Kommentar

Noen sitater fra kronikken til Kenan Malik i Dagbladet, som bør leses i sin helhet:

Den gjengse oppfatning, folkeskikk etter Støre-modellen:

I et multikulturelt samfunn er individene med andre ord forpliktet til å avstå fra å krenke andre grupper og kulturer. Og når de ikke avstår fra det, bør myndighetene være forpliktet til å gi lover som sikrer at ytringsfriheten brukes på en ansvarlig måte. Noe av det ironiske ved å leve i et pluralistisk samfunn synes å være at bevaringen av mangfoldet krever at vi gir mindre rom for et mangfold av meninger.

Mot denne står en overbevisning om at hvis friheten skal fortjene navnet må den være fri, dvs. det må være opp til det autonome menneske å avgjøre hva som skal sies:

I den virkelige verden der samfunn er pluralistiske, er det både uunngåelig og viktig at folk tråkker hverandre på tærne. Uunngåelig, fordi der mennesker har ulike overbevisninger, vil det komme til sammenstøt. Og vi burde heller takle slike sammenstøt, enn sette en stopper for dem. Viktig, fordi alle former for sosiale endringer eller sosiale fremskritt innebærer å krenke noen dyptliggende følelser. Retten til å utsette hverandres grunnleggende overbevisninger for kritikk er grunnlaget for et åpent, mangeartet samfunn. «Hvis frihet betyr noe som helst», som George Orwell sa, «må det være retten til å fortelle folk det de ikke ønsker å høre.»

Men så er det alle som kommer løpende og sier at «å, dere skjønner ikke hvor dypt dere krenker dem», enten det er en film, en bok, eller noen tegninger. Men dette er nesten som rasisme, sier Malik. Det er da mange andre som også har sterke overbevisninger.

Det er imidlertid ingen grunn til å behandle muslimer (eller noen andre troende for den saks skyld) som spesialtilfeller. Mange kommunister ville gått i døden for sin tro. Mange rasister er dypt og inderlig knyttet til sine fordommer. Skal jeg finne meg i dette også, fordi de tror så sterkt? Vil noen da påstå at min humanisme er svakere hos meg enn troen er for en muslim eller andre religiøse? Det er noe sterkt ødeleggende, nesten rasistisk, ved å betrakte muslimer som ulike alle andre.

Paradoks

I multikulturalismens navn bidrar sensorene til å styrke grepet til de mest konservative elementene i muslimske samfunn. Multikulturalister hevder at det de ønsker er respekt for alle kulturer. Det de i virkeligheten krever er ikke respekt, men lydighet. «Du kan bare si eller gjøre det jeg synes er akseptabelt» har blitt multikulturalistsensorens credo. Det er et syn som snur begrepet respekt på hodet.

Setter overbevisning over individet.

Multikulturalister krever respekt ikke for individet, men for hans eller hennes overbevisninger, og underminerer dermed individets autonomi, både gjennom å begrense retten mennesker har til å kritisere andre menneskers overbevisninger og ved å insistere på at individer som har disse overbevisningene, er for svake eller sårbare til å tåle kritikken, satiren eller krenkelsene.

På tide å ta tilbake begrepene og sette dem i riktig sammenheng: Et fruktbart kaos, ikke en påtvunget orden!

DET IRONISKE ved multikulturalismen er at den, som en politisk prosess, underminerer mye av det som er verdifullt ved kulturelt mangfold. Det vi mener når vi snakker om mangfold, er at verden er et virvar, fullt av sammenstøt og konflikter. Det er vel og bra, fordi slike sammenstøt og konflikter er det stoffet politisk og kulturelt engasjement lages av. Multikulturalister er imidlertid redd for rotet, og vil ha alt pent ordnet, fritt for konflikt, ryddet og ordentlig. «Respekt» har blitt hovedverktøyet de håper å etablere en slik orden med.
Det er på tide vi går i bresjen for en litt mindre respektfull orden og litt mer rot. Det er på tide vi innser at å krenke er normalt i et pluralistisk samfunn. Og det er på tide vi forsvarer ytringsfriheten. Uten noe «men».

Kenan Malik er en av de klareste stemmene vi har hørt på lenge.

Respektløs respekt