Kommentar

Mennesket oppdrar på mange måter seg selv, uten å være klar over det. Denne selvoppdragelse kan lett forveksles med dagens terapeutiske selvrealisering, men det er noe helt annet.

Den viktigste oppdrageren ved siden av foreldre er arbeid. Man lærer seg disiplin, og viktigst: en viss moral som ligger innebygget i yrket: sykepleieren skal sørge for at pasienten blir frisk, snekkeren for at huset er godt å bo i, mekanikeren for at bilen går.

Håndens yrker har en sterkere moralforpliktelse enn åndens, dvs. den er nærmere og mer direkte knyttet til utførelsen av arbeidet. Utførelsen av godt arbeid forutsetter høy arbeidsmoral: Punktlighet, anstrengelse for å gjøre en god jobb, ut fra arbeidets karakter. Denne dannelse ved arbeid er noe som sjelden berøres. Til tross for at vi lever i et sosialdemokrati. Den som har vært så heldig å omgås håndverkere, vet hva som menes.

I takt med utdanningseksplosjonen har nedvurderingen av håndens arbeid vokst. Eliten som lever av symboler og ordmanipulasjon har vokst enormt. Det er en skjult og stille klassekamp.

Folk med høyere utdanning setter grensene selv, de har seg selv som prosjekt, ingen høyere autoritet. Når det heller ikke finnes en ytelseskultur kan resultatet bli begredelig: Jusstudenter tas i organisert juks i besvarelsen av en oppgave om moral.

Autoritet

Denne liberale eliten har formet Det nye Norge. Den er mest opptatt av seg selv. Den anerkjenner ingen annen autoritet enn den svada den selv står for. Den har derfor hatt interesse av å rive ned all autoritet. For autoritet betyr å anerkjenne og bøye seg for noe utenfor seg selv. Noe som står høyere.

Her har håndens arbeidere et overtak: de må internalisere verdier for å gjøre en god jobb. Derfor laget håndverkere guder de tilba, eller som beskyttet lauget. De symboliserte de spesielle egenskapene ved yrket. Mystikken rundt materialer, fellesskap, teknikker, elementet av kunst, historikk, frukten av arbeidet. Arbeidet helliggjøres.

Sykepleierne hadde kallstanken. Den snakkes det ikke høyt om i våre dager. Det er flaut over hode å snakke i de termer. Men man skal ikke ha vært mye på sykehus for å oppdage at den lever fremdeles. Den ligger i selve yrket: omsorg.

Marxistene angrep kallstenkningen som undertrykkende og foreldet. De greide å koble avskaffelsen til feminisme og frigjøring. Omsorg lød klissete og religiøst. Moderne mennesker skulle være sterke og stole på egne krefter. De visste hva de gjorde: de gikk etter autoriteter som lå utenfor dem selv.

Uten en slik referanse forfaller faget, og det slår ut på yrkesetikken.

Journalister

«Åndsarbeidere» har ingen slik innebygd autoritet i sine fag. De er utdannet, ikke dannet.

Dette er med å forklare hvorfor journalister, journalistikken og redaktører kan opptre så svikefullt i forhold til den friheten hele deres yrke avhenger av: ytrings- og pressefriheten.

I Norge vil man helst si «ja takk begge deler», vi er for ytringsfrihet, men ikke hvis den krenker noen.

Men tiden er nådeløs mot opportunistene. De blir avkledt. Konsekvensene av deres valg blir synlige.

Karikaturtegningene

Klaus Wivel skrev en artikkel i Weekendavisen som viser hvordan redaksjonene som nektet å trykke karikaturtegningene eller ba om unnskyldning for å ha gjort det, som Politiken, sviktet sin yrkesmoral. De vil gjerne fremstå som gode og hensynsfulle, men konsekvensen er det stikk motsatte: de fremstår som brutale, og ofrer andre menneskers liv.

For Politiken ba Muhammeds etterkommere om unnskyldning på vegne av seg selv og Danmark, men noen måneder senere skrev samme avis om Al Qaidas nye blad, hvor et antall mennesker var satt på organisasjonens dødsliste, blant dem tre navngitte dansker.

Man kunne godt være med å spre budskapet om at de levde under dødstrussel, men ikke det som var utløsende for dødsdommen, det skulle ikke leserne få se.

Informasjonsplikt

Uansett hva man måtte mene om karikaturtegningene, så tilsa alminnelig yrkesetikk at leserne skulle få se hva som utløste bråket, slik at de kunne gjøre seg opp sin egen mening.

I stedet velger avisene/mediene å sensurere den som bruker ytringsfriheten, mens de er villige megafoner for de som vil drepe kunstneren og redaktøren, enten det er Kurt Westergaard, Lars Vilks eller Flemming Rose.

Hvis mediene hadde holdt seg til yrkesetikken så hadde det vært ok, da hadde man kjørt begge deler. Men man valgte det verste alternativ: man sensurerte kunstnere og redaktører som risikerte noe, og var mikrofonstativ for terroristene.

To forklaringer

Det finnes to kausalforklaringer på karikaturstriden: den ene at det var tegningene som kom først og provoserte, den andre at tegningene var et svar på et klima som allerede var intimiderende, dvs Flemming Roses versjon: avisen mottok alarmerende meldinger om at kunstnere ikke lenger våget å ytre seg om bestemte temaer.

Det er ikke tilfeldig at Politiken, Aftenposten og det meste som kan krype og gå av medier i Sverige og Norge, har abonnert på den første versjonen.

Den er blitt ingrodd og dukker opp ved alle korsveier: Kan boken eller artikkelen tenkes å provosere?

Torsdag i sidste uge kunne avisens forside berette, at Jyllands-Postens kulturredaktør, Flemming Rose, havde skrevet en bog om Muhammedkrisen, hvor han havde tænkt sig at bringe tegningerne på ny. Det kan »i værste fald genoplive spændingerne mellem den muslimske verden og Danmark og udløse endnu en Muhammedkrise,« lød det skræmmende fra »en af de førende terroreksperter i USA«. Her hører vi Politiken-læserens fortvivlede reaktion: Hvis genoptrykningen af de tegninger kan forårsage den slags, hvorfor så skrive om den?

Akkurat på dette punkt tør redaksjonene være modige: å kolportere trusler har ingen omkostning – for dem.

Det skurrer selvsagt med linjen om «å minske spenningen», men se, hverken Westergaard, Flemming Rose eller Vilks har dyre advokater, eller et fotfolk som kan mobiliseres. Det er omkostningsfritt å publisere trusler mot dem.

Lå det ikke chefredaktøren på sinde at »mindske spændingerne«? Så hold dog op ! Det skulle blive værre for den stakkels læser to dage senere, hvor avisen fra forsiden af PS-sektionen kunne fortælle om et nyt engelsksproget »luksusmagasin« fra al-Qaeda med det moderigtige navn Inspire. Politikens journalister gengav en velvoksen del af pjecens indhold, blandt andet at den indeholder en manual til, hvordan man nemt laver hjemmelavede bomber i køkkenet. Avisen kunne også citere den hitliste over, hvilke vantro al-Qaeda proselytterne bør se at få halshugget. Ud af de ni på listen findes tre navngivne danskere.

Man forstår læserens frustration: Han behøver ikke megen fantasi for at se for sig, hvordan en sindsforstyrret herboende muslim vil lade sig inspirere af Inspire.

Man skal jo selge aviser/opprettholde seer/lyttertallet. Det finnes ingen i Norge eller Sverige som ville finne på å holde en redaktør til ansvar hvis det skulle tilstøte en av krenkerne noe. Man ville si det var hans egen skyld.

Akkurat det gikk VGs Yngve Kvistad meget langt i å antyde i en to siders kommentar om Lars Vilks, etter at han var blitt overfalt på en forelesning i Uppsala. Kvistad skrev at Vilks var en middelmådig kunstner som kun var ute etter oppmerksomhet. Han hadde kastet seg på islamofobi-bølgen og således blitt kjendis. På krenkelser.

Dette er så vulgarisert og forenklet at det ikke fortjener betegnelsen kommentar eller journalistikk. Vilks snublet over sin rondellhund, liksom Westergaard snublet over turbantegningen. De gjør noe som kunstnere, og så utløses tredje verdenskrig. Kanskje reaksjonen viser oss noe som vi ikke var klar over? Som var der og vil være der uansett. Rondellhund eller ei. Eller tror Tøger Seidenfaden, Bernt Olufsen og Harald Stanghelle at det ville bli fred og ro bare Westergaard og Vilks holdt kjeft?

Vetorett og utenomparlamentarisk standrett

Konsekvensen av deres tenkning er å la en liten gruppe radikale islamister få vetorett overfor mediene. De har tatt alle journalister som gisler, og kan når som helst iverksette «tiltak», dvs true med standrett.

Først trykker mediene truslene, så kryper de i skjul for dem.

Yrkesetikken

Det eneste som kunne reddet mediene var å holde fast ved yrkesetikken: å trykke det som er nyheter – tegningene. Når man ikke våget det hadde man tapt.

Den nye småborgerligheten er folk som Jonas Gahr Støre, som gjerne vil være dannet og moderne. I virkeligheten erstattes ytringsfrihet med en type smaksdommere. Man skal vite hva som passer ut fra situasjonen. Ytringsfriheten blir som design, et spørsmål om smak. Den som krenker mangler dannelse. Ut med ham.

Da har man prisgitt pressefriheten. Den må brukes, eller så er den død.

Wivel beskriver hvilken floke Politikens sjefredaktør Tøger Seidenfaden viklet seg inn i, på danske mediers vegne, på sine egne journalisters vegne.

Aviser handler jo om at oplyse offentligheden om aktuelle begivenheder. Det var, hvad Politiken gjorde, da man viste tegningerne. Alle, der har fulgt blot den mindste smule med, vidste, at chefredaktøren fandt tegningerne forkastelige. Han kunne derfor ikke stå til ansvar for, at nogle – i dette tilfælde saudisk-støttede efterkommere af profeten Muhammed – valgte at misforstå, hvad der blot var almindelig dokumentation, og opfatte offentliggørelsen af tegningerne som krænkelser af deres religiøse følelser. Men det ansvar tog han på sig, da han beklagede. Reelt udtrykte han derved: Politiken har gjort, hvad aviser altid har gjort – undskyld.

Når en så rutineret bladmager kan havne i den kernenedsmeltende situation, skyldes det, at hans avis og flere andre vestlige medier er blevet bange for deres egen skygge. Tegningerne har skabt tvivl om, hvorvidt aviser beskriver virkeligheden – eller skaber dem. Jyllands-Postens aktion gjorde jo begge dele.

Flemming Rose har begrundet karikaturerne med, at han ville trusler og intimidering til livs, og at tegningerne beskrev et aktuelt problem. Med dem ville han bremse volden – men han fik mere vold. Herved kom en avis selv til at kreere den virkelighed, den forsøgte at oplyse om og forhindre. De trusler, Rose gjorde grin med, blev rettet mod avisen selv og hele landet.

Men var det avisens ansvar? Det mener Flemming Rose ikke. Han siger, at han ikke bærer skylden for, at andre bruger tegningerne til at opføre sig voldeligt. Han holder fast ved, at aviser skal oplyse om og debattere autentiske problemer og ikke undskylde, at den gør det.

Seidenfadens budskab derimod er, at aviser må tage ansvar for de konsekvenser, deres historier og tegninger kan have – også i lande, hvor aviserne ikke udkommer, eksempelvis i Saudi Arabien.

Og med sin undskyldning har han indikeret, at beklager man årsagen til volden – karikaturerne – kan det hjælpe med til, at volden forsvinder.

Det er forskellen: Hvor Jyllands-Posten med aktionen i 2005 ville sige, at truslerne førte til tegningerne, vender Politiken årsag og virkning på hovedet: Først tegning, så vold.
Derfor: Undskyldes tegningerne, fjernes konflikten med Danmark.

Konsensus

Jyllands-Posten har fått høre uavlatelig at tegningene førte til vold. Det lyder uansvarlig når Flemming Rose svarer at det er ikke avisens ansvar, men de som velger voldens. Man antyder at han skal ta ansvaret og innstille «provokasjonene».

Dette er den versjon Tøger Seidenfaden, Harald Stanghelle og Bernt Olufsen har kjørt på: og de vil være bedre. De vil be om unnskyldning eller ikke trykke tegningene.

Men disse redaktører vil aldri fortelle at det finnes en annen forklaring, som ikke handler om moral, men om prinsipper, om ytringsfrihet, og det er en annen slags moral: man gjør det som yrkesetikken tilsier. Man publiserer både tegningene og truslene.

Seidenfaden, Stanghelle og Olufsen har erstattet yrkesmoralen med en puddingmoral, en politisk bekvem moral som kan tilpasses situasjonen. Den kan tilpasses omstendighetene. Men det kan man altså ikke med pressefriheten. Det begeret må tømmes til bunns, og for Flemming Rose og danskene har det vært bittert. Men de angrer ikke.

Slik er de gått styrket ut av kampen. Mens alt flyter i både Norge og Sverige.

Fordi man ikke greide å velge yrkesmoral, eksisterer man i en underlig kohabitasjon med ekstremistene. Man er koblet til deres vogn, og den raser av gårde. Man er prisgitt begivenhetene.

Good copy

Al Qaida, islamister og trusler er «godt» stoff. Det kommer øyeblikkelig i mediene. Trusler øker temperaturen, får oppmerksomhet. Her gjelder plutselig ikke «hensynet». Man vil kanskje skjule seg bak at oppslagene gir oppmerksomhet rundt de som er truet og således bidrar til å beskytte dem.

Det er et tynt argument. Ofte er det slik at man skal holde munn om truslene, for offentliggjøring har en vervende effekt på potensielle drapsmenn. Det er ikke bare tegningene som går verden rundt, nyheten om at noen vil drepe tegneren er også mobiliserende.

Dette kommer fra de samme medier som er så moralske at de ikke vil bringe krenkende materiale.

Der er bare et problem. Griber man til det argument, må avisens ledelse svare på, hvorfor en publikation af tegningerne ikke også falder ind under princippet om »offentlighedens interesse«. Hvad er forskellen? Og hvis der ikke er nogen forskel, kunne man så forestille sig, at Politiken vil undskylde over for de mennesker, hvis liv og førlighed avisen har bragt i fare ved så tydeligt og på så prominente placeringer at have viderebragt beskeden om, at de bør myrdes?

Her afdækkes et dybere og mere morbidt dilemma. Muhammedkarikaturerne har blotlagt et skænderi i den vestlige presse om moral og ytringsfrihed, men én ting er de fleste enige om. Selv de argeste modstandere af Jyllands-Postens karikaturer mener, at de var lovlige, og at den slags publikationer burde tillades. Og selv de mest ihærdige fortalere for karikaturerne mener, at ytringsfriheden har en grænse: Det skal være forbudt at opfordre til vold. Ord kan føre til mord. Derfor bør det være kriminelt. Her er ingen front.

Men mens Politiken undskylder for at have bragt de lovlige tegninger, viderebringer avisen under larmende trommehvirvler ulovlige trusler mod navngivne personer og hele folkefærd.
Politiken vil hellere undgå at krænke religiøse følelser end at udsætte publicister for livsfare. Her tynger ansvaret for de ideer, avisens historier kan sætte i hovedet på svage sjæle, ikke så tungt.
Denne inkonsekvens er ofte set, og ikke mindst i de medier, som af moralske grunde nægtede at bringe tegningerne.

Slik har islamister kidnappet ytringsfriheten og vendt mediene mot de som benytter den. En absurd situasjon.

BBC er blant de medier som er anstendige og ikke vil bringe provoserende kunst, og derfor heller ikke liker personer som Geert Wilders eller Ayaan Hirsi Ali. Men institusjonen hadde ingen problemer med å dekke demonstrasjonen i London som krevde at blasfemikere ble halshugget. En av dem som med egne øyne så denne demonstrasjonen var generalsekretær for Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, som selv var utropt til blasfemiker.

Han opplevde der og da hva den hensynsfulle ytringsfriheten betød i praksis.

Klaus Wivels artikkel Så hold dog op! sto i Weekendavisen | 03.09.2010 | 1. sektion | Side 3 | 1323 ord | artikel-id: e22b5220