Kommentar

Etter min påstand om at Oslo tingrett med dommen mot mullah Krekar oktober 2015 var med på å legge grunnlaget for noen av Hege Storhaugs forslag for å forsvare demokratiet mot islam, er det kommet en del reaksjoner, reaksjoner som viser at det kan være nyttig med en utdypende kommentar.

Dommen fra Oslo tingrett er interessant, og bør etter min oppfatning bli obligatorisk lesing for enhver som vil engasjere seg i temaet ytringsfrihet og fri religionsutøvelse, for grensene som trekkes opp er prinsipielle og godt begrunnede. Men ettersom ikke alle har tilgang til dommen, vil jeg gå gjennom, etter min mening, de viktigste avsnittene.

Grunnlaget for tiltalen mot Krekar var Statsadvokatens påstand om at Krekar hadde overtrådt straffebudene §140 og § 227 (Retten gjør i dommen bruk av både ny og gammel straffelov):

Tiltale post I

Straffeloven § 140

For offentlig å ha oppfordret til iverksettelse av en straffbar handling.

Grunnlag:

Fredag 20. februar 2015, i et intervju i NRKs lokaler på Marienlyst i Oslo, som ble sendt på riksdekkende TV onsdag 25. s.m., ga han uttrykk for at han ville belønne den som dreper Halmat Goran. Utsagnet kom etter at han rett forut i intervjuet hadde presisert at enhver som kjenner dødsstraffen Halmat skal ha, står fritt til å drepe ham, og må videre ses i sammenheng med at han over lengre tid og ved flere anledninger – herunder de anledninger Borgarting lagmannsretts dom av 6. desember 2012 omfatter og i et intervju den kurdiske TV-kanalen NRT publiserte 12. februar 2015 – har uttalt at Halmat Goran og andre ‘frafalne’ må dø

Tiltale post II

Straffeloven § 227 annet straffalternativ

For under særdeles skjerpende omstendigheter i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt.

Grunnlag:

Til tid og på sted som nevnt i post I, forholdt han seg som der beskrevet, noe som var egnet til å fremkalle alvorlig frykt bl.a. hos Halmat Goran. Det er særdeles skjerpende at det trues med drap og at dette gjøres i riksdekkende TV-sending, overfor en svært stor krets av personer.

De første sidene i dommen omhandler Krekars bakgrunn og historie, fra han i 1974 som ungdom var aktiv i Muslimbrødrene til han i 1992 fikk innvilget flyktningstatus i Norge og videre hans engasjement som muslimsk predikant.

Det er liten tvil hos retten at Krekar har en autoritet som lederskikkelse, og tingretten viser til dommen i Borgarting lagmannsrett:

Lagmannsretten legger til grunn at mulla Krekar er religiøst konservativ og tilhenger av islamsk fundamentalisme. Han er ideologisk preget av jihadisme og kurdisk islamisme.

Som det fremgår ovenfor har mulla Krekar studert arabisk og islamsk sharialovgivning, og han har solid islamsk skolering. Han har vært imam. Videre har han vært politisk aktiv i Kurdistan, hatt en lederposisjon i IMK og vært leder i Ansar al-Islam. Han har militær opplæring og erfaring og har hatt forbindelser med ulike militante islamistnettverk. Han har møtt sentrale skikkelser i det internasjonale jihadistmiljøet. Dette inkluderer Osama bin Laden, som mulla Krekar har uttrykt beundring for.

I Norge har mulla Krekar forkynt i moskéer og drevet egen menighet. Han er kjent som en dyktig og karismatisk taler og har et stort kontaktnett. Som lagmannsretten vil komme tilbake til, har han – inntil han ble varetektsfengslet i mars 2012 – hatt faste taletider én eller flere ganger i uken på nettstedet Paltalk.com. (Paltalk). Der er hans publikum hovedsakelig, men ikke bare, kurdiskspråklige islamister. Hans rolle synes å være en ideologisk og religiøs veileder og inspirator.

Bakgrunnen for vår aktuelle sak er, som retten skriver:

Fornærmede i vår sak brant den 21.4.2010 en sura (et kapittel) i Koranen og la ut bilde av dette på Internett. Grunnen var i følge fornærmede de massakrene som ble begått overfor kurdere i hans hjemland, noe han setter i sammenheng med den aktuelle suraen. Tiltalte skrev samme år en betenkning på ca 100 sider, omtalt som en fatwa. Denne ble sendt til de sentrale islamske læresteder i verden. Tiltalte mener han ikke nevnte fornærmedes navn i fatwaen. Han skrev imidlertid at handlingene til de tre som hadde brent Koranen skulle behandles som kriminelle handlinger og de tre ble beskrevet som kriminelle. Videre kom tiltalte med en rekke uttalelser på nettstedet Paltalk mot bl.a. fornærmede. Fornærmede bekrefter at han etter å ha blitt kjent med tiltaltes fatwa reagerte med å spytte på Koranen som en demonstrasjon. Han la ut dette på You Tube i 2012. Fornærmede har gått ut flere andre ganger på Internett i protest mot tiltaltes trusler. Sist under hovedforhandlingen i vår sak lot han seg intervjue.

Krekar ble i lagmannsretten domfelt på to punkter som relaterer seg til fornærmede i denne saken.

Bakgrunnen for tiltalen denne gang, var et intervju i NRK og den kurdiske TV-kanalen NRT, og for Oslo tingrett var følgende del av intervjuet i NRK sentralt:

«Intervjuer: En som brenner Koranen, ifølge islam, da er straffen døden. Er det riktig?

T.: Brenning av Koranen som en fornærmelse, ja, det er helt sikkert.

Intervjuer: Du satt i fengsel for å ha truet noen kurdere, også statsministeren. Nå sier en av kurderne at du har truet ham igjen, er det riktig?

T.: Nei, det er ikke riktig. Han har rettens vei foran seg, og han er i stand til å bevise det.

Intervjuer: Men denne mannen, som da har brent Koranen, vil det være riktig at han mister sitt liv, selv om han bor i Norge?

T.: Jeg tror fast på at han har begått en forbrytelse, hans straff er døden, fullbyrdelsen ligger på vår nasjon (ummah), uansett om han befinner seg i Norge eller hos Barack Obama. Det er ikke noe forskjell der. Jeg truer ikke personen selv, jeg nevner teorien, jeg nevner loven. Jeg har sagt hva som står i Koranen og i beretningene. Jeg har ikke sagt om personen: Vi må drepe deg.

Intervjuer: En av dem som brente Koranen, er redd for at noen som hører på deg, kan komme til å drepe ham, fordi du har sagt at det er straffen ifølge Koranen. Er ikke det en fare for at noen av dine, de som hører på deg gjør en sånn gjeming?

T.: Han jo frykte somalieren, indonesieren, afrikaneren, tsjetsjeneren og alle som følger Koranen. Han trenger ikke å være redd meg, han må frykte den forbrytelsen han har begått og frykte at straffen mot ham skal fullbyrdes.

Det påfølgende spørsmålet er interessant, for her ligger mye at sprengkraften i saken. Krekar har nemlig ikke til hensikt selv å drepe den fornærmede, det er en religiøs utredning har foretar:

Intervjueren: Betyr ikke det at du med din religiøse utredning, faktisk dømmer ham til døden, selv om du ikke vil gjør det selv, kan noen andre gjøre det?

T.: Ikke bare den som hører på meg, alle som kjenner til straffen, kan muligens drepe ham. Alle som kjenner til straffen. Vi forsvarer vår religion med vårt eget blod. Grensene våres er grenser av blod, grenser av sprengstoff. Den som fornærmer religionen vår, må vite at en av oss kommer til å dø. Han eller andre enn ham, som fornærmer vår religion vår ære, må forstå at dette er en konflikt på liv og død.

Intervjueren: Men vil du være tilfreds hvis denne mannen blir drept?

T.: Jeg skal sende en gave til hans drapsmann, hvis jeg kan det. Hvordan skal det ha seg at jeg ikke blir glad? Hvorfor skal jeg ikke være glad?

Etter ovenstående sitat går man i intervjuet over på å snakke om angrepet mot Charlie-Hebdo og karikaturtegningene. Her sies bl.a. følgende i NRK-intervjuet:

Intervjueren: Hvis for eksempel en tegner lager en Mohammed-karikatur i Norge, første gang, som lager den først, vil det da være rett av en islamist og oppsøke vedkommende, og sprenge seg selv i luften for å ta livet av tegneren?.

T.: For det første er det ikke jeg som skal tillate det, men vedkommende er blitt en krigende hedning, og da er det tillatt å drepe ham. For det andre, skal det ikke være med sprengning, slik at det ikke blir noe uskyldig offer.

Intervjueren: Men hvis han er alene, så er det greit?

T.: Med bil, med bil. Fordi han har tråkket på vår verdighet, våre verdier og vår helligdom, vedkommende må dø. Fordi vedkommende som ikke respekter 30 % av jordas befolkning, må heller ikke leve.

Det forutgående intervjuet i den kurdiske TV-kanalen NRT ble sendt den 12.2.2015 og er mer omfattende. Et par sentrale avsnitt siteres der han uttaler seg om straffen til en frafallen og spesielt om at dommen er å drepe fornærmede:

Intervjuer: Hva er dommen til en frafallen sett fra islamsk side?

T: Det er å drepe. Frafallen er den som har kommet blant muslimene og senere blitt vantro igjen, dratt tilbake. Dommen er å drepe en frafallen. Det er ikke noe som jeg sier. Det sier jeg som en forsvarer som har disse lovene foran meg, disse bøkene som ligger bak mitt hode (peker på bokhyllene bak seg).

Denne personen har spyttet på Koranen. Dette er i alle fire lovskolene, dette er i alle sharia begrunnelsene.

Retten er opptatt av den konteksten utsagnet kommer i, enkelte utsagn kan ikke tolkes isolert, men må bedømmes samlet og innenfor den rammen de ble fremsatt. En konkret tolkning skal ikke føre til at noen skal risikere strafferettslig ansvar for utsagn og tillegges et meningsinnhold som ikke er uttrykkelig uttalt. Det interessante her er dermed om retten mener at Krekar mente det han sa, om han forstod de mulige konsekvensene av det og hvor han hentet inspirasjonen fra.

Retten skriver:

Innledningsvis bemerkes at tiltalte bekjenner seg til den salafistiske, opprinnelige og bokstavtro, versjon av islam. Det er på det rene at når han snakker om dødsstraff i forbindelse med brenning av Koranen og frafall fra islam, så menes dette fra hans side helt bokstavelig, ikke i overført betydning som fravær av gud, straff i det hinsidige, el.l. Hans utsagn er heller ikke til å misforstå på dette punktet.

Retten har ikke hatt tilgang til råmaterialet fra intervjuene. Det ble snakket om flere ting enn hva som bare fremgår av det publiserte materialet. F.eks. har en foranledning til intervjuet vært dommen mot tiltalte. Tiltalte har snakket om skillet mellom bevis for en kriminell handling, at personen kan straffes som tilregnelig og hva dommen for handlingen er, herunder at det er et maktapparat som kan fullbyrde en dom. På spørsmål i retten om det i et vantro område vil være opp til enhver å fullbyrde dersom de to første vilkårene er oppfylt, svarer han at det ikke skal skje vilkårlig og nevner angrepet mot Charlie-Hebdo der det stod en organisasjon bak. Uttalelsene i NRK-intervjuet fremstår etter rettens mening som mer reservasjonsløse når tiltalte sier at hans straff er døden, fullbyrdelsen ligger på vår nasjon (ummah), uansett om han befinner seg i Norge.

Retten kan ikke se at det er grunnlag for tvil om at de gjengitte sentrale deler av intervjuene er dekkende for hva tiltalte har uttalt og ment på tidspunktet for intervjuene. Tiltalte har ikke tatt avstand fra sine uttalelser i retten. Det er heller ikke tale om en historisk kommentar fra tiltaltes side i anledning domfellelsen av ham i 2012. Det er utsagn hvis innhold i hovedsak gjentas uten noen form for forbehold om at dette er historikk eller tolking av tidligere utsagn som ikke gjelder lenger. Endelig ble tiltalte gitt anledning til en sitatsjekk av både den korte og lange versjonen av intervjuet i NRK før de ble publisert. I følge nyhetsdirektør Kalbakk i NRK hadde ikke tiltalte innsigelser mot de to versjonene som ble publisert ut over et ønske om at det skulle bli publisert mer, noe man fra NRKs side svarte at man ville vurdere.

Retten er ikke i tvil om at hans utsagn må forstås slik at han tar til orde for at den som dreper fornærmede skal få en påskjønnelse, f.eks. i form av en gave el.l., noe han selv vil bidra til dersom han kan. Dette samsvarer med hva tiltalte tidligere har uttalt i anledning brenning av Koranen.

Tiltalte snakker flere steder i intervjuet generelt om sin forståelse av islam og han formulerer seg ikke på alle punkter like presist som i de uttalelser han ble domfelt for i 2012. I NRK-intervjuet sier ikke tiltalte lenger uttrykkelig at det foreligger en plikt til å fullbyrde en dødsstraff. Han sier bl.a. at noen muligens kan komme til å drepe fornærmede, han nevner teorien, loven og sier at han ikke har sagt om personen at vi må drepe denne. Han understreker likevel sterkt hva straffen er slik han med sin autoritet utlegger islam. Det ligger videre en oppfordring til fullbyrding i hans henvisning til at dette ligger på «vår nasjon (ummah)» og ved at elementet om påskjønnelse nevnes.

Retten er opptatt av at Krekar viser til konkrete personer når han utleder sin tro og straffen han mener islam foreskriver for gitte handlinger, men som vi skal se senere, mener ikke retten at det er et nødvendig premiss for domfellelse. Det forsterker imidlertid elementene av trussel:

Ut fra sammenhengen er det ingen tvil om at denne del av uttalelsene gjaldt fornærmede. Navnet til fornærmede fremgår ikke direkte av intervjuene, men intervjuet innledes med å vise til at tiltalte satt fengslet for å ha truet noen kurdere og at det gjaldt brenning av Koranen. Dommen tiltalte satt fengslet for har vært offentlig kjent og gjaldt spesifikt også fornærmede i vår sak. I tillegg kommer at fornærmede selv hadde gått ut på Internett bl.a. den 6.1.2015 som rette vedkommende og etter sendingen av NRT intervjuet skrev han en artikkel publisert 19.2.2015 der hans anmeldelse av tiltalte ble nevnt.

Tiltalte omtaler i intervjuet en konkret person og gir uttrykk for sitt personlige syn om at hvis han kan, vil han besørge en påskjønnelse til den som utfører drapet. Dette forsterker elementene av trussel og oppfordring til å begå en straffbar handling.

Tonen skjerpes ytterligere senere i NRK-intervjuet når det snakkes om karikaturtegningene. Han sier det er tillatt å drepe vedkommende. Tiltalte får spørsmål om det vil være rett å sprenge seg selv i luften for å ta livet av tegnere og svarer: «Med bil, med bil». Han uttaler videre samme sted bl.a. at «…vedkommende må dø. Fordi vedkommende som ikke respekterer 30 % av jordens befolkning, heller ikke må leve». De skriftlige oversettelsene av NRK-intervjuet bruker uttrykket «med bil», mens det i tekstingen fra NRK er oversatt med «utslett». Uttrykket kan etter dette forstås i lys av tidligere eksempler på bruken av kjøretøyer som enkle voldsmidler mot en fiende.

Tiltalens post 1

For offentlig å ha oppfordret til iverksettelse av en straffbar handling

Det er rettens utledning av faktum, og om faktum rammes av loven som er mest interessant. Var Krekars handlinger offentlige, og var det en oppfordring til farlige handlinger? Retten skriver blant annet:

Straffeloven § 140 første ledd rammer den som offentlig oppfordrer til iverksettelse av en straffbar handling. Bestemmelsen er kalt «oppviglerparagrafen». Bestemmelsen er videreført i den nye straffeloven § 183. I forarbeidene til den nye straffeloven, Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) s. 244, peker departementet bl.a. på at en avkriminalisering vil kunne skape inntrykk av at samfunnet aksepterer at det offentlig oppfordres til å iverksette konkrete straffbare handlinger, og at slik atferd ikke lenger anses som skadelig eller farlig. En slik utvikling anses ikke som ønskelig. S. 243 refereres Straffelovkommisjonen der det uttales at § 140 i rettspraksis har vært anvendt med forsiktighet, og kommisjonen legger til grunn at denne linjen opprettholdes.

Hva som menes med en offentlig handling reguleres av straffeloven § 7 annet ledd. Tiltaltes uttalelser i intervjuene er i denne sammenheng åpenbart offentlige.

Det er viktig å legge merke til at lovens krav om å oppfordre til, ikke forutsetter at Krekar selv skal utføre drapene:

Bestemmelsens formulering «oppfordrer til..» forutsetter ikke at vedkommende selv skal delta i forbrytelsen. Det er derfor ikke avgjørende at det er uaktuelt for tiltalte selv å foreta fullbyrding av straffen.

§ 140 gir frihet til offentlig å forfekte en mening om at visse straffbare handlinger er av det gode. Tiltalte nøyer seg imidlertid ikke bare med dette og er mere konkret. Han sier bl.a. at religionen forsvares med eget blod, han snakker om grenser av blod og sprengstoff, at den som fornærmer religionen må vite at en av oss kommer til å dø,

«iverksettelse av…» er valgt for å understreke at dette alternativet primært tar sikte på handlinger som relativt umiddelbart skal iverksettes. I forarbeidene til den nye straffeloven, Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) s. 342, er dette formulert dit hen at med å «iverksette» siktes det til en direkte anmodning om å påbegynne en straffbar handling.

Mange har hevdet at det er Krekars oppfordring om å drepe gitte personer som er utslagsgivende for domfellelsen av ham, men dommen har flere avsnitt som viser at retten ikke nødvendigvis tenker slik:

En offentlig oppfordring til å iverksette en straffbar handling rammes av § 140 uavhengig av om handlingen er rettet mot en bestemt person. Handlingen tiltalte oppfordrer til kan ramme mange når det uttales at han eller andre som fornærmer vår religion, vår ære, må forstå at dette er en konflikt på liv og død. I deler av intervjuet fokuserer tiltalte likevel spesielt på fornærmede. I dette ligger det en ytterligere konkretisering i forhold til det å oppfordre til å påbegynne en straffbar handling.

Uttalelsene er fremsatt offentlig. Retten er ikke i tvil om at uttalelsene må forstås som en konkret positiv oppfordring til en ubestemt krets av personer som bekjenner seg til samme forståelse av islam som han selv, om å iverksette straffen en Koran-brenner skal ha. Han viser til at det påligger vår «ummah» og vil gi en påskjønnelse til den som iverksetter straffen. Det er veloverveide uttalelser fra tiltaltes side som er ment å ha en realitet, ikke opphisset tale el.l. Det fremgår klart av intervjuet at straffen det er tale om er døden, å bli drept. Det er dermed en oppfordring til å begå en meget alvorlig straffbar handling etter norsk rett.

Hans offentlige oppfordring til iverksettelse av drap forsterkes når man ser på den sammenhengen uttalelsene er fremsatt i. Det viser tiltaltes posisjon som lederskikkelse og hans tilknytning fra gammelt av til et ekstremt islamistisk miljø. Han ble av Høyesterett i 2007 funnet å representere en risiko for rikets sikkerhet. Han kan ikke sees å ha tatt avstand fra det ekstreme islamistiske miljø. Han holder det f.eks. åpent om han vil slutte seg til ISIL. Han er domfelt for trusler mot fornærmede før. Etter flere år gjentar han at den straff fornærmede skal ha er dødsstraff. Han gjentok dette i en situasjon med et forhøyet trusselnivå i samfunnet.

Ut fra en samlet vurdering finner retten derfor godtgjort at det forelå en særlig nærliggende fare for at tiltaltes oppfordring ville bli iverksatt. Denne faren forelå allerede i tilknytning til de forhold han ble domfelt for i 2012 og er nå forsterket. Den består på lengere sikt, noe som øker risikoen for at tiltaltes oppfordring faktisk vil bli iverksatt.

Retten konkluderer derfor med at hans oppfordring til iverksettelse av den straffbare handlingen ligger derfor innenfor det område § 140 etter sitt formål omfatter, nemlig både det å forebygge andre straffbare handlinger og det å verne om den offentlige ro og orden.

Også under tiltalens post 2 drøfter retten om det er en nødvendig forutsetning for straff at Krekar navngir dem som bør rammes av muslimers straff, eller om han beskyttes av ytringsfriheten:

Retten er ikke i tvil om at uttalelsene i intervjuene utgjør trusler mot fornærmede. Hans uttalelser kan som nevnt ikke oppfattes som om de bare gjelder en generell utlegging av hvordan islam skal forstås. Etter tiltalens post II er det et vilkår at de fremsatte truslene var skikket til å fremkalle alvorlig frykt. Det er ført sakkyndige for retten til å belyse hvordan truslene naturlig kan forstås.

Og så kommer retten med en svært spennende tolkning av hvorfor islam kan oppfattes som en reell trussel, og foretar en selvstendig vurdering, uavhengig av hva den fornærmede egentlig har følt:

Retten vil bemerke at det ikke er avgjørende om – eller hvor mange – som faktisk er blitt drept som følge av Koran-brenning. Det avgjørende er om tiltaltes utlegning av dette som frafall fra troen er skikket til å fremkalle alvorlig frykt. Det generelle trusselbilde og episoder i ikke-muslimske land der det er aksjonert i anledning hva som oppfattes som gudsbespottelse, er vel kjent.

Objektivt sett er retten derfor ikke i tvil om at truslene var skikket til å fremkalle alvorlig frykt. Det er ikke avgjørende om fornærmede subjektivt sett faktisk fikk alvorlig frykt. Rettens konklusjon styrkes imidlertid ved det faktum at fornærmede utvilsomt har hatt grunn til alvorlig frykt som følge av de publiserte intervjuene.

Så til spørsmålet om ytringsfrihet, og her kommer vi til kjernen i denne saken og til oppstyret rundt Hege Storhaug. For det er vanskelig å argumentere for full religionsfrihet dersom man ikke samtidig aksepterer ytringsfriheten; En innskrenking i ytringsfriheten kan vanskelig tolkes som noe annet enn en innskrenking i religionsfriheten, spesielt med tanke på praktisk anvendelse av religioners påbud:

En grense for ytringsfriheten går imidlertid ved uttalelser som oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser.

Etter rettens vurdering er det nettopp hensynet til mulige alvorlige integritetskrenkelser som må være førende ved vurderingen av forholdet til ytringsfriheten i denne saken. Hans uttalelser er samlet sett av en slik karakter at det ikke er grunn til å fortolke dem innskrenkende i lys av ytringsfriheten. Oppfordring til iverksettelse av drap og trusler om drap rettet mot en konkret person kan ikke vernes av ytringsfriheten. Det foreligger en reell mulighet for at noen faktisk vil fullføre det tiltalte oppfordrer til, noe som både er samfunnsskadelig og skremmende, ikke minst for den personen uttalelsene er rettet mot.

Etter rettens vurdering er derfor tiltaltes handlinger ikke vernet av ytringsfriheten.

Det kan synes som om retten mener at Krekars ytringsfrihet ikke gjelder retten til å avsi religiøse dommer over navngitte personer i offentlighet, men samtidig hevder retten at Krekar ikke trenger å navngi personer for å bli dømt etter §140. Dette er vanskelige skiller, uansett viser dommen fra Oslo tingrett at det allerede foreligger mulighet til å regulere islam og dens tilhengere. Retten sier klart fra om at muslimsk eksegese er i strid med loven dersom den:

Skjer i offentlighet
Oppfordrer til straffbare handlinger
Med sine trusler er egnet til å framkalle alvorlig frykt

Jeg kan ikke se at retten gjør stort annet enn det Hege Storhaug mener vi bør gjøre. En konsekvent reaksjon overfor muslimske miljøer med utgangspunkt i disse prinsippene ville ha løst mange problemer, og ethvert krav om å innføre sharia-lovgivning kunne blitt ulovlig i seg selv. Islam handler om enkeltmenneskets plikt til å underkaste seg Allah krav, det gjelder for både muslimer og vantro, og Oslo tingrett tar et prinsipielt oppgjør med en religion som baserer seg på slike forutsetninger. Med tanke på advokat Brynjar Melings ord om at for Krekar «så er dette slik han tolker islam, og for han ville det vært kontroversielt å si noe annet enn slik han tolker islam», er det vanskelig å komme utenom at dommen i Oslo tingrett var et knusende oppgjør med Krekars religionsfrihet. For Krekar handler religionsfriheten blant annet om muligheten til å avsi dommer lik de som er behandlet her. Det er muslimsk underkastelse  i praksis. Får han ikke mulighet til det, får han heller ikke praktisert sin muslimske tro.

Det er svært vanskelig å se for seg at islam kan utøves uten at integriteten til store deler av befolkningen blir skadelidende.

Mest lest

Meyer på jordet