Nytt

Fagbladet Journalisten.no publiserer en kronikk av et knippe kjente og mindre kjente navn som forlanger at norske redaktører slutter å omtale folk som islam-kritikere når de i virkeligheten befinner seg utenfor anstendighetens grenser.

Forlanger svar fra redaktører og journalister. Opprop underskrevet av en rekke kjente navn ber mediene skille mellom islamkritikk og muslimhat.

Problemet er bare at disse underskriverne ikke synes å ha fått med seg at det eksisterer to forskjellige virkelighetsoppfatninger: Det som for den ene er en seriøs islam-kritiker, er for andre islam-hatere.

Det sier noe om hvor splittende islam virker og hvor forskjellig oppfatningene av religionen er.

At underskriverne ikke engang innrømmer dette faktum, gjør at argumentasjonen faller til jorden som et dårlig forkledt forsøk på å innføre sensur. De forlanger monopol på sin definisjon av islam, med alt det innebærer.

Fremstillingen av islam-kritikken i Norge er simplistic, fortegnende og uredelig. Her er innledningen:

Siden terrorangrepet 11. september 2001 har islam og muslimer vært et hett tema i den offentlige debatten. Ukultur i de muslimske miljøene har blitt satt lys på og vanskelige temaer i islam har blitt rørt ved.

Vi har for det meste stått overfor en kritisk, men sunn og saklig debatt som har vært med på å utvikle det norske muslimske miljøet i riktig retning. Vi ønsker at det skal fortsette å være slik.

Etter 22/7 har høyreekstreme, antimuslimske og/eller islamfiendtlige  (de som ønsker å undertrykke islamutøvelse og/eller avskaffe hele religionen gjennom bruk av udemokratiske midler) personer og grupper vunnet terreng i Norge. Grupper som Soldiers of Odin, Pegida, Norwegian Defence League og Stopp Islamisering av Norge.

Har islam-kritikken fra 2001 til 2011 i disse personenes øyne vært «kritisk, men sunn og saklig debatt som har vært med å utvikle det norske muslimske miljøet i riktig retning»? Unnskyld meg, men når man begynner en kronikk med hykleri og løgn kan man ikke forvente å bli hørt. Har folk som Bushra Ishaq, Thomas Hylland Eriksen, Sindre Bangstad eller Mohammed Usman Rana sagt noe annet om «islam-kritikere» før 2011 enn de gjorde etter?

Ingen distinksjoner, ingen begrepsavklaring

Underskriverne gjør ikke noe forsøk på å gjøre distinksjoner. Man kjører frem i klassisk stil: Begynner med de mest ytterliggående og bruker dem til å diskreditere seriøse. Folk flest ser at det er forskjell på Max Hermansen og Hege Storhaug, likevel behandles disse som del av samme fenomen.

Hvorfor så opptatt av NDL, Pegida og Odins soldater. Det er marginale fenomen som ikke klarer å etablere noe alternativ. Men underskriverne kan bruke dem til å kompromittere andre. Dette er uredelig.

Underskriverne virker fiksert og monomane, uten evne til å se hvilket drama islams krise er og hva det gjør med vestlige demokratier.

Dette er pie in the sky-mentalitet og det er kritikerne skyld at muslimer og islam har fått dårlig PR. Give me a break!

Flere av underskriverne har tidligere gått inn for sensur av islam-debatten. Nå stilles kravet på ny. Samtidig forsikrer underskriverne at det ikke er det som er meningen. Javel, nei.

Vi henvender oss derfor til norske redaktører, redaksjoner og den enkelte journalist og etterlyser et klarere og mer konsekvent skille mellom kritikk og hat/fiendtlighet. Norges redaksjoner må bli bevisste på hva som er innenfor “kritikkens” grenser.

Og hvem skal definere grensene? Det er selvfølgelig yours truly, Thomas Hylland Eriksen og hans drabanter.

knarvik.ytringsfrihet

Illustrasjon: Thomas Knarvik forsøker å skildre noe av motsigelsene i islams selvbilde og hvordan disse kolliderer med vestlige verdier. Historie? Anyone?

Utsettes vi for språk?

Visse formuleringer avslører underskrivernes mistro til språket. De stoler ikke på at folket klarer å komme frem til selvstendige vurderinger. De tror folket kan bli villedet. Derfor må de beskyttes. Slik tenker de autoritære.

Språket allmennheten utsettes for har mye å si for det virkelighetsbildet de sitter igjen med etter å ha lest en artikkel. Dette handler derfor ikke om kontroll eller sensur av språket, men om viktigheten av advekat begrepsbruk i nødvendige debatter. En begrepsbruk basert på kunnskap.

Å mene at man «utsettes for språk» er en avslørende formulering. Vi andre mener det er det demokrati handler om. Vi vil gjerne bli utsatt for språk.

Hva er forholdet mellom sannhet og «riktig»?

Naiviteten plumper ut, og denne infantile språkbruken er det mest komiske og skremmende med kronikken. Å tro at man har monopol på «adekvat begrepsbruk» i et så eksplosivt og sensitivt felt som islam og Vesten, sier noe om hvor langt ute man befinner seg. Og hvor oppblåst selvbildet er.

Det er denne kombinasjonen: Naivitet, hykleri, forstillelse og ønske om sensur som forbløffer. Hvordan kan disse menneskene ha mage til å tilby redaktører sin «kunnskap»?

Underskriverne beveger seg nær kjernen når de etterlyser en sann og riktig standard for islam-kritikk:

“Kritikk” er et ord som kommer fra gresk og betyr å felle en dom, dvs. gjøre en vurdering av hva som er sant/falskt eller rett/galt ut fra en gitt standard. Det betyr at den som kritiserer har en formening om hva som er riktig eller sant.

Problemet er at en islamofil ser en helt annen virkelighet og har en annen standard og definisjon av hva som er riktig og sant enn islam-kritiske. De to ordene – riktig og sant – er nøkkelbegrep. De islamofile tenker ut fra hva som er riktig i islam. Det er for dem sannhet. En vestlig sekulær eller kristen borger tenker ut fra en annen sannhet. Den er grenseoverskridende, selvkritisk, men ikke relativistisk og selvødeleggende. Underskriverne virker rasende fordi de har mistet definisjonsmakten.

Kronikken er et forsøk på å gjenvinne initiativet.

Til tross for denne klare utredningen av begrepet ser vi likevel at mediene gjentatte ganger omtaler mennesker som islamkritikere til tross for at deres hovedbudskap representerer enten hatske, fiendtlige, direkte farlige eller udemokratiske og menneskerettighetsbrytende uttalelser mot muslimer generelt.

Kronikken ramser opp eksempler, og beveger seg fra Pegida og NDL til Hege Storhaugs intervju med Aftenposten 22. februar. Det faller inn under hatbegrepet.

Det er Storhaug de vil ha stoppet munnen på. Hun skal stemples etter kriterier fremsatt sv hennes fiender. Hvor frekk og selvhøytidelig går det an å bli?

Underskriverne er:

• Anne Birgitta Nilsen, språkforsker og førsteamanuensis på HiOA
• Bushra Ishaq, samfunnsdebattant og lege
• Ervin Kohn, forstander ved Det Mosaiske Trossamfunn
• Fatima Almanea, frilansjournalist og blogger
• Hogne Øian, sosialantropolog og forsker
• Islamsk Råd Norge
• Isra Zariat, journaliststudent og skribent
• Kian Reme, dialogprest
• Lena Larsen, religionsviter og forsker

• Linda Noor, daglig leder av Minotenk
• Mina Adampour, samfunnsdebattant og lege
• Mina Bai, samfunnsdebattant og forfatter
• Mohamed Abdi, masterstudent og skribent
• Muniba Ahmad, student og skribent
• Nanzy Herz, aktivist og eks-muslim
• Nefise Øzkal Lorentzen, filmregissør og dokumentarskaper
• Olav Elgvin, samfunnsforsker og skribent
• Sindre Bangstad, sosialantropolog og forsker
• Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi
• Usman Rana, skribent og forfatter
• Yousef Assidiq, grunnlegger av JustUnity

 

De har noen forslag til sunn islam-debatt:

Kian Reme (dialogprest) i Stavanger Aftenblad:
http://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/Hege-Storhaug-angriper-demokratiet-3875753.html

Mohamed Abdi i Aftenposten:
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Langlesing-Hvordan-skiller-man-mellom-islamkritikk-og-konspiratorisk-muslimhat—Mohamed-Abdi-8305110.html

Mina Adampour i Aftenposten:
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kronikk-Hvorfor-islam-er-farlig-7866491.html

Olav Elgvin i Aftenposten:
http://www.aftenposten.no/meninger/Tore-Tvedt_-afrikaner-kritiker-7121880.html

Muniba Ahmad i Aftenposten:
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Islamkritiker-er-ikke-rett-ord—Muniba-Ahmad-8366744.html

Jan Arild Snoen i Minerva:
http://www.minervanett.no/ingen-frihet-for-de-andre/