25 år etter ayatollah Khomeinis fatwa er det lett å se at den markerte inngangen til en ny tid. 9/11 var dens mest spektakulære og blodigste uttrykk, men det hele begynner med fatwaen.

– Den var en krigserklæring, som David Pryce-Jones sa under møtet Lars Vilks-komiteen holdt i København fredag.

Men det var en krigserklæring man ikke ville oppfatte i Vesten. Og 25 år senere er det fortsatt mange som ikke vil se den for hva den var: et imperialistisk krav om å underlegge hele verden islamsk lov, og ikke hvilken som helst lov: forbrytelser mot Allah, og retten til å dømme vantro til døden.

Slik kommunismen er en bastard mellom opplysningstanker og diktatur til menneskehetens beste, er islamismen et forsøk på å beseire og overgå moderniteten ut fra islamske prinsipper. Islamismen er også et byks inn i fremtiden. Denne seiersvissheten, garantien om den lovede seier, er en mektig inspirator og gir samtidig mandat til de verste grusomheter. Man har historien eller åpenbaringens tilgivelse, på forhånd.

Å ta inn over seg at en fatwa, en religiøs dom, forkynt av en ayatollah i et land langt borte, berører mennesker tusenvis av mil unna, er vanskelig å ta inn over seg. Norge ble rammet da skuddene falt i Dagaliveien 11. oktober 1993. Sammenhengen var åpenbar. Den italienske oversetteren var blitt hardt såret, og den japanske drept. Det hadde gått 14 måneder. William Nygaard trodde selv det hadde roet seg. Men da han ble skutt utenfor sitt hjem, var han ikke i tvil om hvem som sto bak.

Det var norske myndigheter. Dvs. de var nok ikke i tvil de heller, men reagerte med frykt. De turte ikke legge seg ut med Iran, som hadde vist at de kunne likevidere mennesker over hele Europa. Derfor ble det lagt lokk på saken, og politiets etterforskning fulgte alle andre spor enn det opplagte.

Det ble en ynkelig forestilling, år etter år. Akkurat hvordan politiske myndigheter formidler slike signaler til politiet, er ikke belyst. Pressen har ikke en gang interessert seg for spørsmålet, til tross for at noen utenfra og grep inn og fikk løslatt den hovedmistenkte, en norsk-pakistaner med akkurat de våpen som var blitt benyttet, og som hadde reist hjem via Iran, dagen etter attentatet. Nye opplysninger om at han hadde besøkt den iranske ambassaden i London, gjorde at politiet hentet ham inn igjen og satte ham i varetekt før helgen. Avhørene skulle begynt mandag. Da var fuglen fløyet.

Ingen etterforskere ble varslet, ikke vakthavende politijurist. En mektig hånd ovenfra grep inn. Det er slik som vi tror ikke skjer i Norge, men vi vet det takket være Odd Isungsets utrettelige arbeid. Mange politifolk var heller ikke happy med en slik fremgangsmåte.

Mye må ha stått på spill som gjorde at man opptrådte så irregulært. Man risikerte å bli eksponert. Det ble man, mange år senere, men heller ikke da har mediene vist den interesse som saken fortjener.

Mediene ønsker heller ikke å vite.

Hva da? Ikke bare det konkrete sporet, men de bakenforliggende motivene. Tankegangen. Man ønsker ikke se ned fatwaens pistolløp.

Men fatwaen er der, den som ser bort i frykt vil internalisere fatwaen, og det er det store deler av den vestlige verden har gjort.

Kenan Malik sier det treffende i en oppsummerende artikkel, som sto i Information fredag:

For femogtyve år siden kunne selv ikke dødstrusler, bombeattenter og mord stoppe offentliggørelsen af De sataniske vers. I dag skal blot en enkelt person råbe ‘krænkelse’, før den ‘progressive’ opinion ifører sig metaforisk burka af hensyn til religiøs følsomhed.

BBCs ynkelige opptreden i saken om Jesus & Mo-karikaturen viser med all tydelighet hvor vi står: under en studiodebatt hadde en publikummer på seg en t-skjorte med en tegning av Jesus&Mo, og kamera unngikk omhyggelig å vise den. Det fikk Maajid Nawaz til å tweete den med et sukk; så nærtagende var ikke hans Allah. Det ble tolket som en trassig handling. Nawaz var tidligere islamist, men gikk ut og var med å stifte the Quilliam Foundation. Nå har han meldt seg inn i Liberaldemokratene, og stiller til valg. Det ble satt igang en kampanje for å få ham «deselected», og den fikk raskt 20.000 følgere på Facebook.

Slike «strider» begynner med et svakhetstegn: BBCs unnfallenhet ga islamistene blod på tann, og pressen har fulgt opp:

Det, som har været særligt slående, er holdningen hos medier og ‘progressive’ debattører.

Medierne har rapporteret vidt og bredt om kontroversen. Nyhedskanalerne har bragt flere tv-debatter om spørgsmålet. Men alle har de fulgt BBC’s linje og undladt at vise tegningerne.

Enkelte har dog vist tegningerne, men specifikt udeladt Muhammeds ansigt (og kun Muhammeds ansigt).

I forbindelse med debatten om, hvorvidt Nawaz havde ret til at tweete tegneserien i første omgang, eller om hans kritikere med god ret har overfuset for ham for at have ‘krænket’ muslimer, har tv-stationerne altså taget parti for de reaktionære og imod de liberale kræfter.

Hvis striden er en tegning og mediene nekter å vise den, tar de stilling. De bøyer seg for den ene part. Det vil ikke norske medier innrømme at de gjør, men de har gjort det helt siden karikaturstriden i Danmark, og de kommer til å gjøre det også neste gang.

Det skumle er at dette har fått preg av et forbund mellom myndigheter og medier; de har en stilltiende avtale om ikke å provosere. Men når det ikke er de som avgjør hva som provoserer, men ytterliggående muslimer, har man overlatt til dem å sette ytringsfrihetens grenser.

Striden om en bagatell av en tegnerute får derfor konsekvenser for hvordan mennesker diskuterer med hverandre i et flerkulturelt samfunn. Det er absurd, og fører til absurde tilstander. Ikke bare ytringsfriheten oppheves, også personlig sikkerhet. Maajid Nawaz må i fremtiden se seg over skulderen.

Det er akkurat hva fatwaen mot Salman Rushdie satte i gang. Nå har vi småfatwaer i hopetall, og myndigheter, medier og meningsdannere later i det store og hele som om de ikke ser det.

Derfor klinger forsvaret for ytringsfriheten ved 200-årsjubileet for grunnloven hult. Praksis er noe helt annet.

Forvalterne av det offisielle Norge befinner seg stadig lenger unna en virkelig åpen debatt, som ser de grunnleggende konfliktlinjer. Man kan gjerne diskutere enkeltsaker, som Ubaydullah Hussains trusler, men man går ikke til bunns i dem.

Det gjør at det sivile samfunnet er på vikende front.

Det nye er at islamister, antisemitter og neonazis har forstått å bruke ytringsfriheten til sine formål.

Som David Pryce-Jones sa i København: – Det står noen utenfor en t-banestasjon og deler ut flyveblad som sier at homofile er forbudt i følge islam. Inne i moskeen står det en imam og sier at islam foreskriver at de skal stenes. De deler opp budskapet slik at ingen kan anklages for oppfordring til vold. Men i hodene til tilhørerne er det ikke vanskelig å forstå.

Dieudonnés stunts er samme fremgangsmåte: han tester ut hvor langt han kan gå, og i dagens samfunn kan man gå svært langt. Når Dieudonné blir stoppet, blir forsvarerne av ytringsfrihet forvirret; skal ikke ytringsfriheten også gjelde slike som ham?

Denne kløktigheten til demokratiets fiender og forvirringen hos ytringsfrihetens forsvarere er den fase vi nå er inne i.

Myndighetene er like unnfallende og tror det hele går over. Uttrykket om at integreringen «går seg til» betyr i virkeligheten dette: Å sitte stille, lukke øynene og håpe det går over av seg selv.

I mens taper det sivile samfunn stadig terreng i forhold til hva som burde diskuteres. Kenan Malik glir noen glimrende beskrivelser av hva som ikke kan være oppe til debatt. Retten til å si sin mening, uten at mennesker kan påberope seg å bli krenket.

På den baggrund af den kapitulation må det være passende at påminde dem, som taler for og praktiserer eftergivenhed over for formodede ‘krænkede parter’, om centrale og grundlæggende pointer vedrørende ytringsfriheden og dens betydning for det liberale demokrati.

Den første er, at skønt der findes en ret til ytringsfrihed, findes der ikke en ret til ikke at blive krænket. Alle har ret til at sige, hvad de vil, så længe de ikke tilskynder til vold, uanset hvor stødende andre måtte finde det. Og personer, der har let ved at blive krænket, har samtidig ret til ikke at lytte, ikke at se. Omvendt kan ingen gøre krav på at blive lyttet til. Og ingen kan gøre krav på ikke at blive krænket.

For det andet vil minoritetssamfundene lide hårdest under den omsiggribende censur og selvcensur. Mange hævder, at selv om ytringsfriheden er et gode, må den i et pluralistisk samfund nødvendigvis være begrænset.

Hvis mangfoldigt sammensatte samfund skal kunne fungere i en fredelig harmoni, hvor alle behandles fair, må vi ifølge denne tankegang ikke blot udvise respekt for det enkelte individ, men også for de kulturer og trosretninger, som individerne tilhører, og fra hvilke de henter deres oplevelse af identitet og selvværd. Dette vil kræver, at vi fører tilsyn med og regulerer den offentlige samtale om kulturer og trosretninger.

Både for at minimere friktionen mellem de antagonistiske grupper, og for at beskytte værdighed for de personer, som er indlejret i dem. Som den britiske sociolog Tariq Modood har formuleret det: »Hvis mennesker skal være del af samme politiske rum uden at komme i konflikt, må de gensidigt begrænse kritik af hinandens mest grundlæggende overbevisninger.

Men i virkeligheden er det, præcis fordi vi lever i et pluralistisk samfund, at vi har brug for en ytringsfrihed med de videst mulige rammer. I et sådant samfund er det både uundgåeligt og sågar værdifuldt, at vi indimellem krænker hinandens følsomhed.

Uundgåeligt, fordi der vil komme sammenstød, når forskellige stærkt følte overbevisninger karambolerer. Sådanne sammenstød udtrykker nærmest per definition, hvad det vil sige at leve i et mangfoldigt samfund. Men skal der skabes større gensidig forståelse, må alle uoverensstemmelser frem i lyset og ikke undertrykkes i ‘respektens’ eller ‘tolerancens’ navn.

Felles interesse

Malik peker på at de oppkastede autoriteter som hevder å beskytte islam og muslimer, og har oppdaget at krenkelsesskuespillet er en effektiv vei til makt, inngår en stilltiende allianse med myndighetene, som heller ikke vil ha bråk. Den ene er aktiv, den andre er passiv. Men de er partnere. Sensuren har dessuten en tendens til å spre seg. Man legger bånd på hva som kan sies på ett område, og det er også bekvemt å sette munnkurv på andre brysomme, innen offentlig sektor f.eks.

Ytringsfrihet er brysomt, per definisjon. Men det kommer sjelden frem at den også er fødselshjelper for nye tanker, og avdekker misforhold og muligheten til korreksjon. Det samfunn som slår inn på innskrenkingens vei, vil betale en høy pris, på mange områder. Det er en av hovedgrunnene til at den arabiske våren slo feil, og at landene i Midtøsten er så vanstyrte.

Men ikke blot er ‘krænkelser’ uundgåelige.

De er også potentielt værdifulde. Enhver social forandring, ethvert socialt fremskridt må nødvendigvis involvere, at man kommer i konflikt med dybtfølte anskuelser hos den ene eller anden part. Eller sagt på en anden måde: ‘Det må du ikke sige’ er alt for ofte automatresponsen fra magthavere, der ikke vil se deres magt udfordret.

At acceptere, at visse ting ikke kan siges, er at acceptere, at visse former for magt ikke kan anfægtes.

Den omfattende krænkelsesdiskurs i vores tid bygger på den antagelse, at visse overbevisninger er så fundamentale og så værdifulde for visse mennesker, at de permanent må beskyttes mod risikoen for at blive fornærmet, karikeret eller bare draget i tvivl. Hvorimod ytringsfrihedens principielle betydning netop består i, at den sikrer permanent mulighed for at udfordre den forestilling, at visse spørgsmål ikke står til diskussion. Således forstået fungerer ytringsfriheden som permanent kilde til at udfordre autoriteter af alle slags. Og derfor er ytringsfrihed ikke blot en uundværlig del af den politiske praksis i ethvert sandt demokrati. Den er også uundværlig for forhåbningerne hos grupper, der måtte være blevet marginaliseret af formelle demokratiske processer.

Makt og fornærmelse

Makthavere liker ikke å bli bli avslørt. De har aldri helt likt ytringsfriheten, derfor må den ha kraftig beskyttelse. Man kan ikke stole på makthavernes gode vilje. Dessverre er det norske systemet bygget opp på en høy grad av slik tillit – til makthaverne. Man mistror folket, men har høy tillit til seg selv. Det fordrer en godtroenhet som man i dag oftest finner hos folk som snaker av egeninteresse. Dermed legger et lag av hykleri seg over samtalen.

Det ligger i ytringsfrihetens natur at makthavarne må bli fornærmet. Spørsmålet er om de i sin struktur begynner å opptre som imamene. Var det et slikt fellesskap som lå bak da ordfører Fabian Stang og en politileder sto på balkongen av Youngstorget sammen med imamer i hvite turbaner, for å vise solidaritet mot en video som var fornærmende?

Ytringsfriheden har med andre ord ikke nær så stor værdi for dem, der har magten, som for dem, der ønsker at udfordre magthavere. Tilsvarende har censur kun værdi for dem, der ikke ønsker deres autoritet udfordret.

Giver vi afkald på retten til at fornærme i ‘tolerancens’ eller ‘respektens’ navn, begrænser vi med andre ord vores muligheder for at udfordre magthavere og dermed for at bekæmpe uretfærdigheder. Det er derfor, det er så væsentligt, at vi stiller os på Baals side, og »nævner det unævnelige, udpeger bedrag, tager parti, starter skænderier, former verden og forhindrer den i at falde i søvn«.

At acceptere, at visse ting ikke kan siges, er at acceptere, at visse former for magt ikke kan anfægtes.

«Frygten for at krænke har taget magten», Information 14. februar 2014