Sakset/Fra hofta

Oppstarten av en norsk avlegger av den anti-islamistiske bevegelsen Pegida, har resultert i to nokså innholdsrike saker i henholdsvis VG og NRK om initiativtager Max Hermansen, som i fjor høst ble sykmeldt fra sin lærerjobb etter at muslimske elever bad om å få ham fjernet.

Reporterne i disse innslagene opptrer i grunnen på en forholdsvis fair måte når de forholder seg direkte til Hermansen, selv om VG har latt to fagpersoner svi av troverdighet for å underminere ham. NRK arrangerer et møte mellom Pegida-talsmannen og en muslimsk elev av ham, Mohammed Amir Secici på Kuben videregående skole i Oslo, hvor sistnevnte tar avstand fra Hermansens innstilling til islam, men likevel erkjenner at han prøvde å hjelpe elevene i sin lærergjerning.

Den røde tråden i disse innslagene er uansett at Hermansen på et vis blir satt på anklagebenken. Det er naturligvis ikke uventet, om enn talspersoner for protestmarsjer ikke nødvendigvis blir det – hvis det de har på hjertet er ukontroversielt i pressens øyne.

Men hvorfor ønsker man ikke å forstå litt bedre det Max Hermansen egentlig har på hjertet? VGs første spørsmål var i så måte en bra start:

– Når var det du ble antiislamsk?

– Da jeg begynte som lærer på Sogn videregående for fem og et halvt år siden. Der var det unge, muslimske menn som sa rett ut i klasserommet at det ville være fint hvis alle jøder forsvant fra jordens overflate, at det er greit å steine homofile, at det er greit å drepe folk som forlater islam og at damer er underdanige mannen.

Hvorfor dveler ikke reporteren en smule ved disse fullstendig uakseptable holdningene?

I stedet rettes anklagen den andre veien, minste motstands sådan, som om Hermansen egentlig ikke hadde sett og hørt det han gjorde. Secici sier det Hermansen skriver er ekstremt, men er det ikke mer ekstremt å ta til orde for steining av homofile eller ønske alle jøder utryddet?

La oss gjøre det tankeeksperiment at det var innfødte norske nynazister som hadde sagt det samme i klasserommet på en videregående skole. Og la oss videre tenke oss at en lærer hadde blitt så opprørt over dette at han hadde konfrontert elevene med det, eller sågar tatt initiativ til en politisk aksjon mot ideologien de målbar. Mon tro om ikke vedkommende lærer hadde blitt møtt med bitte litt mer velvilje fra journalistene?

Hermansens muslimske elev observerte at han hjalp ungdommene i klassen. Er det en aldeles formastelig tanke at konfrontasjonen han tok etter å ha registert de avskyelige ideene, også er en måte å hjelpe muslimske elever inn i samfunnet på? For hvor hensiktsmessig er det for en elev som går ut av skolen, hvis han eller hun aldri er blitt konfrontert med sitt jødehat?

Ved å forholde seg både til Hermansen og elevene som de gjør, tilkjennegir journalistene indirekte en kombinasjon av frykt og lavere forventningers rasisme.

De forteller Max Hermansen veldig effektivt at han hører til i samfunnet, men må finne seg i å være nederst på dets rangstige, mens muslimer behandles som noen slags maskoter uten egentlig å høre til i samfunnet, til tross for at de i virkeligheten er mye mer fryktinngytende enn maskoter.

Denne halal-journalistikken skaper større problemer enn det Hermansen måtte komme i skade for å gjøre – det er vanskelig ikke å bli våt på bena i den bransjen han nå har valgt –, men de som lager halal-grøten forstår det ikke selv.