Kommentar

Kravene fra ulikt hold om at lærer Max Hermansen bør sparkes fra sin offentlige lærerjobb på grunn av sitt private, politiske engasjement i den islam-kritiske bevegelsen Pegida, kan berettige en gjennomgang av forholdet mellom profesjonsregler på den ene siden og privat meningsytring i det offentlige rommet på den andre.

I pressen har det nærmest blitt ført en vendetta mot Hermansen, og i leserinnlegg i aviser skriver lærerkolleger at de skammer over å ha samme yrke som den uglesette Oslo-læreren og Pegida-lederen. Samtidig påstår man at Hermansens politiske engasjement er uforenlig med hans jobb som lærer i den offentlige skolen.

En av de få som har tatt til motmæle mot angrepene på Hermansen, er professor i russisk historie, Bjørn Nistad, som mener Hermansen har en klar rett til å engasjere seg politisk som privatperson og at han har en like klar rett til å beholde sin lærerjobb så lenge han gjør sin foreskrevne jobb som faglærer. Nistads utspill har ført til et lengre ordskifte i avisa Klassekampen mellom ham og den venstre-ekstreme Torgeir Salih Holgersen som er lærer i samfunnsfag og historie i en videregående skole på Vestkanten i Oslo.

Salih Holgersen mener at Hermansens private og politiske (ukorrekte) meninger om islam ikke lar seg forene med hans rolle som lærer i samfunnsfag. Det er særlig Hermansens påstand om at islam er en totalitær ideologi, som har falt Salih Holgersen tungt for brystet og som gjør at han mener Hermansen ikke bør være lærer i den offentlige skolen. Påstanden bryter, ifølge Sahli Holgersen, med skolens verdigrunnlag og gjør at Hermansen sprer en forvridd oppfatning av hva islam er og dermed bidrar til islamofobi og hat mot muslimer, som man finner på rasistiske og konspiratoriske nettsteder. Konspirasjonstenkning og rasisme er jo som kjent en del av venstresidens kjernevokabular når de skal parere politisk ukorrekt kritikk. Selv er Salih Holgersen bidragsyter til det venstre-ekstreme nettstedet Radikal Portal, som driver kampanje mot Pegida, og der bidragsyterne dyrker venstreradikale myter om nazi-infiltrering og rasisme med muslimer som ofre. Og det gjør de med støtte fra Fritt Ord.

 

Offentlig og privat

Debatten for og mot Hermansen har sitt prinsipielle utgangspunkt i forholdet mellom profesjonsregler og fagpersoners adgang til å engasjere seg i politiske spørsmål som privatpersoner. Profesjonsreglene skal sørge for at yrkespraksis er i samsvar med gitte standarder for fagkunnskap, for saklighet og ”nøytralitet”, og de skal hindre at personlige og ikke-faglige interesser styrer yrkesutøvelsen. Skillet mellom private interesser/meninger og lov- og profesjonsregulerte yrkesregler er nødvendig for at f. eks ansatte i det offentlige byråkratiet skal kunne opptre i pakt med det moderne samfunnets krav til likebehandling, rasjonalitet og demokrati.

De fleste profesjonsregler er lite omstridt og bygger på kunnskap der konsensus er stor, blant annet på grunn av reglenes vitenskapelige forankring. Men noen yrker er mer utsatt for politisk ”smitte” og derfor også mer politisk ”prekære” enn andre, slik som offentlig byråkrati og journalistikk. Og forklaringen på det er at slike yrker er nærmere knyttet til politisk praksis, ikke-faglige interesser og samfunnets politiske meningsproduksjon enn andre. I slike yrker oppstår det også et behov for å skjule yrkenes politiske valører og tilknytning for at yrkesutøvelsen skal framstå som en objektiv og nøytral form for virksomhet.

Objektivering av interesser

Ethvert samfunns eliter vil bruke sin posisjon til å objektivisere sine interesser og sin ideologi for å få befestet og realisert sin politikk og virkelighetsoppfatning. En av demokratiets grunnleggende funksjoner er å hindre at en slik objektivisering finner sted for at det politiske handlingsrommet skal kunne holdes ”åpent”. Og for å holde det politiske handlingsrommet så ”åpent” som mulig, kreves det en stadig pågående debatt om hva som er ”samfunnsvirkeligheten” og hva som er de beste tiltakene for å nå aktuelle politiske mål. De som ønsker å stenge av for eller sette strenge grenser for denne debatten, gir seg ut på en vei som fører til et meningskonformt og totalitært samfunn, et samfunn som demokratiet var og er en reaksjon mot.

Demokratiet er altså helt avhengig av å slippe meninger og synspunkter fram i opinionen for at det skal fungere etter hensikten, nemlig å holde det politiske handlingsområdet så åpent som mulig og samtidig speile det politiske flertallet. Til forskjell fra profesjonene har politikk samfunnet i sin helhet som sitt objekt. Alle borgere er berettiget til å ha sin mening om denne helheten, noe som gjør at politikk er forskjellig fra fag- og yrkesområdene, som forvalter ”esoteriske” del-kunnskaper. Alle er meningsberettiget i demokratiet, og ingen gruppe i samfunnet bør stilles utenfor den politiske meningsprosessen.

 

Politisk nøytralitet

For å bevare yrkesdeltakernes såkalte politiske nøytralitet som fagpersoner, er det innført en praksis som begrenser eller utelukker politisk meningsytringer i det offentlige rommet. Det gjelder særlig for fagpersoner der faren for politisk ”smitte”, og denne ”smittens” politiske følger, anses for å være stor. Som journalist høstet jeg for noen år siden en del erfaring med dette skillet mellom yrkesutøvelse og personlige meninger. Jeg skrev som privatperson en kronikk i ei hovedstadsavis om en kjendispolitiker som hadde et politisk ”comeback” på en pressekonferanse der alle hovedstadsmediene var til stede og leverte rapporter i en  småhysterisk begeistringsrus. Kronikken handlet om denne politikerens tidligere ”meritter”, og skulle tjene som et varsku til en ukritisk journalistskare og opinion. Den ble skrevet i hovedstadsavisen fordi det var umulig å få den publisert i det mediet jeg var ansatt i. Trykkingen førte til reaksjoner fra ledelse og kolleger på min arbeidsplass, med ”krisemøter” der budskapet var at jeg burde sparkes fra jobben og at ”det er greit at vi journalister har våre meninger hjemme i stuen, men ikke at vi går ut med dem i det offentlige rom”.

”Objektiv virkelighet”

I skillet mellom journalistens rolle som yrkesutøver og meningsberettiget privatmenneske ligger det, som tidligere antydet, et skjult premiss, nemlig at yrkesutøvelsen skal være en form for objektiv eller nøytral virkelighetsformidling. Og det er av hensyn til å bevare denne ”nøytraliteten” at de private meningene til journalistene ikke må bringes ut i offentligheten. Men faktum er at en journalist kan ikke sette sitt private jeg i parentes og beskrive virkeligheten på en nøytral måte. For å hindre at journalistens private meninger får større gjennomslag i framstillingen av en sak enn saken selv, er journalisten bundet av profesjonsregler. Disse reglene skal sikre at journalistens arbeid utføres på en saklig måte slik at informasjon som er nødvendig for å belyse og dekke den aktuelle saken, kommer fram.

Følger man journalistikkens profesjonsregler, er man altså sikret en faglig forsvarlig framstilling av en sak, uavhengig av journalistens privat meninger. Men i journalistverdenen stoler man altså ikke på sine egne profesjonsregler og kan trues med sparken dersom man mener noe utenom ”den hjemlige stue”. At man ikke stoler på reglene, er kanskje forklaringen på at de brytes hele tiden. Det virker for eksempel som at man i norsk journalistikk har suspendert regelen som sier at alle sider som har betydning for saken, skal frem. Det samme gjelder regelen for at alle (i hvert fall de viktigste) representanter for de berørte interesser, skal høres. Når man vet dette, skjønner man også hvorfor norsk journalistikk er så politisk korrekt og så dårlig som den er.

 Fikk sparken

Det er ikke bare i journalistikken at kritisk virksomhet i Norge kvalifiserer til oppsigelse. I de senere år har folk som Anders Ulstein og Ole Jørgen Anfindsen blitt sparket fra jobbene sine i henholdsvis Actis og Det norske Veritas på grunn av politisk ukorrekte uttalelser. Mye tyder på at Max Hermansen nå står for tur, selv om han har holdt seg til profesjonsreglene i sin lærerjobb, og selv om hans private meninger om politiske spørsmål i offentligheten derfor skulle være uten betydning. Fra før av har han fått avskjed fra sin deltidsjobb som lærer ved Opplæringskontoret for service og samferdsel i Oslo. Nå virker det som om fullføringen av yrkesforbudet mot ham gjenstår, noe som er et resultat av den kampanjen den politisk korrekte venstresiden har satt i verk mot ham.

Hermansens største ”forbrytelse” ser ut til å være er hans påstand om at islam er en totalitær ideologi, et synspunkt som burde være fullstendig legitimt og som man ikke nødvendigvis behøver å gå til Koranen for å finne belegg for. Prestestyret i Iran og det totalitære klanherredømmet i Saudi-Arabia er dagsaktuelle og empiriske kjensgjerninger som viser at påstanden ikke er grepet ut av den tomme lufta. Påstanden om islams totalitære karakter er også et hovedpoeng hos en politiker som Gert Wilders i Nederland. Hans skjebne viser hvor farlig det er å utfordre venstresidens ”sannheter”. Wilders lever og har levd i mange år med politibeskyttelse som varer 24 timer i døgnet.

 Venstresidens monopol

Og i Norge er altså kravet fra venstresiden at Max Hermansen skal fratas, ikke bare all ære, men også sin jobb som lærer i den offentlige skolen. Det viser hvilken makt og gjenklang venstrefascistisk tankegods har i den norske opinionen. I et samfunn som levde opp til de demokratiske idealene, ville spørsmålet Islams totalitære trekk f. eks. ha vært et glimrende utgangspunkt for en skriftlig oppgave og kritisk behandling i videregående skole, og det ville ha vært et naturlig og aktuelt emne i samfunnsdebatten. Torgeir Salih Holgersen skriver i et av sine innlegg i debatten med Bjørn Nistad at samfunnsfaglærere bør være mer aktive (sic) i samfunnsdebatten. Men det gjelder, som man forstår, bare om han selv får bestemme premissene. Argumenter som strider mot hans ideologiske oppfatninger, vil han bannlyse, og lærere som er kritiske til hans politiske syn, ønsker han å utelukke fra jobb i den offentlige skolen.

Debatten mellom Nistad og Holgersen er en ypperlig demonstrasjon av venstresidens totalitære trekk, trekk som er med på å forklare venstresidens udemokratiske reaksjoner mot folk som mener å se det udemokratiske og totalitære i islam. Venstresiden vil ha monopol på undervisningen i norsk skole, et monopol som de i mange år også de facto har hatt i form av sin ”objektive” samfunnslære og historiefortelling. Den pedagogiske venstredreiningen i norsk skole, med sine totalitære trekk, gjør at undervisningen i historie og samfunnsfag kanskje er en større trussel mot det norske demokratiet enn islam. Denne trusselen er for øvrig godt beskrevet av vitenskapsjournalist, Bjørn Vassnes, i hans bok: ”Sokrates og sjøpungen”. Den blir neppe pensum i norsk lærerutdanning.