Sakset/Fra hofta

Thomas Hylland Eriksen reagerer på kritikk, men serverer selv det mest nedrige angrep på sine kritikere ved å male dem «brune».

Hylland Eriksen ble intervjuet i «Sånn er livet» av Olav Østrem, på bakgrunn av kritikk om at han gjør seg for bemerket og uttaler seg om for mye.

Innledningsvis sier Hylland Eriksen lett henslengt: At på begynnelsen av 90-tallet var han i kontakt med nynazister. De snakket også om farene ved innvandring og kunne statistisk bevise at Norge ville være overtatt av muslimer om 50 år. Nå har disse meningene blitt mainstream. De gjentas av folk som Hege Storhaug, og nettsteder som honestthinking.org og document.no.

Det var et perfid angrep, som viser hvorfor Hylland Eriksen pådrar seg sinne og frustrasjon. Å sammenligne dagens innvandrings- og islam-kritikk med nynazistisk ideologi på 90-tallet har bare ett formål: å kompromittere motstandere med argumenter man ikke kan forsvare seg mot. Nazisme-beskyldninger er det ultimate karakterdrap, derfor unnlater alle kloke mennesker slike antydninger, hvis det ikke er vektige grunner for det.

Beskyldningene var ingen glipp. Hylland Eriksen har fremsatt dem flere ganger tidligere, også på trykk, i en kronikk i Agderposten som ble gjentatt i kortform i Ny Tid.

Hylland Eriksen rødmer ikke når han blir konfrontert. Han turer frem med den største selvfølgelighet. Han har da ikke sagt noe galt!

Men dette er en forgifting og forsøpling av debatten. Hylland Eriksen avslører en aggressivitet: han vil rett og slett sine motstandere «til livs». Han vil ikke fekte med blanke våpen, men knuse motstanderne, og tyr til de mest skitne knep.

Å si at man sier det samme som nynazistene er en argumentasjon på et nivå man skulle forsverge kom fra en professor. Vi kjenner noe av den samme giftighet fra dansk debatt, der venstreorienterte har følt de har det samme mandat til å angripe innvandringskritikere med alle midler, også med trusler.

Skulle det skje i Norge vil selvfølgelig Hylland Eriksen fraskrive seg ethvert ansvar. Men han er med på å legitimere galmannsverk ved å stemple folk som formidlere av tankegods som nynazister først målbar.

Hylland Eriksen rammer to mål: først personer, og det er alvorlig nok. I neste omgang stempler han hele debatten, som har tatt år å utvikle. Den kritikken som finnes av innvandring og islam er ikke entydig. Her er utvekster, men de er ikke dominerende – ennå. Hoveddelen er en ansvarlig, reflektert kritikk av sider ved innvandringen som folk som Hylland Eriksen har gjort alt for å undertrykke.

Han sitter hele tiden og sier at: ja, men dette har jo jeg sagt for flere år siden. Men kritikere har ikke lest mine bøker.

Tar man ham på ordet, så må aggresjonen skyldes at man ikke har hørt på ham, og brukt hans definisjoner. Men da lider han jo av storhetsvanvidd. Hvis han har sagt det samme tidligere burde han være glad for at andre følger etter. Men det er han ikke.

Det er selve debatten Hylland Eriksen vil drepe. Det viser han også når han furtent beklager at «disse meningene» er blitt mainstream. Det er de slett ikke. Det er takket være utholdende, idealistiske mennesker som Hege Storhaug at debatten i Norge har blitt en annen, og det skyldes ikke minst trykket nedenfra. Mediefolk har senset at de må slippe noe av kritikken frem, hvis de skal beholde lesernes tillit.

Men lite av den intellektuelle kritikken fra utlandet når frem til Norge. Den som kunne vist den korrekte offentlighet at det finnes høyverdig bidrag som går i helt andre retninger enn de vedtatte sannheter her på berget. Det siste essayet til Paul Berman er et slikt eksempel.

Document.no bruker feks. nesten bare anerkjente internasjonale nyhetsmedier for å fylle «hullene» de norske mediene etterlater seg. Det er selve oksygenet i debatten Hylland Eriksen går løs på. Han sier det rett ut: han liker ikke dette tiåret. Han ønsker seg tilbake til 90-tallet, da folk som han hadde full kontroll. I mellomtiden har folk høstet erfaringer og tenkt. Det er forskjellen.

Les også

-
-
-
-
-