Kommentar

Dagbladet har uforvarende kommet til å snuble opp i et minefelt hvor ytringsfrihet og religiøse følelser kolliderer. Mange vil mene at Jyllands-Postens sak var verdt å forsvare. Det er vanskelig å mene det samme om Dagbladet. Tvert om kan avisen ha kommet til å levere et eksempel på hvor grensen går mellom hatefulle ytringer og legitim kritikk.

Jonas Gahr Støre ødela mye for ytringsfriheten med sin definisjon av en hensynsfull, anstendig bruk av ytringsfriheten. Man skulle per definisjon ikke tråkke på tær, særlig muslimenes. Dermed leverte Gahr Støre et potent våpen til alle som ønsker å stoppe munnen på kritikere. Regjeringen gikk enda et skritt lenger da den på ramme alvor foreslo at krenkelse av religiøse følelser – spesielt mindretallets – kunne rammes av straffeloven. Da våknet opinionen.

Nå kan Dagbladet ha levert et eksempel på en type ytring som ikke fortjener forsvar. Om den kan straffeforfølges avgjør rettsvesenet. Dagbladet vil trolig bli dømt i Pressens Faglige Utvalg. Viktigere er det å bli dømt av opinionen.

Grisetegningen er hatefull. Den er kun laget for å såre. Den er rettet mot religion, formelt, men mottaker er muslimene, de troende, det er dem den er rettet mot. Tegningen tråkker på muslimers følelser.

Det er ikke noe politisk poeng i tegningen; det er ingen sosiale, politiske, historiske forhold, knyttet til islam eller muslimers gjøren og laden som er gjenstand for ironi eller spott. Tegneren tar utgangspunkt i muslimers avsky for grisen, og greier både å vanhellige muslimenes profet og hellige bok. Stort dypere går det ikke an å såre muslimer.

Derfor handler denne tegningen om respekt for muslimer som mennesker. Også muslimer har rett til å tro.

Det er viktig å ha disse grunnleggende oppfatningene på plass: respekt for enkeltmennesket, respekt for menneskene, deres tro og håp.

Vi lever alle i verden, vi må alle vise at vi vil hverandre vel. Kritikk er også en måte å vise at man vil andre vel. Vi kritiserer ikke islam og muslimer fordi vi hater dem, men fordi vi vil at mennesker skal kunne leve sammen. Da må vi ha standarder som gjør det mulig. En forestilling som forbyr tegning av mennesket Muhammed er en slik forestilling som muslimer ikke kan påtvinge resten av verden. Eksempelvis.

Men grisetegningen til Tatiana Sushkind er noe annet. Den handler om hat.

La oss ta en enkel test: Hvem er villig til å sette livet inn for Jyllands-Postens rett til å publisere tegningene? Det er det faktisk en del som er. Kurt Westergaard eller Flemming Rose har aldri tilbakekalt tegningene, men de har beklaget at de har kostet 150 mennesker livet. Hvis de hadde visst konsekvensene hadde de ikke trykket dem.

Hvor mange vil dø for grisetegningen?

Det finnes en god del som mener at den er ytringsfrihetens pris. At det må muslimene tåle, de må krenkes til man er krenket ferdig osv. Slik snakker den som ikke har levd i et miljø hvor provokasjoner koster liv og lemmer. I Israel vet man det. Derfor fikk Tatiana Sushkind to års fengsel.

Jeg tviler på om det er mange av tilhengerne av ubeskåret ytringsfrihet som er villig til å dø for grisetegningen. Det er rart med det: hat inspirerer ikke. Det er ikke noe man vil dø for. Hat er hat. Det utløser hat.

Noen er interessert i at det blir hat. Man bør innse at bak tilhengerne av «krenk i vei», finnes mennesker som ønsker konfrontasjon. Det er ikke spøk.

Rushdie og karikaturtegningene var verdt å kjempe for. Prisen var og er høy. Det er ingen grunn til å gjøre den astronomisk: ved å blande sammen legitim kritikk og hatefulle ytringer gir man carte blanche til ytringsfrihetens fiender. Hat er hat, uansett hvor det kommer fra.