Nytt

I en kronikk i Aftenposten hevder Lily Bandehy at den antirasistiske ideologiens talsmenn har splittet den norske befolkningen, hvilket utvilsomt er rett. I den sammenheng går hun til det skritt, av diskutabel eleganse, å antyde at uttalelser fra professor Thomas Hylland Eriksen var dråpen som fikk begeret til å flyte over for massemorderen og terroristen Anders Behring Breivik.

I sitt tilsvar går Hylland Eriksen som ventet i rette med denne måten å se det på, men mon tro om ikke professoren kunne rette noe av sin indignasjon innover også?

For hvem andre enn han var det som to dager etter katastrofen knesatte prinsippet om at ord dreper? Dette ble naturligvis gjort for å hevde at det er våre ord som dreper, men så snart man har åpnet for at det er svært mye annet enn oppfordringer til drap som er potensielt drepende, så burde det ikke komme som noen overraskelse at andre kan finne på å mene det samme om ens egne ord.

Med slike premisser for offentlig samtale står man igjen med to muligheter: taushet eller bikkjeslagsmål. Dette er altså norsk offentlighet anno 2012. Ikke rart at det knapt er noenting som fungerer om dagen. Behovet for mental og intellektuell utviklingshjelp fra utlandet er nok minst like stort som arbeidsinnvandring, for det er ikke bare på gamlehjemmene at man bokstavelig talt ligger i sin egen avføring.

Les også

-
-
-
-
-