Dagbladet kommenterte mandag sin bruk av grisetegningen av profeten Muhammed på lederplass. Ikke med ett ord viste lederen at avisen forstår hva den har gjort og hvordan det oppfattes av muslimer.

Argumentasjonen er todelt. Først forklarer Dagbladet oppslaget som en relevant illustrasjon til en nyhetssak.

Dette handler om en metode og et prinsipp som Dagbladet og de fleste andre aviser eller nettsteder alltid har fulgt: Et relevant bilde eller tegning gir leseren mer informasjon.

Så følger en setning som man tidligere er vant til å se anvendt overfor kristne når de mener noe som avslører førmoderne holdninger:

Religiøse prinsipper for redigering hører hjemme i menighetsblader, ikke i medier som henvender seg til allmenheten.

Det er nok en lovlig arrogant kommentar, ikke bare i muslimers øyne. Dagbladet problematiserer ikke om bildet på første side var relevant. Mange vil mene at det ikke var det. Den som la det ut som link på PSTs Facebook-side ønsket å spre det. Dagbladet sørget for at det fikk maksimal spredning, også til mennesker som ikke oppsøkte siden. Grisen gren mot en fra hvert kioskstativ. Det er grunn til å tro at folk med muslimsk bakgrunn opplevde det ydmykende og nedverdigende.

Man kan snu prinsippene på hodet og spørre Dagbladet: Tilsier allmenhetens informasjonsbehov at man ignorerer religiøse-kulturelle følelser? Det kan tenkes situasjoner der dokumentsjonsbehovet ville overtrumfet følelsene. Men Dagbladet gjør ikke noe forsøk på en avveining. Det er ikke tillitvekkende.

Jeg vil tro grisetegningen ble oppfattet som krenkende ikke bare av troende, men også av liberale og sogar sekulære muslimer. Hva var poenget? Hva var budskapet? Hvis vi skulle sett en avkledd Jesus i en ydmykende stilling på forsiden av en avis, ville mange innfødte nordmenn også følt et stikk og spurt seg: Hva handler dette om? Er det nødvendig?

Men Dagbladet gir ingen slike konsesjoner. Avisen som har vært den politisk korrekthets talerør fremfor noen, har ikke én empatisk setning å komme med. Tvert om. Neste setning røper sosial hoveren og arroganse:

Ytringsfrihetens grenser skal ikke fastsettes av prester eller drosjesjåfører.

Den setningen tror jeg Dagbladet skal komme til å måtte spise i seg. Det er en foraktelig omtale, både av religiøse og av innvandrere som er drosjesjåfører. Glemt er alle vakre ord om at uten dem stanser Oslo. Her tyter arrogansen frem: hvem tror de de er?

Så begir lederskribenten seg ut på en belæring om ytringsfrihet og presseetikk. Det er pinlig. Jyllands-Posten skrev aldri noe så ovenfra og ned da de havnet i hardt vær. Dagbladet setter seg på sin høye hest.

De gjeldende grensene er vide, slik de er definert i norsk lov og i presseetikken. Her finnes intet forbud og ingen formaning som gjelder å trykke tegninger av guder eller profeter. Tvert imot gjelder prinsippet om stor takhøyde når det handler om samfunnskritikk eller politisk satire.

Hvis det hadde vært Jyllands-Postens tegninger Dagbladet forsvarte, hadde argumentasjonen vært overbevisende. Kanskje det er det Dagbladet innbiller seg, sånn på fallrepet. Man vil gjerne gå ned med flagget til topps. Det hadde unektelig gitt dem en hederlig gravskrift.

Men det er ikke politisk satire Dagbladet forsvarer, det er en hatefull tegning laget av en russisk-jødisk kvinne i Hebron som tilhørte ytterste høyre fløy. Hun stilte i retten med T-skjorte påtrykt merket til Meir Kahanes Kach-parti. Det var en slik tegning Dagbladet brakte. Den var ment å såre.

Ikke med ett ord går Dagbladet inn på realiteten i saken, som må være: Fantes det noen som helst grunn til å sette en slik tegning på første side?

Lederskribenten burde svelget hardt for å velge en slik linje. Mer fornuftig, og i pakt med Dagbladets linje, ville vært å legge seg flat. Å innrømme at oppslaget var et gigantisk feiltrinn som aldri skulle skjedd.

Etter denne lederen er fallhøyden for Dagbladet blitt mye større. Avisen er i ferd med å ødelegge sin troverdighet i alle leire.

Det er varslet nye aksjoner fredag. Ingenting tyder på at muslimene kommer til å gi seg. De ser dette som ondsinnede angrep og vil ha en slutt på dem.

Det alvorlige er at Dagbladet har misbrukt ytringsfriheten. Ved å blande en grisete tegning inn i offentligheten har de innsnevret handlingsrommet for de av oss som fastholder at Jyllands-Postens sak var verdt å slåss for.

Muslimer har vanskelig for å se forskjell. En del gjør nok det, men mange vil nok bare se hån av profeten.

Hvordan skal vi forvente at de ser forskjell når heller ikke Dagbladet gjør det? Dagbladet durer i vei, doserer: Oppslaget var relevant, og drosjesjåførers følelser er irrelvante. De må gjerne få protestere. Det er deres rett. Men Dagbladet angrer ingenting og har intet å beklage. Ved sitt uimottagelige forsvar for tegningen har Dagbladet svekket den legitime kritikken. Det er en forsimpling av debatten som må skape sinne.

Det blir ingen hederlig omtale når soga skal skrives. Dette er den mest ynkelige sorti noen kunne tenkt seg.

Dagbladets leder mandag 8. februar 2010: Aksjon mot Dagbladet