Kommentar

Thomas Hylland Eriksen klaget Aftenposten inn for Pressens Faglige Utvalg fordi avisen publiserte Lily Bandehys kronikk: Våre antirasistiske helter. 23.11.12.

Saken kommer opp tirsdag 29. januar.

På pressen.no ligger saken resymert.

Bandehys hovedpoeng er at de antirasistiske heltene stråler med en slik glans at det vekker motvilje på grasrota som i sin tur går ut over innvandrere, særlig muslimer. Bandehy gir konkrete eksempler.

Bandehy sier det ikke bare er rasistene, men også antirasistene som skaper hat og fiendskap. Det var uhørt. Hun fikk skyllebøtter av folk som ikke kunne lese innat.

Bandehy hadde en uheldig formulering: at Hylland Eriksens ord om dekonstruering av majoriteten fikk dråpen til å renne over for Anders Behring Breivik. Aftenposten rettet denne formuleringen. Men substansen er blitt stående. Ikke bare rasister, men også antirasister må ta ansvar for sine ord.

Bandehy brøt åpenbart et tabu med sin kronikk.

 

Vi trenger ikke lenger uttalelser som gir uttrykk for egoistisk glans blant eliten og egne venner i offentlighet, mens konsekvensene blir skader for andre. Vi burde revurdere de antirasistiske helter, for i toleransens navn har de skilt mellom nordmenn og muslimer. Et eksempel på dette er Thomas Hylland Eriksens uttalelse: «Mer hijab, mer bunader». 

Generaliserende holdning(mellomtittel)

Tilsynelatende er dette et uttrykk for toleranse. Men om man grubler over denne uttalelsen, oppdager man en generaliserende, ytterliggående holdning som svarer til det høyreekstreme grupper skriver på nettsidene deres. Hvorfor?» 

I sin klage skiller ikke Hylland Eriksen på påstanden og hvorvidt den kan dokumenteres: han mener å kunne påvise at det kan den ikke, og dermed er påstanden ugyldig. Det vil han ha Aftenposten – og indirekte Bandehy dømt for.

Hylland Eriksen forstår ikke at det er en vesensforskjell på retten til å påstå at Hylland Eriksen fungerer som en rasist, og om han vitterlig gjør det. Det er det opp til offentligheten å avgjøre. Men Hylland Eriksen åpner ikke for en slik mulighet. Han vet at påstanden ikke er sann. Her begår han en logisk feilslutning. Det er ikke slik ytringsfriheten fungerer. Hvis det ikke skulle være lov å si at antirasister kan fungere rasister, og hvis det er antirasistene som skal få avgjøre om en slik påstand er sann eller ikke, så har man gjort Hylland Eriksen til smaksdommer.

Selv ser han ingen reservasjoner:

«Budskapet i kronikken er at de såkalte antirasistene rent faktisk fungerer rasistisk, noe som forsøkes sannsynliggjort gjennom en rekke løgner, halvsannheter og insinuasjoner med særlig adresse til undertegnede. Nå blir jeg utsatt for ondsinnet sjikane og ryktespredning daglig, og stort sett tar jeg det med godt humør. I dette tilfellet er imidlertid en grense overskredet, og derfor vil jeg innklage Aftenpostens debattredaksjon for PFU.

Hylland Eriksen omtaler Bandehy på samme respektløse måte som i tilsvarene i Aftenposten: hun hverken vet eller forstår. Men Aftenposten burde visst.

Egentlig er Hylland Eriksen med sin nedlatenhet farlig nær ved å bekrefte at antirasister kan være like nedlatende og foraktfulle som rasister.

For det første skriver Bandehy at jeg ‘reklamerer [for] og oppfordrer til bruk av hijab’. Det er vås. Jeg har av og til forsvart religionsfrihet og den liberale retten til selv å velge påkledning, men har aldri uttalt meg normativt om bruk av hijab eller noe annet plagg.

Opphøyet

Hylland Eriksen ser intet problematisk i at han skal bedømme om en påstand om ham selv skal få slippe til.

Han anfører et tredje moment: påstandene kan skade hans forskerstatus! Han forstår ikke at han tilriver seg en status opphøyet over alle andre, der han suverent skal avgjøre hvem som får si hva.

Slik er ytringsfriheten i det hyllandske univers. Det er den samme Hylland Eriksen som høsten 2011 skrev en kronikk i Aftenposten sammen med Sinde Bangstad, Bushra Ishaq, Arne Johan Vetlesen der de foreslo at folk skulle stilles for retten for sine meningers skyld: Uakseptable ytringer.*

For det andre generaliserer hun om min virksomhet som forsker og formidler på måter som kan skade mitt omdømme dersom noen skulle tro at hun snakker sant. Blant annet påstår hun at jeg aldri har initiert forskning som kunne tenkes å sette innvandrere i et dårlig lys. Det er feil, og dersom denne oppfatningen sprer seg, får det negative konsekvenser for oss som forsker i dette feltet.

Hylland Eriksens holdning må kalles i pose og sekk: han vil ha retten til å stanse munnen på folk som fornærmer ham, for det er det det i bunn og grunn handler om, og han går inn for at domstoler skal avgjøre hvor grensene går for ytringsfrihet.

I mine øyne er dette en ganske kraftfull demonstrasjon av et illiberalt sinn.

Insinuasjoner

Hylland Eriksen skrev umiddelbart etter 22/7 en op-ed i New York Times der han ga blogspheren skylden for 22/7: A Blogosphere of Bigots, men vil ha seg frabedt at noen har rett til å påstå at folk som ham har bidratt til Breiviks radikalisering. Det er utenkelig.

For det tredje insinuerer hun at min virksomhet har vært en direkte årsak til terrorangrepet 22. juli, siden Breivik lot seg provosere av min angivelige propaganda for flerkulturalitet og mangfold. Det er, mildt sagt, en grov beskyldning. Kronikken er journalistisk svak, og forfatteren røper dårlige kunnskaper og svak forståelse. Derfor burde den ha vært refusert. Dersom Aftenposten trykte den i håp om å få en ‘spisset debatt’, gjorde de det med vitende og vilje og på min bekostning. Både Åmås og Tornes må ha visst at kronikken ikke sier noe om meg, men viderebringer ondsinnede løgner om meg som ikke minst er populære på den ekstreme høyresiden.

Setningen: Åmås og Tornes må ha visst at kronikken ikke sier noe om meg, tyder på et selvbilde over alle grenser, også andres grenser, og samfunnets.

Hylland Eriksen har en helt egen måte å være perfid på, og han later til å være helt uvitende om hvordan han virker på andre. Hans omtale av Bandehy vitner om det.

Klageren anfører at det PFU bør vurdere i den foreliggende klagen, er grenseoppgangen mellom personangrep og kritikk. «Ettersom Bandehy både i sin kronikk og i sitt svar til meg viser at hun ikke forstår det jeg skriver og sier, men er desto mer generøs med invektivene, er dette relevant; også fordi Aftenposten påpeker at jeg må tåle litt ettersom jeg selv deltar i debatter. Ja, det tilstår jeg at jeg av og til gjør. Men ikke på denne måten.»
Hylland Eriksen klargjør at han ikke klandrer Bandehy for ikke å forstå verden omkring seg, men han klandrer Aftenposten «som burde ha visst bedre».

Aftenposten bemerker:

Aftenposten understreker at man ikke kjenner til at Bandehy har hatt andre motiver for kronikken enn å bidra i en aktuell debatt og at Aftenposten ikke har hatt andre intensjoner enn å formidle synspunkter i denne debatten.

Samtidig som Hylland Eriksen går til sak mot Aftenposten og Bandehy, har han fått forskningsnytt ved Universitet i Oslo til å fjerne et intervju med ham, der han nettopp snakket om å dekonstruere majoriteten. Klikker man på lenken får man følgende beskjed: Dette dokumentet er ikke publisert.

Hvilket er et falsum. Hvordan kan universitet delta i en slik retusjering av historien?

Hylland Eriksen vil ha full kontroll – over fortid, nåtid og fremtid.

 

 pressen.no

* I Ytringsfrihetskommisjonens rapport fra 2000 heter det at «vårt demokratiske system er basert på en forestilling om at det offentlige rom stort sett er befolket av myndige, voksne, og anstendige mennesker». Disse formuleringene fremstår utvilsomt som nokså naive. Problematisk er det også at rapporten går svært langt i å individualisere ansvaret for innholdet og formen på ytringer.

En forutsigbar følgevirkning av dette har vært at enhver redaktør eller moderator har kunnet fraskrive seg mye av ansvaret for å gi hatefulle ytringer spillerom. Men straffelovens § 135 (a) – rasismeparagrafen – oppstiller faktisk et klart straffansvar for den som medvirker til offentlig fremsettelse av rasistiske og/eller diskriminerende ytringer.

fra kronikken: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Uakseptable-ytringer-6284405.html

Les også

-
-
-
-
-
-