager, når folk blir halshugget offentlig.

Denne virkeligheten er for mye og for sterk til å ta inn over seg. Men den er der, og den kan bryte gjennom når som helst.

Den brøt gjennom i Norge 22. juli.

Bør det ikke gjøre noe med vår oppfatning av verden?

Jyllands-Posten har båret byrden i seks år. Den har vært tung.

Jyllands-Posten har levet i en slags belejringstilstand i de seneste fem-seks år. Det er under et år siden, at PET afværgede, hvad der beskrives som et stort anlagt terroranslag mod JP/Politikens Hus i København. Vi ville gerne kunne sige, at dét må vi sætte os ud over i en højere sags tjeneste; koste hvad det vil. Men vi må være realistiske. Vi lever og virker i en sikkerhedssituation, som kan kaldes ekstrem.

Man kan tenke seg hva det gjør med journalister og andre ansatte, det berører mange hundre mennesker, dag ut dag inn. I flere år.

Politikens Tøger Seidenfaden valgte å be om unnskyldning på Danmarks vegne. Det hadde han ikke noe mandat til. Og hva hjelper det? Å hevne seg er blitt en tros- og æressak.

En slik konflikt har ikke Europa opplevet siden Tredveårskrigen.

Lederartikkelen peker på at det er andre oppgaver som den vil bruke krefter på: den arabiske våren og en begynnende islamisering krever kritisk blikk.

Her kommer forholdet til ytringsfrihet og kritikk igjen med full styrke: skal man forskjønne og idyllisere islamistene, eller stille kritiske spørsmål? Igjen risikerer man å trampe på tær som svarer med trusler.

Man slipper ikke unna at ytringsfriheten er under press.

Én avis kan naturligvis heller ikke vinde kampen alene. Det har vi aldrig bildt os ind. Hele civilsamfundet må bidrage. Under Muhammed-krisen var der for mange, som havde for travlt med at relativere volden og principperne. Charlie Hebdo betalte natten til i går en del af prisen. Sprækker i forsvaret for ytringsfriheden udnyttes nådesløst. Så lærte vi det.

Jyllands-Posten er blevet et symbol for fanatikere; som nu Charlie Hebdo. Det må vi tage bestik af. Lige nu har formørkede kræfter hævnet sig på det franske magasin, der ikke har gjort andet end at holde en fin, publicistisk tradition i hævd.

Charlie Hebdo er faktisk i en skarp venstreorientert satiretradisjon, som har vært antiklerikal siden revolusjonen i 1789. I de senere år har man anvendt samme kritikk mot islam.

Charlie Hebdo står derfor for en kulturradikal tradisjon anvendt på dagens samfunn. Hvis denne bringes til taushet, av trusler og passivitet, er det noe av det samfunnseliten skryter og er stolt av, som dør.