Kommentar

Noen ganger er vi nødt til å stoppe opp og poengtere hvor dypt Norge er sunket.

Dette er ikke noe man nødvendigvis kan lese rett ut av en av de mange enkeltsakene som avløser hverandre gjennom dagenes løp. Man må se sammenhenger mellom sakene. Av og til fornemmer folk at noe ikke er helt som det skal være, men de får liten hjelp til å identifisere motsigelsene.

Aftenposten produserte her forleden er respektabelt stykke journalistikk om fremvoksende parallellsamfunn. De tar oss med til Molenbeek, forteller om Islam Net og andre urovekkende muslimske elementer i Norge, og innhenter mer eller mindre innsiktsfulle analyser med varierende grad av beroligende virkning.

Men den kanskje viktigste kilden i artikkelen er en rådgiver ved en videregående skole i Oslo.

Den erfarne rådgiveren på en videregående skole i Oslo, som av hensyn til elevene sine i samråd med rektor velger å være anonym, er ikke i tvil om at det finnes parallellsamfunn i Norge. I de fem årene hun har arbeidet på den innvandrertette skolen, er hun blitt kjent med en virkelighet svært mange Oslo-borgere aldri er i berøring med.

– Politikerne beskriver ikke virkeligheten slik den faktisk er, sier hun, og kan fortelle om elever som opplever regelrett slaveri, æresvold, knallhard sosial kontroll, tvangsekteskap og omskjæring. Og miljøer som ønsker minst mulig innblanding fra storsamfunnet.

Hun gir glimt fra en separat verden i vår midte som gir seg forskjellige utslag. En tvangsgiftet jente får raskt dårligere skoleprestasjoner.

Så legger til hun til, bemerkelsesverdig:

– Dette lever vi med i Oslo i dag, konstaterer hun, og tilføyer at i klasserommet på skolen er det ukontroversielt å forfekte at homofile bør drepes og utro steines.

– Holdningene hos mange kan i hvert fall ligge til rette for radikalisering.

Her kunne man nok innvende at personer som i et sivilisert samfunn tar til orde for steining eller drap i sin alminnelighet, allerede er å anse som radikaliserte.

La oss et øyeblikk tenke oss at klasserommene i Oslo-skolen var fulle av norske ungdommer som forfektet høyreekstreme ideer. Det er fullstendig innlysende at selv antydninger til noe slikt ville ha resultert i full oppvask.

Nå har vi ekstrem-islam midt iblant oss, og det møtes med resignasjon. Det er ukontroversielt. Denne dobbeltstandarden er en dyp skam. Og den skyldes en vegring mot å gå i rette med uakseptabelt tankegods og tilbakestående ideer hos personer med innvandringsbakgrunn, en vegring som representerer en mye verre rasisme enn den som innbilt gode mennesker fra tid til annen blir harmdirrende av.

Men det aller verste er redselen.

Rådgiveren er anonym. Hun er anonym «i samråd» med rektor. Det betyr at både rådgiveren og rektoren er redde. De er redde for at noen skal få vite at de forteller sannheten. Hvem er de redde for? Høyst sannsynlig sine overordnede i skoleetaten, som ikke vil vite av at noen forstyrrer glansbildet de etter beste evne lager av Oslo-skolen, det som gjør at de høster ros og stiger i gradene. Disse ville aldri i verden ha forsvart en lærer eller rådgiver hvis avisene utsatte vedkommende for en skur av dritt, men kastet vedkommende til ulvene.

Men kanskje de også er redde for elevene og deres foreldre? Hva skjer med en lærer som tar til motmæle mot stening og drap på homofile og jøder? Er det slik at dette er mulig, eller har lærerne resignert? I så fall har en intolerant religion overtatt klasserommene og det sosiale rom. Den som observerer dette på avstand, men med grundig oppmerksomhet, får et bestemt inntrykk av at det er dette som har skjedd gjennom en gradvis aksept fra myndighetenes side.

Det er grunn til å tro at når en rådgiver opptrer anonymt, er det av frykt for hvilke represalier skolen og lærerne ellers ville bli utsatt for.

Dette er en funksjon av den volden som denne islamistiske tolkningen står for. Det er ikke bare en vold mot homofile, frafalne og jøder, men også mot dem som våger å protestere. Logisk nok.

Men hva er det myndighetene er opptatt av? De er på vakt mot at noen skal avsløre tingenes tilstand.

Det finnes et stort apparat i Norge som har en paralyserende redsel for sannheten. De lammer ikke bare sin egen samvittighet og dømmekraft, de skremmer samtidig andre til å gjøre det samme. For alternativet ville være å gripe fatt i problemer som de ikke har den fjerneste anelse om hvordan de skal løse.

Hvem var det nå egentlig som begynte å problematisere muslimske elever som tar til orde for steining?

La oss spole tilbake til januar 2015. Lærer Max Hermansen forteller VG om bakgrunnen for sitt politiske engasjement, som avisen kaller et «radikalt ståsted», nemlig erfaringene fra Sogn videregående skole i Oslo:

Der var det unge, muslimske menn som sa rett ut i klasserommet at det ville være fint hvis alle jøder forsvant fra jordens overflate, at det er greit å steine homofile, at det er greit å drepe folk som forlater islam og at damer er underdanige mannen.

I januar 2015 satt det altså en anonym rådgiver (som nå har snakket med Aftenposten) og visste at Max Hermansen snakket sant. Mange andre må også ha visst det. Og ikke én av dem ytret så mye som et pip til hans støtte. Ikke én av dem kommenterte at det i grunnen er helt forferdelig at det sitter unge muslimske menn i klasserommet og snakker om steining av homofile.

Kanskje hadde Max Hermansen et problem med stilen. Måten man snakker på, er avgjørende, for det er forskjell på Loke og Tor. Systemet utkrystalliserer en bestemt måte å snakke om problemene på, og disse reglene må respekteres. Den som ikke gjør det, blir parkert, på en eller annen måte. Hvis man braser inn som en elefant i en porselensbutikk, vil innehaveren bli mer opptatt av knust porselen enn av det elefanten forsøker å si.

Men kanskje systemet er så lukket og tilbaketrukket at det kun er mennesker med hud som en elefant som tør å lufte kontroversielle temaer offentlig? Da har demokratiet et problem.

Christian Skaug sammenlignet Hermansen med hovedpersonen i Ibsens «En folkefiende». Det fikk Shakeel Rehman til å advare mot farlige tendenser – på Document! –, og innlegget ble hanket inn av Aftenposten. Rehman demonstrerte at det ikke bare er hvite menn som har problemer med å forstå hvordan man skal oppføre seg. Men det betyr ikke så mye, for Rehman har frikort, mens Hermansen er svartelistet.

Derfor faller det ikke Aftenposten inn å spørre hvorfor en rådgiver sier det samme som Hermansen gikk ut med, men anonymt. Avisen er opptatt av varslere i andre sammenhenger, men i det største feltet av dem alle, det multikulturelle, er det en del folk som er utelukket, i kraft av hvem de er, hvordan de ser ut og hvordan de ordlegger seg. Slik er det, dessverre.

Max Hermansen

Max Hermansen ble uglesett, men en anonym rådgiver kan siteres i Aftenposten.

Den som skal kritisere dagens nye Norge, må opptre ytterst forsiktig og taktisk hvis vedkommende befinner seg innenfor systemet. Ellers vil systemet sørge for at man blir spyttet ut derfra.

Det skjedde med Hermansen, og det skjedde med Ray Honeyford i Storbritannia, som rykket ut om utviklingen i britisk skole så tidlig som på 1980-tallet.

Storbritannia har mange hårreisende historier om dyktige skolefolk som er blitt presset ut etter å ha stått opp for kvalitet og gode verdier.

Vi er blitt vår brors vokter. Men ikke alle orker å bære vekten av den dårlige samvittigheten og må betro seg til noen.

Har de noe sted å gå?