Det mangler ikke på reaksjoner på Hege Storhaugs forslag til hvordan vi skal redusere trusselen fra radikal islam, og det mange reagerer svært negativt på, er hennes forslag om å sensurere deler av Koranen, de såkalte sverdversene.

På lørdag hadde avisen Dagen en spørrerunde blant ulike samfunnsaktører angående Storhaugs forslag, og ikke uventet møttes hun med hoderystende avsky.

Tidligere generalsekretær i Norsk presseforbund Per Edgar Kokkvold mener blant annet at hun ikke kunne være helt klar da hun sa at hun ville sensurere Koranen:

Her går hun litt av skaftet, altså, for hun gjør seg til talskvinne for et samfunnssyn og en ideologi som man skulle tro lå henne fjernt. Hun kan ikke ha vært helt klar da hun sa dette om å sensurere Koranen. Hvem skulle i så fall gjøre det?

Hun må ha rett til å mene dette, men det skader hennes anseelse, og det blir vanskeligere å forsvare henne når hun sier slikt. Det bidrar ikke til å øke hennes innflytelse i den offentlige samtalen. Det håper jeg hun vil se.

Han foreslår at hun i stedet fortsetter å angripe de deler av Koranen som hun misliker.

Det er både hennes rett og plikt.

Kokkvold viser også til nyhetsredaktør Erik Stephansen i Nettavisen, som i en kommentar skriver at Storhaug lefler med diktatoriske tanker.

Rolf Kjøde, tidligere generalsekretær i Normisjon, åpner ifølge Dagen med å le når han skal kommentere saken:

En lurer på om en kan ta henne på alvor eller om det er en ren provokasjon. Storhaug bryter ned ytringsfriheten fordi det er noe her hun ikke liker. Hun marginaliserer seg selv ved å bryte noen av de mest avgjørende verdier vi har i den vestlige verden. Hun bør nøye seg med å polemisere mot det som står der og ikke legge lokk over det.

ANNONSE

Det er selvfølgelig riktig at det et umulig prosjekt å stryke ut vers fra Koranen. Det er nok heller ikke særlig klokt, selv om mange vers er svært problematiske ettersom de oppfordrer til vold mot meningsmotstandere (og dermed er i strid med straffelovens § 183). Vår ytringsfrihet aksepterer ikke oppfordring til drap. Men hvorfor er det da så veldig problematisk at noen faktisk ønsker å regulere en religion der de hellige tekstene oppfordrer til nettopp dét?

Hege Storhaugs kritikere synes å glemme at hun ikke er alene om å problematisere de kontroversielle versene i Koranen. Rettssakene mot mullah Krekar handler jo nettopp om ytringsfriheten knyttet til disse versene. For når Storhaugs motstandere angriper henne med utgangspunkt i ytringsfriheten, kan det ikke bare være retten til å stå nedskrevet i Koranen de mener, det kan ikke være slik at det bare er Allah selv som er beskyttet av retten til å ytre seg, det må også gjelde hans tilhengere, deriblant mullah Krekar.

Da mullah Krekar ble intervjuet av NRK i januar 2015, var det hans forståelse av islam som var tema, hvilken straff han mener de fortjener, de som fornærmer profeten eller Allah. Det vil si: Han anvendte de versene Hege Storhaug vil sensurere bort, og dersom Hege Storhaugs kritikere mener hun er diktatorisk i sitt møte med Koranen, så må deres standarder også gjelde for dem som anvender dem. For Krekar gjorde kun rede for hva han mener at hans tro befaler ham, eller som hans forsvarer, advokat Brynjar Meling sa:

Han har ingen mål om å bli populær i Norge. For han så er dette slik han tolker islam, og for han ville det vært kontroversielt å si noe annet enn slik han tolker islam.

Meling sa dessuten at Krekar har kommet med liknende utsagn både i avhør og i retten.

DB 3.2.15 Choudary Krekar

Utfordringen for Hege Storhaugs motstandere er at Krekar ble dømt av Oslo tingrett for innholdet i dette tv-intervjuet. Han ble dømt for å si hvilken betydning Koranens innhold etter hans oppfatning har for muslimer i dag, og det er da ikke uten grunn at advokat Brynjar Meling mente at dommen strider mot ytringsfriheten, og skal vi følge argumentasjonen mot Storhaug, har han helt rett, men jeg kan ikke se at de som nå angriper Hege Storhaug, har forsvart mullah Krekar. Hvorfor gjorde de ikke dét?

Angrepene mot Hege Storhaug har utgangspunkt i troen på religionsfrihet og ytringsfrihet, de samme argumentene mullah Krekar forsvarte seg med, og det er verdt å legge merke til det Krekar sa i et intervju med NRK:

Du sat i fengsel for å ha truga tre kurdarar og statsministeren. Nå seier ein av kurdarane at du har truga han igjen. Er det riktig?

– Nei, det er ikkje riktig. Han kan jo gå rettens veg og forsøke å bevise det.

– Men han som har brent Koranen: Vil det vere riktig at han mister sitt liv – sjølv om han bur i Noreg?

– Eg veit bestemt at han har gjort ei kriminell handling der straffa er døden. Ansvaret for å fullbyrde straffa ligg på vårt muslimske fellesskap (ummah, journ.mrk.), uansett om han er i Noreg eller om han er hos Barack Obama, svarar Krekar.

– Eg trugar ikkje personen sjølv. Eg fortel korleis teorien er, kva som står i lova. Eg har sagt kva som står i Koranen og i sanninga. Eg har ikkje peika på éin person og sagt at «deg må vi drepe».

Ein av dei som brente Koranen, er redd for at nokon som høyrer på deg kan komme til å drepe han, fordi du har sagt at det er straffa ifølgje Koranen. Er det ikkje ein fare for at nokon av dei som høyrer på deg, gjer ei slik gjerning?

– Han må jo frykte somaliarar, indonesiarar, afrikanarar, tsjetsjenarar – alle som følgjer Koranen. Han treng ikkje vere redd meg, men han må frykte den forbrytinga han har gjort og frykte at straffa mot han skal fullbyrdast.

Betyr ikkje det at du med din religiøse utgreiing faktisk dømmer han til døden, at sjølv om du ikkje vil gjere det sjølv, kan andre gjere det?

– Ikkje berre dei som høyrer på meg, men alle som kjenner til straffa kan drepe han. Alle!

Det er ikke vanskelig å være enig med advokat Brynjar Meling i at det Krekar gjør, er å benytte seg av sin religionsfrihet og ytringsfrihet, men retten var uenig og dømte Krekar for trusler og oppfordring til straffbare handlinger.

Men igjen: Hva da med kilden for Krekars holdninger? Hva med versene i Koranen hvor han finner støtte for sitt syn? Ytringsfriheten kan ikke bare gjelde det skrevne ord, den gjelder også den muntlige anvendelsen av de samme ordene. Det kan ikke være slik at det skal være lov å skrive en tekst, men ulovlig å uttrykke den muntlig. Og det Krekar gjorde i det berømte intervjuet hos NRK, var i prinsippet ikke annet enn en muslimsk eksegese, en utlegning av Koranen hvor han viser at dens tekster dømmer til døden dem som fornærmer islam. At noen opplevde det som en trussel, er helt naturlig, men hva så? Krekar selv sa ikke at han skulle drepe noen, han fortalte om sin tro …

Uansett, mullah Krekar ble dømt, retten gikk ikke inn i dialog eller polemiserte mot Krekar, den sa kort og godt at hans uttalelser var uakseptable, og derfor fortsatte Hege Storhaug egentlig bare i den samme kursen retten staket ut; det er vers i Koranen som ikke hører hjemme i et fritt samfunn. I prinsippet var det sensur retten bedrev, men det liker vi ikke å snakke om, det er så mye lettere å bare se på truslene. Spørsmålet er hvordan vi velger å forholde oss til det.

Angrepene mot Hege Storhaug vitner om et samfunn i villrede, for det er liten tvil om at store deler at folket er enige i at vi ikke kan akseptere islams voldelige sider. Selv de fleste som hyller religionsfriheten og ytringsfriheten tåler ikke et møte med en truende Krekar, paradokset er at de heller ikke tåler svaret fra Hege Storhaug. Men de som bruker så sterke ord mot Hege Storhaug, bør reflektere en liten stund over hva Storhaug ønsker å bekjempe.

Oslo tingrett har kriminalisert en muslimsk tekstutlegning der vold er den endelige konsekvensen, Krekar er egentlig dømt for sin tros skyld. Ingen har kalt Oslo tingrett diktatorisk eller totalitær.

Er det ikke på tide for noen hver å be Hege Storhaug om unnskyldning?

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629