Sakset/Fra hofta

Massakren på Charlie Hebdo har synliggjort noen konfliktlinjer som fortjener å bli tydeliggjort. «Alle er for Charlie»? Nei, de er ikke det. NRK, TV2 og riksmediene er alle uenige med seg selv. De er for ytringsfrihet, men ikke for satire som krenker «for mye».

Denne dobbeltheten kom til uttrykk da programleder i Her & Nå,   Tron Soot- Ryen,  intervjuet redaktør for Opplysningskontoret, Eirik Bergesen. Redaktøren kunne ikke få fullrost siste nummer og Soot-Ryen jattet med, men så: – Er det noen av tegningene som er provoserende? Bergesen mistet litt fatningen. Selvfølgelig, det er jo hele poenget med bladet. Men han kunne ikke gi seg til å belære programlederen om hvor dumt spørsmålet var.

Gradbøyd ytringsfrihet

Det kunne vært stilt av hvilken som helst redaksjon, for det gjenspeiler hva som er linjen i norske redaksjoner. Muslimske representanter har med en blanding av trusler og imøtekommelse greid å gradbøye ytringsfriheten. «Man» trykker ikke tegninger som provoserer. Og hvem bestemmer hva som provoserer? Det vet man ikke sånn presist, men for sikkerhet skyld unngår man tegninger som kan bli tatt ille opp. Man har frivillig gjort seg selv til gissel.

Erik_Werenskiold_-_September_-_Google_Art_Project

En tegner skiller seg ut. VGs Roar Hagen, som til tross for at han skriver at han ikke liker blasfemi, lager tegninger som muslimer må oppleve støtende, som når han tar det kjente nasjonalromantiske bildet av to jenter som står i stakken og støtter seg til skigarden, og ifører dem helsvarte klær og hijab. Bruken av det kjente bildet gjør mer inntrykk på nordmenn enn mange ord, og muslimer forstår også at det ikke akkurat er noe kompliment. Hånden vet mer enn hodet.

Kopi

Muslimske representanter har kjørt frem krenkelse og offerrolle. Venstresiden har kopiert krenkelseskulturen, både som forsvarer av muslimers følelser, den svake part, og som forsvarer av verdier og dermed historie.

Det er en farefull ferd de har begitt seg ut på. De er dermed blitt stående som garanter for en stor uensartet gruppe som har dårlig utviklede demokratiske antenner. De har satt seg i en posisjon der det faller vanskelig for dem å kritisere muslimers negative atferd. Derfor er et parti som SV nesten taust i Charlie Hebdo-saken. Kun Bård Vegar Solhjell har opplatt munnen for ytringsfrihet og religionskritikk (=satire). Derfor satte Jonas Gahr Støre blasfemi over retten til å krenke.

Men venstresiden har gjort noe mer. Den har også aktivt brukt de samme metoder som islamister, ved å oppkaste seg til dommere over hva som er akseptabel satire og religionskritikk og hva som ikke er det.

Slik går også de inn i rollen som forsvarer av sensur. Til sammen blir de en farlig allianse, med mye makt.

Argumentasjon

De har ikke argumentert. De har bannlyst. Alt som de vil ramme eller ikke liker har de kalt nazistisk eller rasistisk. Mediene har spilt villig med.

Ed MacLachlans forsidetegninger til Document tidsskrift er utropt til nazisme a la Der Stürmer for hvert nummer, og mediene har spilt villig med. Aftenposten har stilt opp, det samme har NRK, og Dagbladet kunne ikke synke dypt nok da det trykket angrepene til Sultain Shoaib og Tor Bach. Ingen av publikasjonene har gått til folk som er eksperter på f.eks Der Stürmer og spurt hva de synes. Satire er et internasjonalt språk, det ville ikke vært vanskelig.

Ingen av de som har svingt nazi-kølla har kommentert innholdet. I stedet hersker taushet.

Her sier aktivistene, politikerne og redaksjonene til publikum at de tar dem for dumminger. De tror ikke publikum kan finne ut av ting selv, at de kan kikke dem i kortene.

Denne bløffen er en bløff som bare venter på å bli avslørt.

Rå populisme

I virkeligheten er fremgangsmåten populisme av verste sort. Det er varierende grad av populisme, saklig og usakelig. Man kan spisse et budskap slik at man får frem poenget. Da vil alle forstå hva man gjør. Men man kan også velge å snakke til maven, til instinktene, eller til frykten.

Det er det medier og aktivister gjør når de drar nazi-kortet. De maner frem den største katastrofen og sier – helt eksplisitt – at det kan skje igjen, for nå er disse kreftene på fremmarsj.

Jokeren

Venstresiden har brukt nazi-kortet helt siden studentbevegelsen oppsto på 60-tallet. Før det hadde Sovjet brukt det for å kompromittere Vesten. Den samme studentbevegelsen omfavnet hurtig en ideologi som var langt mer autoritær enn det borgerlige samfunn. Derfor finner du ingen artikler i hverken Aftenposten, Dagbladet, VG eller hvem det måtte være over denne type rå populisme. Da vil 68’erne møte seg selv i døra.

De har greid å overlevere denne instrumentelle bruk av rasisme og nazisme til yngre generasjoner. At disse metodene også er vendt mot deres egne leserne, forstår de ikke.

De har ikke forstått at de har en motstander som gjør selv dem svake: Historien.

Kapret

Angrepet på Charlie Hebdo avslører hulheten i anklagene om krenkelse og levner ingen tvil om hva som står på spill. Det finnes ingen korrespondanse mellom tegningene og massakren. Tegningene fremstår som harmløse.

Tegning af Muhammed

Det har gitt Vebjørn Selbekk vann på mølla. For selvfølgelig var Jyllands-Postens tegninger helt harmløse i forhold til det temaet de forsøkte å belyse: islamistenes voldskultur og bruk/misbruk av religionen.

Backlash

Vil oppslutningen om ytringsfriheten vare? Det er grunn til skepsis. Hvordan er det mulig at de som marsjerer i enhetsmarsj gjennom Paris’ gater i samme stund kan snakke om at islam betyr fred og ikke har noe med jihadistene å gjøre? Slike uttalelser vitner snarere om langt fremskreden schizofreni.

At det er Vestens ledere som sier dette, gir stor grunn til bekymring. I neste øyeblikk sender de hangarskip til Midtøsten og stemmer for å øke innsatsen mot IS. Forstår de hva de sier? Vil de ha besluttsomhet nok til å føre krigen ute og hjemme? Dessverre er det grunn til å tro at de ikke forstår sammenhengen.

Hvilken side vil de derfor være på den dagen det står meninger eller tegninger på trykk som muslimer velger å ta en kamp på?

De samme medier som brått forsvarer ytringsfriheten, deltar i brunstemplingen av Pegida. Det er et uttrykk for den samme moralistiske, kategoriske avvisning, der man bevisst bruker assosiasjoner til nazisme.

So, what will it be?

Noen vil få litt mer ryggrad, men ytringsfriheten er blitt en kasteball i et mye større spill og den blir dessverre daglig skviset.

Sannheten har en høy pris.