Sakset/Fra hofta

Tegning: Karine Haaland.

Hvorfor fungerer ikke multikultur blant europeerne når den fungerer i land utenfor Europa? spør et klønet innlegg i Sekulær Allianse.

Innlegget er klosset formulert og bærer preg av kunnskapsløshet. Eksemplene Zimbabwe og Canada, som legges frem som velfungerende multikulturelle samfunn, er i realiteten preget av etniske og kulturelle konflikter.

Innleggets hensikt er et åpenlyst forsøk på å fremstille europeere som fremmedfiendtlige og ute av stand til å ha velfungerende flerkulturelle eller mangfoldige samfunn. Det siste er en uriktig fremstilling. Europa har alltid hatt velfungerende mangfoldige samfunn. I likhet med resten av verden.

Innlegget viser manglende kunnskaper om Europa og Europas historie, og om hva multikultur er.

Jeg velger å oppklare og svarer på hvorfor multikultur ikke fungerer. Hverken i Europa eller noe annet sted:

Når en beskriver multikultur, bør en redegjøre for hva dette faktisk er.

Multikulturens problem og konfliktgrunnlag er fraværet av hovedkultur. Dvs. fravær av felles normer og felles verdigrunnlag.

Multikultur er i likhet med pluralismen eller flerkulturen en kompleks og omdiskutert samfunnsform.

Det som skiller disse to, er multikulturens kulturrelativisme og fravær av Leitkultur – hovedkultur – som felles norm.

Der pluralismen/flerkulturen opererer med flere kulturer med en felles referanse i form av en hovedkultur, felles normer, felles verdigrunnlag, som alle forholder seg til og hvor grunnleggende felles normer gjelder for hele samfunnet, opererer multikulturen i stedet med en rekke uavhengige og frittstående kulturer – og dermed også verdisystemer –, som ikke behøver å forholde seg til noen felles hovedkultur, felles normer eller felles verdigrunnlag.

Siden ingen av kulturene eller verdigrunnlagene har en slik rolle – som felles overstyrende norm – er de alle gitt, i prinsippet, like stor rett til innflytelse.

Der pluralismen/flerkulturen setter grenser for hver enkelt kulturs innflytelse i samfunnet og anledning til å overtrumfe andre, gjennom en hovedkultur, felles normer, felles verdigrunnlag, har ikke multikulturen noen tilsvarende grensesetting.

Selv om begge samfunnsformer representerer mangfold, innebærer multikulturen derfor i tillegg også konflikt.

En konflikt som vil pågå så lenge hver enkelt kultur ikke bare står fritt til å opprettholde sine egne normer og verdier, men som også står fritt til å kjempe for å få disse innført som felles norm og som verdier gjeldende for hele samfunnet.

Norge er et godt eksempel i så måte.

Norge er et samfunn som har representert en form for mangfold i nesten tusen år – gjennom å være flerkulturelt/fleretnisk/pluralistisk, med én hovedkultur/felles normer/felles verdigrunnlag som alle disse mer eller mindre har forholdt seg til.

Dette har gitt oss et samfunn med et sterkt felleskap til tross for stort mangfold, og hvor konfliktnivået har vært overraskende lavt sammenlignet med tilsvarende samfunn med flere forskjellige kulturer – f.eks. Libanon, Kongo, Nigeria, Syria etc.

Nå begynner Norge å endre seg. En ny kultur/religion i Norge – islam – ønsker å ikke bare beholde sin kultur blant de troende, men den ønsker også å la sine normer og verdier overtrumfe alle andre, på områder hvor felles spilleregler hittil har overstyrt alle uansett kultur eller religion.

Dette er multikulturens problem i Norge.

Nå som vi åpner for å gå bort ifra idéen om et flerkulturelt/pluralistisk samfunn med én styrende hovedkultur/felles normer/felles verdigrunnlag som skal gjelde for alle, og tillater enhver kultur å utfordre denne og kjempe om å få la nettopp sine verdier til å overstyre den og alle andre, har vi skapt et kulturelt og verdimessig maktvakuum. Tronen står tom.

Og det vil dermed oppstå konflikt mellom ulike grupperinger som ønsker å kjempe for at nettopp deres kultur og verdier skal få bli vinneren som ender opp som den styrende i dette maktvakuumet.

En slik konflikt ser vi allerede idag – i forbindelse med områder hvor islam ønsker å implementere sine normer og verdier i den felles hovedkulturen, med et håp eller ønske at nettopp islams normer på sikt vil utgjøre denne.

Vi ser dette eksempelvis gjennom ulike håndhilsesaker, tilgang på og distribusjon av halal-mat, aksept for bruk av hijab og nikab i det offentlige rom, innføring av kjønnsegregerte fellesarealer – svømmehaller etc.

Det oppstår da en åpen konflikt mellom to grupper i samfunnet – mellom den gruppen som uten motforestillinger ønsker islams normer og verdier som styrende ikke bare for gruppen muslimer – men da også i praksis for de øvrige involverte som bruker samme offentlighet og fellesarenaer som muslimer, og som da igjen må forholde seg til og innrette seg etter normene som har blitt innført her, for å «tilrettelegge for muslimer» selv om disse kanskje ikke har bedt om slikt – jfr. kjønnsegregering, håndhilseregler og halal-produkter –, og mellom den gruppen som i stedet ønsker europeiske verdier, norsk kultur og normer som felles verdigrunnlag og hovedkultur for alle.

Det er denne motreaksjonen på innføring av islams normer og verdier i den opprinnelige hovedkulturen som på folkemunne og i media kalles «islamofobi», «fremmedfiendtlighet», «intoleranse», «mangel på åpenhet», «hat mot muslimer», «tankegods», »selvgodhet», «skremmende holdninger», «diskriminering», «hat», ønske om «etnisk rensing» etc.

De som på sin side ønsker å implementere islams normer i det felles verdigrunnlaget, kalles på den andre siden tilsvarende nedsettende betegnelser og beskyldes for forsøke å «overta landet».

Allerede nå ser vi altså at det har dannet seg allianser mellom religiøse grupper og politiske partier – jfr. «handlingsplan mot muslimhat» – og harde fronter i befolkningen, i kampen om hvilken kultur/verdigrunnlag som skal være den styrende i Norge.

Stigmatisering, utfrysning, svertekampanjer, offerroller latterliggjøring og handlingsplaner er, slik vi ser, en del av dette bildet.

Alle disse betegnelsene, beskyldningene og handlingsplanene rettes ikke bare mot dem som aktivt går inn for at «deres» kultur skal vinne, men også mot hver den som av utseende, navn etc. mistenkes for å gi oppslutning til én av de ulike kulturene.

Jfr. «alle muslimer/ikke-vestlige innvandrere ønsker sharia i Norge» og «etnisk norske er rasister og norske verdier leder til folkemord».

Det jeg nå har beskrevet, er en pågående kulturkonflikt. En konflikt mellom grunnleggende ulike normer og verdier.

Vi må ikke ha en slik konflikt. De aller fleste er svært lite interessert i den.

Det er ikke mangfoldet av etnisiteter, kulturer og religioner i seg selv og ulikhetene mellom disse, som skaper konflikten.

Det er fraværet av, avstandstagen fra, motstanden mot, uthulingen av og redselen for å ha et felles verdigrunnlag, felles normer, som alle må forholde seg til som legger til rette for og som opprettholder konflikten.

Ordet anarki kommer av det greske ordet an-archia, som betyr «uten hersker». Altså et samfunn uten overstyrende organ. Og hvor det derfor pågår en kamp om hvem som skal ha rollen som det styrende organ.

Hvis du lurer på hvorfor multikultur ikke fungerer i Norge, Europa eller Libanon, Syria eller noe annet sted i verden, er dette svaret.
😉