Sakset/Fra hofta

Tegning: Karine Haaland.

I vårt samfunn er det en utbredt oppfatning at en ikke skal belyse kultur eller religion når en påpeker den kriminaliteten og volden som en gruppe kriminelle gjengangere utøver.

For å ikke stigmatisere «innvandrere».

Hvorfor det?

Det er riktig å se på kulturen som har frembragt volden og kriminaliteten.

Og det er riktig å også se på norsk kultur. På hvordan det norske samfunnet har forholdt seg til slike voldsstyrte, autoritære kulturer.
Og ikke minst hvordan det har forholdt seg til sin egen kultur.

Hva det er som har ført til at en gruppe unge menn fra en bestemt kultur benytter anledningen til å fritt utøve vold mot uskyldige i Norge, mens majoriteten av mennesker fra de samme «lovløse» og voldskontrollerte kulturene har valgt å leve som lovlydige borgere i et velfungerende land?

Hva er det som skiller en lavtlønnet, uutdannet, pakistansk innvandrer med musl:msk kulturbakgrunn som arbeidet og fant seg til rette i det relativt velstående Norge på 60- og 70-tallet, fra en ung mann med tilsvarende kulturbakgrunn og økonomisk/utdanningsmessig bakgrunn i dagens Norge?

Hvorfor sparte den ene til leilighet, mens den andre valgte å danne en gjeng hvor tilfeldig voldsutøvelse er til forlystelse og kontroll av omgivelsene.

Det er omlag én million mennesker med innvandrerbakgrunn i Norge, av disse har ca 400 000  ikke-vestlige kulturbakgrunn, av disse er det omlag 160 000 som er muslimer (står i muslimske trossamfunn).

De voldskriminelle gjengangerne som terroriserer Oslo teller 182 personer.

Legger vi opprinnelseskultur og verdier som eneste påvirkningsfaktor for disse menneskenes oppførsel, er det mot alle odds at ikke 400 000 mennesker med tilsvarende kulturbakgrunn også opererer som voldskriminelle i Norge.

Personer fra ikke-vestlige land er overrepresentert i kriminelle statistikker.

Likevel har vi ikke en halv million gjengkriminelle voldsmenn i Norge.

Hvorfor har radikalisering og kriminalitet fått fritt leide hos én gruppe unge ikke-vestlige?

Jeg er hverken forsker eller samfunnsviter, og jeg har ikke hverken tallmateriale og forskning å lene meg på, men jeg setter likevel ut en tanke om at det samfunnet en person med muslimsk kulturbakgrunn møtte da han eller hun kom til Norge på 60- og 70-tallet var annerledes enn det samfunnet en person med tilsvarende bakgrunn møter idag.

Det samfunnet som ikke-vestlige innvandrere møtte på 60- og 70-tallet var preget av andre holdninger enn det det er idag. Enigheten om normer, om hva som var akseptert og hva som ikke var det, var større enn det den er i dagens dekonstruerte, normoppløste og splittede samfunn.

Oppfatningen av at det eksisterte en felles kultur, verdigrunnlag og normer – som hadde positiv betydning og som det ikke medførte skam og stigmatisering å ivareta – i det norske samfunnet, stod også relativt uimotsagt. Blandt etnisk norske folk flest. Og det var de som møtte innvandrerne i det daglige.

Det jeg egentlig sier, er at de første ikke-vestlige innvandrerne møtte et stabilt og helhetlig samfunn som viste dem en form for enighet om verdier, og som det derfor var lett å godta, tilpasse seg, gli inn i,  fordi kulturen var tydelig, og kanskje også fremstod som mer velfungerende og mer attraktiv enn den kulturen de kom fra.

I de siste årene har både etnisk norsk ungdom og ungdom med ikke-vestlig kulturbakgrunn, møtt et samfunn som har vendt seg mot seg selv.

Normer og regler er til for å motsies og brytes ned, norsk/vestlig kultur og verdigrunnlag er til for å oppløses, kritiseres, svertes, latterliggjøres og undergraves.

Av etnisk norske.

Krefter innen politiet er iferd med å bevisst erodere bort politiets makt. Rettsvesenet tilbyr samfunnsstraff og «klapp på skuldra». Lærere og barnehageansatte fjotter med overfor segregering og religiøse sækrav, og setter villig norske kulturtradisjoner som julespill og julegudstjeneste til side. Radikalisering i moskéer får stå ukorrigert, og statsstøttes. Imamen bistår politiet med å holde orden, for imamens ord har større makt enn det norske rettsvesenet. Etablering av islamsk-kulturelle sentre oppmuntres og støttes.

Men det norske samfunnet støtter ikke lenger seg selv.

Folk – og spesiellt ungdom, uansett bakgrunn, oppfatter raskt denne forakten – for samfunnet, kulturen, normene og verdiene, for etnisk norske, forakten for vestlige autoriteter og den samtidige underkastelsen for og hjelp-søkingen hos ikke-vestlige autoriteter. De forstår at «alt er tillatt», at en bør bøye seg for innførte kulturer som har makt til å sette seg i respekt, og at denne holdningen får støtte fra innflytelsesrike voksne i samfunnet – politikere, media, forskere, politi og rettsvesen, lærere og sosionomer.

Likevel velger fremdeles flerparten av ungdom med ikke-vestlig kulturbakgrunn, som selv kommer fra, eller har foreldre som kommer fra dysfunksjonelle samfunn, å utdanne seg, jobbe, etablere seg, respektere lover og regler, og vestlige verdier, slik andre med ikke-vestlig bakgrunn har gjort før dem. Mot alle odds tar de til seg verdiene i et samfunn som i økende grad signaliserer at disse verdiene er latterlige og bakstreverske.

Men hvor lenge vil de gjøre det? Hvor lenge vil vestlig ungdom gjøre det?

Hvis en skal se på årsaker til gjengkriminalitet og overrepresentasjon av ikke-vestlige i kriminalststistikkene, må en ikke bare se på ikke-vestlig kultur.

En må også se på norsk kultur og samfunn.

Og kanskje en ser at en sterk og vel ansett hovedkultur bidrar til respekt og lovlydighet, og at en kultur som hele tiden latterliggjør og undergraver seg selv ikke gjør det.

Min egen innvandrerbakgrunn er fra Bergen. Et fremmed land i Norge.

I vår kultur har innvandrere alltid blitt tatt opp. Vår kultur er sterk og tydelig, prangende, og enfoldig brautende. Preget av naiv fedrelandskjærlighet og tro på at ens egen kultur er verdens beste. Det er lett å hate oss, og det er lett å elske oss.
Det er lett å ta stilling til oss.

Vi er tydelige. Du ser med én gang hvem vi er.