Kommentar

Overfallene på homofile og hetsen mot Shabana Rehman har noe til felles: De er begått av mennesker som ikke nøyer seg med å mislike noen eller noe, men som føler de har rett til å angripe andre mennesker. Det er en grenseløs krenkelse av annerledesheten, begått av mennesker som ellers påberoper seg beskyttelse mot diskriminering.

Den intolerante lynsjestemningen hos visse muslimer, for det er det det er, har potensial til å anrette stor skade på forholdet mellom muslimer og flertallet. Offentligheten er vant med sekter som har spesielle meninger og driver selvjustis. Men det spesielle med muslimer er at de ikke nøyer seg med selvjustis. De føler seg også berettiget til å drive justis over mennesker med samme bakgrunn som dem selv, og som mener noe helt annet. 580 mennesker har sluttet seg til en gruppe som har «Brenn Shabana» som motto. Flere mener det helt bokstavelig. Det er en slags virtuell steining de bedriver.

Disse menneskene er blinde for at man ikke i det ene øyeblikk kan påberope seg å være krenket og i neste kreve steining av den som krenker. I en rettsstat kan man hevde seg krenket, men man kan ikke rette det opp ved å begå en mye større urett. Men slik argumenterer mange av deltakerne på gruppen «Brenn Shabana», og de ser ikke noe motstridende eller umoralsk i det. Snarere tvert imot. De følger bare sin egen logikk. Men det er ikke en logikk som kan overføres på resten av samfunnet. Det er det samme som å erklære ikke-muslimer eller avvikende muslimer krig.

Denne intoleransen og totale mangel på evne til å akseptere andre er noe de andre begynner å få øye på. Det dreier seg ikke om enkelte fanatikere, men om et miljø og en kultur. Forakten for ytringsfriheten uttrykkes med like stor selvfølgelighet av den universitetsstuderende kvinnen som av den lavt utdannede mannen. Man ser kun sin egen horisont: Det kjæreste for meg er krenket, og det kan vi ikke finne oss i. Nei vel, men da kan man ikke bo i et pluralistisk samfunn.

Legg merke til at myndighetene bruker ordet mangfold. Ikke pluralisme. Mangfold er kode for et samfunn der muslimer kan utfolde seg. Pluralisme er stikkord for et samfunn hvor åpenheten forsvares mot de intolerante. To vidt forskjellige samfunn. Folk vil ha pluralisme, ikke et flerkulturelt mangfold.

Derfor er angrepene på homofile så alvorlige. Det er ikke enkeltstående voldstilfeller, men et angrep på friheten i det offentlige rom.

På nettet steiner man en person, på gata overfaller man homofile. De skal skremmes, jages bort fra offentligheten.

Shabana Rehman skal heller ikke kunne vise seg offentlig. Med sine stunt har Shabana blitt en slags Norges svar på Theo van Gogh. Av to grunner: Van Gogh kalte seg selv for landsbyidioten, og mente at ingen turte å røre ham. Der tok han feil. De unge muslimene hadde ikke hans sans for humor. Det har heller ikke en god del unge muslimer i Norge. De eier ikke sans for humor, spesielt ikke når det gjelder islam. Med sitt siste stunt på Lillehammer med Koranen og en fyrstikk følte disse muslimene at Shabana gikk over en grense. Det spilte ingen rolle for dem at hun ikke tente på boken. Det var faktisk hennes poeng: det øyeblikk man gjør det, øker man dens makt. Men slik oppfatter ikke Facebook-gjengen det. De hører bare det de vil høre. Derfor er de farlige.

Hvis disse menneskene skal få bestemme, hvis samfunnet tar hensyn til dem, har man gitt fra seg kontrollen over kulturlivet. Da har man tabubelagt utrolig mange sammenhenger. Hvilket område av samfunnet er det som ikke vil komme i kontakt med islam og muslimer i fremtiden? Det er absolutt alt, fra eldrepleie, hygiene, kontakt mellom kjønnene, giftermål på tvers av kulturskiller, klesdrakt, osv. Møteplassene vil være uendelig mange. Folk vil selvsagt evaluere islam og muslimer ut fra sine erfaringer. Men de skal ikke få lov å uttrykke hva de mener.

Her risikerer folk å havne i en knipetang: på den ene siden de sinte unge muslimer, på den andre siden den politiske korrekthet hos myndighetene og mediene.

Derfor er personer som Shabana Rehman og Sara Azmeh Rasmussen viktige. De tør utfordre miljøene.

Gjengangeren i konfrontasjonene er vold: vold mot dissidenter i egne rekker, vold mot homofile. Samfunnet har ellers meget lav toleranseterskel for vold, men opptrer usikkert overfor de sinte muslimene. Det gir dem bare blod på tann.

Det kan se ut som om de tør mer: De kjenner at de er mange. Og det blir en forsterkende faktor. Argumenter og rettigheter spiller liten rolle. Bare kvantiteten: hvor mange som skal til før det blir en mobb.

Kjernen i problemet er intoleransen, uvilligheten til å innrømme andre retten til å leve andre liv, og å kunne leve med forskjeller, også de som springer ut av egen kultur. Det ligger en enorm aggresjon i dette, mot Shabana som våger å tukle med islam, og mot homofile som våger å vise seg offentlig.

Kjønn er absolutt det mest ladede feltet, at Shabana er kvinne gjør hennes sak så mye verre.

Angrepene mot homofile springer ut av islams skjulte homoerotiske side. Undertrykkelsen av kvinner skjuler en homoerotisk tendens. Derfor provoserer de homofiles frie liv ekstra mye. Det er rent ut utålelig.

Svaret på dette er kollektiv psykoterapi. Man må våge å sette ord på problemene. Det er ingen lettvinte løsninger som duger.