Sakset/Fra hofta

Avisen Vårt Land representerer det nye Norge, et nytt Norge der mangfold og kulturrelativisme settes i høysetet, og hvor hensynet til muslimer prioriteres foran landets opprinnelige befolkning. Men av og til får selv redaktør Helge Simonnes så store problemer med å gjøre alle til lags at det blir umulig, selv for ham, å komme helskinnet i havn. Hans holdninger deles av langt flere, de preger det offisielle Norge, og de utfordres alt for sjelden.

helge.simonnes

I dagens leder tar Simonnes opp problemstillingen knyttet til Max Hermansens permisjon fra Kuben videregående skole, samtidig som skolen leier ut lokaler til muslimske grupper. Han tar utgangspunkt i avisen Dagen og redaktør Vebjørn Selbekks argumentasjon, og viser et behov for å markere avstand til det konservative kristen-Norge. Men hva gjør en redaktør når han ikke kan annet enn å mislike det samme som Hermansen selv tar avstand fra? Simonnes skriver:

Kuben videregående skole har nylig gitt lærer Max Hermansen forlenget permisjon. Bakgrunnen er hans svært kritiske ytringer om islam.

Samtidig er skolens lokaler leid ut til et arrangement der en muslimsk predikant med ytterliggående synspunkter er en av talerne. Organisasjonen Norges Unge Muslimer hadde invitert El-Mekki til Norge i slutten av oktober, men da El-Mekki ble invitert til å snakke i Folkets Hus i Stockholms-forstaden Rinkeby på forsommeren, endte det med at svensk LO satte foten ned for arrangementet.

Simonnes kan selvfølgelig ikke kommentere saken uten å belære Vebjørn Selbekk som først påpekte forholdene. Med en nedlatende paternalisme, og for å understreke at Selbekk ikke må tro at han kan tenke selv, hevder Simonnes at det selvfølgelig er to forskjellige saker. Det gjelder åpenbart en annen standard for Hermansen enn for muslimer, og Simonnes skriver:

To forskjellige saker

Det er avisen Dagen som har påpekt dette, og redaktør Vebjørn Selbekk mener dette viser at islamister har bedre vern om ytringsfriheten enn islamkritikere.

Det er fristende å trekke slike paralleller. Men de to sakene har ingenting med hverandre å gjøre.

En ting er hva en skole kan forvente av en lærer. Noe helt annet er et kommersielt utleieforhold, som det i dette tilfellet er tale om. Skolen er ikke på noen måte arrangør.

Bør være vide rammer

Generelt bør ikke en utleier legge seg opp i meningene til de som leier lokaler. Noe annet er det selvsagt dersom det dreier seg om grupperinger som oppfordrer til vold eller andre lovbrudd, eller dersom arrangementet skulle by på sikkerhetsmessige problemer.

Likevel blir det annerledes når det er en skolebygning som leies ut. Også da bør det være vide rammer. Det ville være uheldig om skolebygninger ikke kunne leies ut til religiøse grupperinger.

Men det er likevel ikke uproblematisk å åpne for budskap som går helt på tvers av hva skolen står for gjennom sin formålsparagraf.

Oppfordring til lovbrudd

I dette konkrete tilfellet hevdes det at foredragsholderen har tatt til orde for dødsstraff for de som forlater islam, forsvarer at islamister tar slaver i en krigssituasjon og er tilhenger av saudiarabiske straffelover.

Anvendt på Norge ville dette være oppfordring til lovbrudd.

Anvendt på Norge? Man skulle tro at en redaktør i Vårt Land ville argumentert for universelle menneskerettigheter, at det faktisk var lov «å forvente av en lærer» at han arbeidet for menneskerettigheter på sin fritid, men Hermansen er ikke god nok for Simonnes. La det ligge, for det viktigste er at Simonnes ikke liker budskapet som en «seriøs muslimsk ungdomsorganisasjon» kommer med. Han hadde forventet noe mer, en indre selvkritikk:

Det er uansett ikke på sin plass å la slike synspunkter bli fremmet i en offentlig skolebygning.

Burde sørge for motvekt

Det forundrer oss at en seriøs, muslimsk ungdomsorganisasjon inviterer en slik taler. Og at de kan gjøre det uten reaksjoner fra det muslimske miljøet de hører til i.

I det minste burde man sørge for en motvekt. Det burde også være mulig å gi ungdomsorganisasjonen noen klare beskjeder om hva slags forkynnelse man vil stå for.

Både islamister og islamkritikere har rett på ytringsfrihet.

Men det betyr ikke at andre kan unndra seg sitt ansvar for det som ytres.

 

max.hermasen

Men hva betyr dette, annet enn at Simonnes faktisk deler Max Hermansens syn på islam? Simonnes innrømmer at han ikke liker El-Mekkis budskap, at det er i strid med norsk lov, men han får problemer når han skal prøve å være konsekvent, og for å løse det må han sannsynliggjøre at det El-Mekki står for ikke er allmenn islam, men er det troverdig?

Autoritet på islam

Det er en selsom opplevelse å være vitne til ikke-muslimer som hevder å ha bedre forståelse av islam enn islams egne lærde, det er, for å si det forsiktig, ikke troverdig, og det bør også Simonnes forstå. Uansett viser Simonnes at han prøver på noe som er umulig, nemlig å kritisere Max Hermansen, samtidig som han ønsker å kritisere det han kaller radikale muslimer. Når Simonnes hevder at «det ikke er på sin plass å la slike synspunkter bli fremmet i en offentlig skolebygning», så er det ikke noe annet enn hva Max Hermansen har gjort til sin livsoppgave, og derfor henger disse to sakene sammen, Hermansen gjør ikke annet enn å peke på hva islam står for, og det faktum at NUM til slutt avlyser foredraget med El-Mekki endrer ikke på dette. Det er ikke mulig å hevde at islamkritikere og islamister er like ille, du må sympatisere med den ene eller den andre gruppen, for i det øyeblikk du avviser islamister, er du selv en islamkritiker: Islamismen er nemlig en del av islam, punktum.

Biter seg selv i halen

At Helge Simonnes kan få seg til å konkludere med at «både islamister og islamkritikere har rett på ytringsfrihet», blir bare en vanlig surrealistisk uttalelse fra en redaktør som har gjort det til sin livsoppgave å snakke ned motstandere av det nye Vi, men det er også en formidabel selvmotsigelse sett i lys av hva han hevdet tidligere i lederen. El-Mekki er en islamist, og dersom han skal ha ytringsfrihet, må han også få ha det i en norsk skole, ytringsfriheten kan ikke begrenses til visse områder av samfunnet. Vi har ikke ytringsfrihet dersom man står i fare for å miste jobben på grunn av det du skriver og sier på fritiden, eller ikke får leie offentlige bygg til sine arrangementer, det vet Simonnes, og derfor blir hans argumentasjon så hul. Spørsmålet han nekter å svare på, er om vi virkelig er forpliktet til å gi ordet til dem som har til mål å utslette oss som nasjon.

Men det en naturlig konsekvens fra en som ikke ser forskjell på hat og kjærlighet, frihet og slaveri. Det er den fullkomne relativismen som slår i mot oss: alle skal ha rett til å kjempe for det de tror på, det er tilstedeværelsen av «motvekten» som avgjør, uansett hva religionen kan innebære for deres medborgere. I et slikt samfunn blir troen på en sannhet umulig, og et prinsipielt forsvar dømt til å mislykkes, og derfor taper Max Hermansen. Det burde bekymre selv Helge Simonnes.

Mest lest