Sakset/Fra hofta

Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen har en skrue løs i forhold til jøder. Hans kommentar til mordplanene mot Kurt Westergaard er hinsides. At den kommer på trykk sier også noe om hvor bevisstløs resten av redaksjonen er.

At Braanen mener tegningene aldri burde kommet på trykk er så sin sak. Det må han få mene. Men når han skal kritisere Per Edgar Kokkvolds forsvar for dem – han antyder også at Kokkvold snakker mot bedre vitende når han sier det er ytringsfriheten det står om – så åpner han fallemmen:

Hvis vi for eksempel tar en tenkt situasjon der en norsk nazi-publikasjon trykket en anti-jødisk karikatur, og en aktivistisk gruppe i Israel reagerte på det ved å brenne norske flagg og kaste stein på den norske ambassaden i Tel Aviv, ville Kokkvold da sagt at forsvaret for ytringsfriheten hadde krevd at norske aviser trykket nazi-karikaturen? Nei, han hadde ikke det.

* Dette eksemplet oppleves kanskje som lite relevant for generalsekretæren i Presseforbundet, men det må i tilfelle være fordi en tenkt anti-jødisk tegning viser at dette ikke først og fremst handler om ytringsfrihet. Det handler heller ikke om hvem som er feige og hvem som er modige forsvarere av ytringsfriheten, som Kokkvold ynder å framstille det, men om ulike vurderinger av tegningens innhold og funksjon. Kokkvold mener, som han selv uttrykker det, at dette er «prisen også muslimer må betale for den frihet som (…) tillater dem å dyrke sin religion ved siden av andre religioner i dette samfunnet». Kokkvold mener altså at muslimer, men ikke jøder, skal betale denne prisen. Vi for vår del holder fast på at et samfunn som velger å gjøre denne typen karakteristikker av religiøse minoriteter – uansett om de er rettet mot muslimer, jøder eller kristne – til en opphøyet norm, er et samfunn som oppildner til etniske og religiøse konflikter i stedet for å bidra til integrering og likeverd.

Rasjonelt er dette helt meningsløst.

Skulle israelere brenne norske flagg i protest mot nynazister? Det forutsetter at Norge er blitt nazistisk. Braanen vil med dette vise at trykkefriheten er situasjonsbestemt. Selvfølgelig er den det. Anti-jødiske karikaturer er ikke noe bidrag til ytrinsgfriheten. Annerledes stiller det seg med religionskritikk, og enda mer: med politisert religion. En politisert religion må finne seg i kritikk på både den ene og andre måte. Satire er en av dem. Det har kristendommen fått merke i den tid da den utgjorde en samfunnsmakt, med rette. Nå er det islams tur. Og man kan heller si: det er rart satiren ikke er hyppigere og sterkere. Vi vet alle hvorfor.

Men Braanens epistel handler mest om irrasjonalitet. Koblingen mellom anti-jødisk tegning i Norge, som utløser brenning av norske flagg i Israel, og Kokkvold som ikke ville trykke en nazistisk karikatur, er åndelig i slekt med Ahmadinjad som svarte på den danske karikaturtegningen meed å utlyse karikatur om Holocaust og jødene.

Sirkelen er sluttet.