Gjesteskribent

charlie-hebdo-frontpage

I løpet av de neste timene og dagene vil det bli mye snakk – hovedsaklig blant anonyme Twitter-krigere – om hvor viktig det er å uttrykke «solidaritet» med Charlie Hebdo. Andre vil snakke om hvor viktig det er å sørge for at «terroristene og ekstremistene ikke vinner».

Men terroristene og fundamentalistene er iferd med å vinne, og i øyeblikket vil de fortsette å vinne. Fordi Charlie Hebdo sto alene helt frem til idag. I kjølvannet av den danske karikaturstriden i 2005 var ingen store europeiske aviser eller magasiner villig til å trykke tegninger av islams grunnlegger. De sa selvsagt at de ikke ville trykke, eller reprodusere, fordi de ikke ønsket å krenke, eller fordi de trodde at de (helt harmløse) gjengivelsene hadde til hensikt å provosere, og lignende unnskyldninger. Og selvsagt er Jyllands-Posten en konservativ avis på «høyrefløyen».

Men de vil si det samme nå. Og den venstreorienterte Charlie Hebdo vil bli latt i stikken enda mer enn Jyllands-Posten ble dengang. Folk vil komme med ulike unnskyldninger, men sannheten er at de ikke vil publisere slike tegninger fordi de er redde. Charlie Hebdos gjenlevende ansatte kan knapt stå mer alene.

Kun på ett vis kunne man unngå at dette ble tilfelle: dersom man imorgen, eller en dag i løpet av denne uken, sørget for at alle aviser og magasiner i Europa – på forsiden av BBCs og Channel 4s nettsider, og i alle større nyhettsider samlet trykket en kolleksjon av Charlie Hebdos tegninger av Muhammed m.fl. Jeg fremsatte forslaget under et intervju med BBC idag, og programlederen svarte at «i rettferdighetens navn» hadde BBC nylig re-tweetet Charlie Hebdos tegning av ISIS-lederen al-Baghdadi. Som selvfølgelig ikke er helt det samme. Noen lesere husker kanskje at under den danske karikaturstriden sendte Channel 4 et live-program om ytringsfrihet der seerne fikk stemme over hvorvidt Channel 4 skulle vise tegningene. Publikum stemte for at tegningene skulle vises. Og deretter kom Channel 4 til den ensidige beslutning å ignorere seernes ønske og ikke vise tegningene.

Omtrent på samme tid satte Ayaan Hirshi Ali best ord på det; hun foreslo at i kjølvannet av den danske karikaturstriden «må vi spre risikoen». Men den frie pressen valgte å ikke spre den, dengang. Og jeg tviler sterkt på at de vil gjøre det nå. Jeg kjenner alle argumentene. Jeg kjenner frykten – at noen fra desken eller resepsjonen vil bli terrormål. Jeg har hørt hvert bidige argument i årenes løp.

Og det er derfor jeg trygt kan fastslå at den «frie presse» ikke vil bestå denne nyeste prøven heller. Trass sine stolte historiske tradisjoner, sine egne skulderklapp for sitt påståtte «heltemot» og så videre, er det bare noen små knauser igjen av friheten. Resten av den store, mektige, fryktløse, frittalende tradisjonen vestlig presse identifiserer seg med er for vettskremt til å publisere en skarve tegneserie som kan provosere en muslim.

Slik ser det ut når man mister sin frihet. Ikke mange mennesker vil måtte betale prisen idag. Men det må de, imorgen, eller en annen dag i fremtiden.

Først publisert hos The Spectator