Kommentar

Det er høyst merkverdig at ingen avis har problematisert tingrettsdommer Hans Bloch-Hoells avvisning av bevisene mot mullah Krekar. Begrunnelsen er et selsomt dokument. På kommentarplass i Aftenposten roser en mann som Harald Stanghelle vedtaket som et bevis på den høye standarden norsk rettsvesen følger i denne vanskelige saken. Det er ikke inntrykket man får når man leser begrunnelsen.

Tvertom. Bloch-Hoell gir inntrykk av å være en noe pompøs, selvhøytidelig fyr, som med stor suffisanse uttaler seg om forholdene i Kurdistan. Han åpner med noen betraktninger om Holocaust-fornekter og stalinister, og avslutter med å savne en teologisk drøftelse av Krekars utgytelser om jihad og selvmordsbombere!

Det mest betenkelige er at han likestiller de kurdiske selvstyremyndighetene ved PUK og terrororganisasjonen/regimet mullah Krekar har ledet. De befant seg i krig og den ene har like stor rett til å forsvare seg som den andre, mener dommeren.

De to selvmordsbomberne som Økokrim avhørte i oktober avfeies som lite troverdige, forholdene tatt i betraktning.

Alle Krekar uttalelser om jihad og hylling av selvmordsaksjoner i Irak, avfeies som religiøse anfektelser av abstrakt natur. Det er som om selvmordsbombene mot FN og alle irakiske sivile ikke eksisterte.

Krekar-saken er viktig. Jeg mistet nettopp en lang gjennomgang av begrunnelsen, og blir nødt for å legge ut teksten i sin helhet. Ville gjort det uansett for at leseren kan sjekke at jeg ikke feiltolker eller vrir på uttalelsene:

RETTSBOK

FOR

OSLO TINGRETT
RETTSMØTE I FENGSLINGSSAK

Den 5/1-2004 ble rett satt i Oslo Tinghus

Dommer: Tingrettsdommer Hans Bloch-Hoell

Protokollfører: Dommeren

Sak nr.: 04-000085ENE/OTIR-02

Saken gjelder: Begjæring om førstegangs varetektsfengsling

Den offentlige påtalemyndighet

mot

Faraj Ahmad, alias Mullah Krekar, født 070756

Til stede:
Aktor: 1.statsadv Erling Grimstad
Forsvarer: Advokat Brynjar Meling
Tolk (språk): Joan Baderkhan, kurdisk tolk, som har avgitt forsikring tidligere.

Det er naturlig først å behandle spørsmålet om det foreligger skjellig grunn til mistanke, jfr strprl § 171, første ledd. Kravet til skjellig grunn til mistanke innebærer at det må foreligge objektive holdepunkt(er) / (bevis(er)) for mistanken. Det må etter en samlet vurdering være mer sannsynlig at siktede har begått en eller flere handlinger som han er siktet for (og som kan medføre strengere straff en fengsel i 6 måneder) enn at han er uskyldig.
Dette er et grunnvilkår for fengsling, jfr Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven. Kommentarutgave, 3. utgave, s 639 flg.

Aktor har opplyst at i siktelsen av 30/10-2003 er post I a og b (forsøk på drap), post II (inngåelse av forbund med henblikk på drap) og post III, brudd på strl § 140, (oppfordring eller tilskyndelse med mer til straffbare handlinger) jfr påtegningen 3/1-2004.
For ordens skyld neves at brudd på strl § § 233, jfr § 49 (forsøk på drap) og § 233a (inngåelse av forbund med henblikk på drap) – i motsetning til strl § 140 – ikke bare er straffbare etter norske bestemmelser i Norge eller på norsk terrritorium, men også i utlandet av utlending, jfr strl § 12 nr 4 litra a, slik det anføres i vår sak.
Det anføres at siktede forsåvidt gjelder handlinger begått i utlandet, siktelsen post I a og b og post II er utvist et medvirkeransvar idet det ikke er bestridt at siktede oppholdt seg på et annet sted enn der de angjeldende handlinger ble begått.
Det ble forøvrig under rettsmøtet opplyst at post III, brudd på strl § 140, er en mer teknisk omarbeiding av en tidligere post som omhandlet brudd på strl § 147 a.
Den tidligere post 147 a er omhandlet i Høyesteretts kjennelse gjengitt i Rt 2003/462.

Aktor opplyste under fengslingsmøtet at det er de nye postene i siktelsen, fortrinnsvis post I a og b og post II, som danner hovedbegrunnelsen for fengslingsbegjæringen, men at naturlig nok hele sakskomplekset må sees i sammenheng.

For ordens skyld bemerker retten at i omtalen av de påberopte avgjørende vitneprov som danner grunnlag for aktors begjæring vil retten i likhet med Økokrim anvende betegnelsen «N1» for vitnet under post I a og «N2» under post I b.

Retten finner også grunn til å bemerke – siden pågripelsen av siktede så vidt retten har forstått også vekket mediamessig interesse utenlands – at norsk påtalemyndighet i all hovedsak ikke er underlagt norske domstoler mht hvilke prioriteringer og hvilken ressursbruk av norske midler som skal foretas. Men når bruk av tvangsmidler, for eksempel fengsling skal avgjøres, er det naturlig nok domstolene, som uavhengig instans som avgjør spørsmålet.

Generelt om troverdighet:

Spørsmålet om vitners troverdighet er et vanskelig tema.
Det er ikke ukjent at sterke politiske eller religiøse overbevisninger kan skygge kraftig for en mer nøktern gjengivelse av rent faktiske omstendigheter.
Det finnes – trolig fortsatt – personer som benekter tilintetgjørelsesleire i nasjonalsosialistiske okkuperte områder under siste verdenskrig. Også i en meget liten del av det som noe overfladisk kan kalles kommunistsympatiserende universitetsmiljøer var det lenge god tone å benekte uhyrligheter begått av sovjetregimet før og etter siste verdenskrig. Også andre regimer har sitt å svare for.

Men også de omstendigheter under hvilke en vitneforklaring er avgitt kan ha avgjørende betydning. Når det man vanligvis omtaler som rettsikkerhet er fraværende, mens blodhevn, overgrep og vilkårlighet ikke er uvanlig, må naturlig nok vurderingen av vitneuttalelser undergis særlig aktsomhet.
Det samme gjelder uttalelser fra vitner undergitt frihetsberøvelse under lite betryggende forhold. Det er f.eks ikke grunn til forbauselse om forklaringer på «ære og samvittighet» avgis av personer som har tungtveiende andre hensyn å ta til seg og sine enn til å fortelle den fulle og hele sannhet.

Aktor har særlig vist til forklaringene fra vitnene N1, født i 1986 og N2, født i 1983.
For de øvrige poster ble det også vist til politirapport av 2/1-2004.

Særlig om post I a.

Avhør av N1 er oppgitt å ha foregått 13/10-2003 av norsk politi-/påtalemyndighet.
Innledningvis opplyser vitnet at han har vært medlem av/soldat i Ansar al islam. (Dette er som kjent den organisasjon hvor siktede i vår sak har hatt og muligens har fremtredende posisjoner eller roller).
Vitnet uttaler at siktede i vår sak lærte vitnet å kjempe og kjempe mot ikke-muslimer og drepe alle ikke-muslimer. En skulle drepe amerikanere eller andre utlendinger samt medlemmer av PUK (Patriotic Union of Kurdistan, som nå har makten der vitnene befinner seg). Siktede i vår sak var leder av Ansar al Islam da vitner var medlem og ble opplært av ham. Han ble «overbevist» av siktede (og andre) om å krige mot PUK, mens hans fetter ville at vitnet skulle sprenge seg selv i luften. Hans kusine viste ham hvordan en håndgranat detoneres og ønsket ham lykke til.
Siktede trengte ikke å samtykke til noen aksjon fra vitnets side, men ønsket å bli orientert om bruk av eksplosiver, jfr s 6.
Dette er etter rettens syn i utgangspunktet ikke tilstrekkelig til å konstatere skjellig grunn til mistanke for slikt lovbrudd som tiltalen omhandler. Det forhold at det generelt gis opplæring i våpenbruk i en krigssituasjon mellom to konkurrerende grupperinger er ikke tilstrekkelig til skjellig grunn til mistanke om forsøk på drap. Det forhold at det læres at krigere kommer til Paradis når de dør og at fienden kommer til helvete, er klarligvis heller ikke nok til å fastslå ansvar for drap. Da ville trolig antall drapsanklager stige til svært store høyder fordi også «holdninger», ikke «handlinger» skulle medføre ansvar.
I tillegg kommer det vesentlige usikkerhetsmoment som kleber ved troverdigheten til et vitne som befinner seg i slike omgivelser han gjør, tilfangetatt av motparten, med minimal skolegang, undergitt svært usikre forhold og åpenbart sterkt preget av fundamentalistiske, religiøse forestillinger.
Etter en samlet vurdering, også hensyntatt de øvrige beviser i saken for de øvrige punkter, finner retten ikke at det foreligger skjellig grunn til mistanke for pkt I a.
Hvorvidt det foreligger grunnlag for mistanke overhodet er det ikke foranledning til å ha noen formening om.

Særlig om post I b.

Påtalemyndigheten har anført at avhør av vitnet N2, født i 1983, gir grunnlag for å kunne konstatere skjellig grunn til mistanke
Grunnlaget her er avhør foretatt av norske myndigheter av vitnet N2 den 11/10 og 12/10-2003, også han fengslet.
I avhøret uttaler vitnet at han var tilstede da man diskuterte selvmordsbombere og at siktede i vår sak uttalte seg positivt om dette. Retten forstår avhøret slik s 2 midt på siden at også siktede uttalte seg konkret om at det var positivt at vitnet N2 var selvmordsbomber.
På s 4 uttaler han konkret om hvem som gav ham ordren om hvor han skulle sprenge bomben.
For fullstendighetens skyld nevner retten at siktede uttalte om dette at han kjente til episoden og at det kun var snakk om fisking ved hjelp av sprengstoff. Retten anser dette for åpenbart lite troverdig.

Vitnet N2 forklarte også hvem som laget bomben for ham, jfr avhøret s 5. Meningen var å ramme soldater i PUK, nederst s 5.
I siste avhør forklarer han, s 9, at siktede hadde fortalt at vitnet ville bli tilgitt av Gud om sivile personer også ble drept.

Etter rettens syn er heller ikke dette tilstrekkelig til å konstatere skjellig grunn til mistanke for forsøk på drap. Det foreligger ikke tilstrekkelig nærhet, fysisk eller psykisk, mellom siktedes handlinger og den fysiske gjerningsmann, vitnet N2.
I tillegg kommer den almindelige usikkerhet som kleber ved forklaringer avgitt av personer undergitt fengsling hos fienden i områder av verden som ikke akkurat utmerker seg positivt når det gjelder å ta vare på rettsikkerhet m.v.

For ordens skyld bemerkes at forsvarers anførsel om at siden vitnet N2 meldte seg selv og avslørte sprengstoffet er dette å anse som straffritt tilbaketreden fra forsøk. Siktede kan derfor ikke være ansvarlig for en straffri handling. Dette er feilaktig jus. Den som gjør sin del for at en drapshandling skal settes i verk er ansvarlig som medvirker til forsøk selv om den fysiske gjerningsmann ombestemmer seg.

Særlig om post III.

Retten er på bakgrunn av de foreliggende fremlagte beviser, herunder fremlagt rapport i rettsmøtet av 2/1-2004, i tvil om dette er tilstrekkelig for å konstatere skjellig grunn til mistanke.
Retten savner en mer inngående teologisk og sosiokulturell drøftelse av de fremlagte uttalelser fra siktede. Selv om ordbruk og lignelser er uvanlige for norske ører kan det – dersom de sees på er religiøst bakteppe – også oppfattes ikke være «av denne verden», men mer som skriftlærde synspunkter av moralsk karakter. Det forhold at man er uenige i utlegningene innebærer ikke nødvendigvis at utlegningene er oppfordringer til straffbare handlinger. De fremlagte utdrag på 4 sider av boken til Peter Bergen, samt en mer generell henvisning til professor Vogt, finner retten ikke avgjørende for rettens standpunkt.
Retten finner derfor utfra tvilsrisikosynspunkter, hvor påtalemyndigheten har bevisbyrden ikke å kunne konstatere skjellig grunn til mistanke.

De samme synspunkter som over gjør retten gjeldende for siktelsen i påtegningsarket.

Post IV, V og VI finner retten ikke å burde å nærmere inn på.
Disse postene er etter opplyste tidligere behandlet i retten og nye beviser er ikke påberopt av aktor, jfr for øvrig Rt 2003/462.

Etter en samlet vurdering finner retten ikke at det foreligger tilstrekkelig kvalifisert grunn til mistanke og siktede blir derfor å løslate.
Hvorvidt det foreligger grunnlag for mistanke er ikke i denne omgang påkrevet å utale noe om.

S l u t n i n g:

Faraj Ahmed, (alias Mullah Krekar) født 7/7-1956, løslates.

§ § §

Kjennelsen ble opplest for partene og siktede åpen rett.
Siktede ble orientert om at påtalemyndigheten kunne godta, påkjære eller ta betenkningstid over kjennelsen.

Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen og ba om oppsettende virkning. Aktor opplyste at det foreligger ikke fremlagte rettsbøker som konkluderer motsatt i forhold til kjennelsen i vår sak når det gjelder skjellig grunn til mistanke.

Forsvareren fikk ordet og motsatte seg at kjæremålet ble gitt oppsettende virkning.

Aktor fikk ordet til replikk.

Forsvareren fikk ordet til duplikk.

Retten bemerker at de omtalte øvrige rettsbøker ikke er fremlagt for denne rett. Imidlertid finner retten at siktelsen av 30.10.03 og tilleggssiktelsen i påtegningen er av en slik art at overordnet domstol bør vurdere spørsmålet om løslatelse uten at siktede har muligheter til påvirkning av politiets arbeid. Begjæringen om oppsettende virkning tas derfor til følge.

Aktor vil sende støtteskriv i løpet av onsdag 07.01.04 om morgenen. Forsvarer vil sende støtteskriv i løpet torsdag 08.01.04.

Rettsmøtet varte fra kl. 15.00 til kl. 15.40.

Retten hevet

Hans Bloch-Hoell

OSLO TINGRETT
KONTOR: C.J. HAMBROS PL. 4 – TLF: 22 03 52 00 – FAKS: 22 03 53 53
POSTADRESSE: POSTBOKS 8023 DEP, 0030 OSLO
Internett: www.domstol.no/oslotingrett
E-post: oslo.tingrett.eksp@domstol.no

Tre eksemplar:
– ett som fremstillende polititjenestemann leverer vaktleder i fengslet
– ett som legges på saken som eget saksdokument
– ett som beholdes av retten.

MELDING OM FENGSLINGSKJENNELSE

Sak nr.: : Oslo politidistrikt – Faraj Ahmad, alias Mullah Krekar

Retten har besluttet at

Faraj Ahmad, alias Mullah Krekar, født 070756, personnr. 22753 P.t. varetekt i ……… fengsel

som er siktet for overtredelse av Strl § 233, jfr § 49 mm.

kan holdes i varetekt inntil annet blir bestemt av retten eller påtalemyndigheten,

dog ikke utover .

Som forsvarer har fungert: Advokat Brynjar Meling

Siktede er pågrepet 2/1-2003 kl. 1300 og fremstilt for fengsling 5/1-2004 kl. . Fengslingsmøtet er avsluttet kl. .

Under fengslingen kan siktede i medhold av straffeprosessloven § 186 annet ledd /§186a underlegges følgende restriksjoner:

Besøksforbud
Besøkskontroll
Brevforbud
Brevkontroll
Nektelse av adgang til aviser
Nektelse av adgang til kringkasting
Hel isolasjon
Delvis isolasjon

Om restriksjonene og fengslingen er det ellers truffet følgende avgjørelse:

Oslo tingrett, 5/1-2004

Hans Bloch-Hoell
Tingrettsdommer

Les også