Kommentar

Borgarting lagmannsretts frifinnelse av Tore Tvedt er oppsiktsvekkende av flere grunner. En norsk domstol velger å trosse FNs rasediskrimineringskomite selv etter at Høyesterett fikk kritikk pga Sjølie-dommen. Men mest alvorlig er dommen fordi den signaliserer at jøder ikke har rettsvern i Norge.

Lagmannsretten sammenligner med dommen mot Jack Kjuus, og sier at han ble dømt etter 135 a («rasismeparagrafen») fordi han i valgprogrammet til Hvit valgallianse gikk inn for sterilisering og tvangsabort for utenlandsk adopterte, og betegner det som grovt integritetskrenkende.

Tore Tvedts utsagn om jøder er også integritetskrenkende, sier Borgarting lagmannsrett, men det må veies opp mot vern av ytringsfriheten, og da finner retten at Tvedts trusler ikke er konkrete nok:

Utsagnene fremstår som absurde og kan vanskelig undergis alminnelig tolking. De gir også uttrykk for et faktum som er fullstendig galt, hvilket de fleste lesere av VG vil vite.
Utsagnene synes å inngå som ledd i en generell nasjonalsosialistisk ideologi. De er sterkt nedsettende og krenkende. Etter lagmannsrettens oppfatning er de imidlertid ikke så grovt krenkende at de rammes av bestemmelsen i straffeloven § 135 a.

Utsagnet om at jødene skal «renskes ut» henspiller på tiltak som kan krenke jødenes
integritet. Utsagnet må etter lagmannsrettens oppfatning ses i sammenheng med uttalelsen senere i intervjuet om at han ikke vil beklage om noe «skulle skje» med personer han ikke ønsker i landet. Aktor har gjort gjeldende at ytringene gir nokså klart uttrykk for vold når de også ses i sammenheng med at han sier at Vigrid gir våpen- og kamptrening, og at dette må anses som klare trusler. Lagmannsretten har vært noe i tvil om disse utsagnene rammes av straffeloven § 135 a. Utsagnene er imidlertid nokså vage og gir ikke anvisning på konkrete tiltak, slik som for eksempel i Rt. 1997 side 1821 hvor det tales om tvangssterilisering og tvangsabort. Videre fremsettes ikke konkrete trusler. De inngår heller ikke som ledd i noen organisert kampanje som i saken vedrørende Organisasjonen mot skadelig innvandring i Norge i Rt. 1981 side 1305.

I begrunnelsen skriver lagmannsretten at retten må ta utgangspunkt i hvordan den alminnelige avisleser vil tolke Tvedts utsagn. Det er med andre ord hvordan de oppfattes i offentligheten. Det er en fornuftig betraktning, men har retten fulgt sin egen anvisning?

Tvedt beskyldte jødene for å være nasjonens ulykke, som skal renses ut, og han ville ikke beklage det om noe skulle skje med dem. I alminnelig språkbruk er dette alvorlige trusler mot en folkegruppe, men retten finner dem «absurde og kan vanskelig undergis alminnelig tolking.» Hva mener retten? Den samme tåketale fantes i Høyesteretts frifinnelse av Terje Sjølie, der førstevoterende ga seg til å vurdere Rudolf Hess’ betydning for nasjonalsosialismen. Det var en bagatelliserende vurdering. Absurd er ikke et ord som passer på nazismen, og utsagnene kan absolutt «undergis alminnelig tolkning».

De fleste mennesker vet nemlig utmerket godt hva slike uttalelser har betydd. De kjenner sin historie. Ikke med ett ord nevner Borgarting lagmannsrett at det å true jøder med utrenskning er noe helt annet enn å si noe tilsvarende om f.eks. amerikanere. At lagmannsretten ikke nevner dette faktum med ett ord, er uprofesjonelt, tanketomt og politiserende. Det sender et signal om at jødene ikke har rettsbeskyttelse. Det sender et svært uheldig signal i en tid der antisemittismen er noe mange muslimer får inn med morsmelken.

Lagmannsretten burde nettopp vurdert det som en ekstra omstendighet som tilsa fellende dom: Holocaust på den ene side og ny antisemittisme på den andre. I stedet velger lagmannsretten å bagatellisere Tvedts trusler som «nokså vage».

Etter frifinnelsen av Sjølie anket Det mosaiske trossamfunn i Trondheim og Oslo og Antirasistisk senter saken inn for FNs rasediskrimineringskomite. De fikk medhold, og Norge fikk pålegg om å håndheve 135 a strengere.

Mye taler for at samme fremgangsmåte bør følges her.

Stortingsrepresentant for Høyre, Andre Oktay Dahl, foreslo i helgen en skjerping av 135 a. Det ville være uheldig for ytringsfriheten. Det er ikke loven det er noe galt med, men anvendelsen.

Rettens dom er lagt inn under:

BORGARTING LAGMANNSRETT

Ikke begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

—–DOM — —

Avsagt: 14.05.2007

Saksnr.: 06-174077AST-BORG/02

Dommere:
Lagdommer Ragnhild Dæhlin
Lagdommer Anne M. Samuelson
Tingrettsdommer Jens-Sveinung Wegner

Siktet Tore Wilhelm Tvedt Advokat John Christian
Elden

Påtalemyndighet Riksadvokaten Statsadvokat Johan
Kristian Øydegard

– 2 – 06-174077AST-BORG/02
Ved tiltalebeslutning utferdiget av Oslo statsadvokatembeter 19. mai 2006 ble Tore
Wilhelm Tvedt satt under tiltale ved Eiker, Modum og Sigdal tingrett for overtredelse av:

Straffeloven § 135a, første ledd første punktum (slik bestemmelsen lød før
lovendring av 3. juni 2005 nr. 33, i kraft 1. januar 2006) for ved uttalelse eller annen meddelelse som er fremsatt offentlig eller på annen måte er spredt blant allmennheten å ha truet, forhånet eller utsatt for hat, forfølgelse eller ringeakt en gruppe personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse.

Grunnlag:
I et intervju med journalister fra avisen Verdens Gang (VG), og som kom på trykk
14. juli 2003, uttalte han at organisasjonen Vigrid «….ønsker å ta makten i
samfunnet, renske ut jødene….» eller lignende. I samme intervju uttalte han at
«….jødene er hovedfienden, de har drept vårt folk, de er ondskapsfulle mordere. De
er ikke mennesker, de er parasitter som skal renskes ut….», og videre at «….de har
drept millioner av vårt folk og overtatt makten i vårt land» eller lignende. Han ga
også uttrykk for at Vigrid er i krig med jødene, samtidig som han uttalte at
medlemmene i Vigrid gis våpen- og kamptrening. På spørsmål fra journalistene om
hvordan han vil reagere hvis noen av medlemmene skulle skade norske jøder eller
noen med innvandrerbakgrunn, svarte han at «(J)eg beklager ikke hvis noe skjer med
folk jeg ikke ønsker her i landet…» eller lignende. Han var inneforstått med at
uttalelsene, som samlet sett innebar en godkjennelse eller oppfordring til
integritetskrenkelser av jødene, skulle publiseres i VG.

Tiltalen var tatt ut etter ordre fra riksadvokaten, og den er gjengitt i sin endelige form etter at møtende aktor foretok en rettelse under hovedforhandlingen i tingretten.

Eiker, Modum og Sigdal tingrett avsa 18. oktober 2006 dom med slik domsslutning:

Tore Wilhelm Tvedt, født 23.03.1943, dømmes for overtredelse av strl. § 135 a til en
straff av fengsel i 45 –førtifem- dager, jf. strl. § 64.
Fullbyrdelsen av straffen utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en
prøvetid på 2 – to – år.

Tore Wilhelm Tvedt har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder
prinsipalt bevisvurderingen under skyldspørsmålet og subsidiært rettsanvendelsen.

Ved lagmannsrettens beslutning av 13. desember 2006 ble anken over rettsanvendelsen
henvist til ankeforhandling. For øvrig ble anken nektet fremmet.

– 3 – 06-174077AST-BORG/02
Ankeforhandling ble holdt i Borgarting lagmannsretts hus 17. april 2007. Tvedt møtte ikke til ankeforhandlingen, og det ble ikke ført vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Forsvareren har i korte trekk gjort gjeldende:

Straffeloven § 135 a er endret etter gjerningstidspunktet, men før tiltalen ble tatt ut.
Vilkaårene for straffbarhet både i den gamle og den nye bestemmelsen må derfor være
oppfylt i den grad det skulle være motstrid mellom bestemmelsene, jf. straffeloven § 3.
Den nye lovteksten anføres å innebære en viss innstramning.

Det straffbare forhold som tiltalen gjelder, er beskrevet i siste setning i tiltalen: «Han var inneforstått med at uttalelsene, som samlet sett innebar en godkjennelse eller oppfordring til integritetskrenkelser av jødene, skulle publiseres i VG.» Tingretten har i tillegg til å finne dette forhold bevist også funnet bevist at utsagnene om at jødene er ondskapsfulle mordere, og at de ikke er mennesker, men parasitter som skal renskes ut, innebærer en grov nedvurdering av menneskeverdet. Dette forhold er ikke omfattet av tiltalen. Det er derfor spørsmål om tingretten har gått utenfor tiltalen. Uansett rammes ikke dette av straffeloven § 135 a. Dersom lagmannsretten finner at Tvedt er dømt for mer enn han skulle, må i tilfelle straffen reduseres.

Spørsmålet i saken er om ytringene kan fortolkes slik tingretten har gjort. Det er spørsmål om helhetsbudskapet rammes av straffeloven § 135 a. Ved denne vurdering må man også ta med det som Tvedt har uttalt til journalistene, men som ikke er kommet på trykk. Tvedt svarer ikke for journalistenes versjon. Det er således feil av tingretten ikke å ta hensyn til Tvedts anførsel om at han ikke mener at jødene skal renskes ut eller fjernes fra vårt land med voldelige midler, fordi dette ikke er kommet frem i VG.

At uttalelsene til Tvedt settes i en sammenheng i tiltalen, er ikke avgjørende. Det er ikke noen naturlig fortolking at avsnittet om at Vigrid er i krig med jødene, som er den absolutte fienden, må ses i sammenheng med de øvrige uttalelsene.

Det er ikke tilstrekkelig at en ytring innebærer en integritetskrenkelse, slik det er formulert i tiltalen. Integritetskrenkelsen må være grov for å rammes av straffeloven § 135 a. Ingen av ytringene til Tvedt innebærer noen tilskyndelse til eller godkjennelse av grove integritetskrenkelser, som er det krav som er stilt opp i rettspraksis, jf. Sjølie-dommen i Rt. 2002 side 1618. De ytringer Tvedt har fremsatt, er beskyttet av ytringsfriheten i Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Ytringsfriheten er etter sin begrunnelse tenkt som et vern mot fenomener som diskriminering. Det er sentralt at diskriminerende ytringer bør komme frem i lyset og møtes med motargumenter, fremfor å leve sitt liv i det skjulte.

I dette tilfellet har det heller ikke vært mangel på imøtegåelse. I den samme reportasje i
VG hvor intervjuet med Tvedt er inntatt, har forskere uttalt at Tvedt ikke er noen trussel
mot det norske samfunn.
– 4 – 06-174077AST-BORG/02

Uttalelsen avgitt av FNs rasediskrimineringskomite etter Sjølie-dommen har ikke direkte rettskildemessig betydning i norsk rett. Videre er dette en komite som overvåker
rasediskriminering og ivaretar slike hensyn. Komiteen foretar ingen helhetsvurdering som også omfatter ytringsfriheten. Når det gjelder komiteens uttalelse om at mangel på logikk i ytringer ikke er relevant, anføres at straffeloven § 135 a skal beskytte der det er behov for beskyttelse. Det er ikke behov for beskyttelse mot den type ytringer.

Forsvareren har lagt ned slik påstand:

Tore Wilhelm Tvedt frifinnes.

Aktor har i korte trekk gjort gjeldende:

Ved tingrettens dom er det rettskraftig avgjort hva Tvedt har uttalt seg om. Videre er det
rettskraftig avgjort at han forstod hvilke ytringer han kommuniserte, og at ytringene ville bli gjengitt i VG.

Om ytringene er straffbare etter straffeloven § 135 a er en del av rettsanvendelsen.
Ytringene skal vurderes ut fra straffeloven § 135 a slik den lød før lovendringen. Den nye straffebestemmelsen utvider straffbarheten til også å omfatte grovt uaktsomme
overtredelser. Videre er kravet til fremsettelsesmåte senket.

Påtalemyndigheten slutter seg til tingrettens vurderinger av ytringene med den reservasjon at det ikke er grunnlag for den tvil tingretten gir uttrykk for.

Når tingretten har kommet til at ytringene må anses som en grov nedvurdering av
menneskeverdet, er det tale om det samme straffbare forhold som er beskrevet i tiltalen.
Det straffbare forhold er de beskrevne ytringer sammenholdt med lovgjengivelsen.
Innholdet i siste punktum i tiltalen er uttrykk for riksadvokatens syn, men begrenser ikke det som skal anses som det straffbare forhold.

Det er en glidende overgang mellom de ulike alternativene i straffeloven § 135 a. Samtlige alternativer kommer til anvendelse i denne saken.

Ved tolkingen av straffeloven § 135 a må man se på at bakgrunnen for bestemmelsen var Norges tilslutning til FNs internasjonale konvensjon av 7. mars 1966 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (RDK). Bestemmelsen ble vedtatt for å oppfylle Norges forpliktelser etter konvensjonen.

Uttalelsen fra FNs rasediskrimineringskomite avgitt etter Sjølie-dommen, Rt. 2002 side
1618, hvor komiteen kommer til at norsk rett, slik den ble anvendt i den saken ikke
– 5 – 06-174077AST-BORG/02
oppfylte kravene til vern mot rasistiske ytringer i RDK, må tillegges betydelig vekt ved
tolkingen av straffeloven § 135 a. I komiteens uttalelse er mangel på logikk i utsagnene
ikke relevant etter konvensjonen artikkel 4.

Straffeloven § 135 a må tolkes innskrenkende i forhold til ytringsfriheten i Grunnloven
§ 100 og EMK artikkel 10. Etter konvensjonspraksis har imidlertid rasistiske ytringer et
beskjedent vern etter EMK artikkel 10. I forarbeidene til endringene av Grunnloven § 100, som ble vedtatt 30. september 2004, åpnes det for at rasistiske ytringer kan straffbelegges i større utstrekning enn tidligere.

Straffeloven § 135 a er ikke begrenset til bare å ramme oppfordring til vold, for eksempel er også oppfordring om å fjerne homofile fra ledende stillinger omfattet av bestemmelsen, jf. Rt. 1984 side 1359. Sterkt negative uttalelser som retter seg direkte mot en folkegruppe, deres egenskaper og adferd, er i kjerneområdet for bestemmelsen, jf. Rt. 1981 side 1305.

Ytringene i denne saken er av mer kvalifisert krenkende art enn i Sjølie-saken. Videre er
det i denne saken tale om direkte ytringer som ikke gir rom for nærmere fortolking.
Påtalemyndigheten er ikke enig med forsvareren i at man også må ta hensyn til det Tvedt sa, men som ikke er kommet til uttrykk i VG. Tingretten har vurdert Tvedts forklaringer om hva han har ment med de uttrykkene han har brukt, og har forkastet dem. Dersom lagmannsretten skulle ta hensyn til dette, ville man måtte foreta en bevisbedømmelse, og bevisbedømmelsen er ikke gjenstand for prøving i lagmannsretten. Uansett har ikke dette spørsmål stor betydning da uttalelsene må fortolkes ut fra sammenhengen.

Uttalelsene må vurderes i lys av at de har basis i en sterk hatefull grunnholdning overfor
jøder som gruppe og må ses i sammenheng med tidligere domfellelse av Tvedt for
overtredelse av straffeloven § 135 a.

Enhver alminnelig avisleser vil forstå ytringene om å renske ut jødene slik at dette ikke er mulig uten at de utsettes for alvorlige integritetskrenkelser. At krenkelsene ikke er direkte beskrevet som i Rt. 1997 side 1821, spiller ikke noen rolle. Ytringene gir nokså klart uttrykk for vold, når Tvedt sier at han gir medlemmene i Vigrid våpen- og kamptrening og at Vigrid er i krig med jødene som er hovedfienden. I motsetning til i Sjølie-saken er det her tale om grove trusler. Ytringene er trykket i en av landets største dagsaviser og skadepotensialet er til stede. Uansett er det uttrykk for en grov nedvurdering av jødenes menneskeverd når det sies at jødene har drept vårt folk, at de er ondskapsfulle borgere, og ikke mennesker, men parasitter.

I sum er uttalelsene trusler om alvorlige krenkelser og en svært grov nedvurdering av
jødenes menneskeverd.

– 6 – 06-174077AST-BORG/02
I vår sak er det tale om sub-kulturer som ikke deltar i den offentlige debatt. Forsvarerens dialogsynspunkt har derfor ikke særlig gjennomslagskraft her.

Aktor har lagt ned slik påstand:

Anken forkastes.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten legger som tingretten til grunn at det intervjuet tiltalen gjelder, fant sted i et skogområde i Øvre Eiker og/eller i Nedre Eiker enten 12. eller 13. juli 2003. Intervjuet ble foretatt av to journalister fra VG. En fotograf fra avisen var også til stede. Helt sentralt i oppslaget som dekket tre sider i avisen, står «konfirmasjonen» av en 19 år gammel jente i organisasjonen Vigrid. Intervjuet med Tvedt fremstår som en mindre del av oppslaget.

Om organisasjonen Vigrid og Tvedts rolle har tingretten videre uttalt:

«Tiltalte har en sentral rolle i organisasjonen Vigrid. Dette er slik retten oppfatter
tiltalte, en organisasjon tuftet på nasjonalsosialistiske ideer. Dyrkelse og vern av
gammel norrøn eller nordisk kultur og religion står sentralt. Vern om den rene
nordiske rase er også viktig, men tiltalte vil ikke gi noen nærmere definisjon av hvem
som hører til denne rase. Tiltalte bruker selv den gamle norrøne tittelen «Gode». I
media og ellers fremstilles han som organisasjonens øverste leder. Selv vil han ikke
bekrefte at han har en slik lederposisjon.»

Forsvareren har i lagmannsretten anført at Tvedt selv mener at han ikke er nazist, men at han bekjenner seg til norrøn kultur og religion, og bruker den gamle norrøne tittelen
«Gode» som stillingsbetegnelse.

Den rettslig sett viktigste delen av det som ble gjengitt i avisen 14. juli 2003 lyder slik:

» – Vi ønsker å ta makten i samfunnet, renske ut jødene og sende innvandrerne ut av
landet. Jødene er hovedfienden, de har drept vårt folk, de er ondskapsfulle mordere.
De er ikke mennesker, de er parasitter som skal renskes ut, hevder Tvedt overfor VG.
Tore Tvedt er selv straffedømt flere ganger; for legemsfornærmelse, ulovlig
våpenbesittelse, vold mot politiet og for å ha spredd ulovlig rasismepropaganda.
– Hva har jøder gjort deg som gjør at du uttrykker et så sterkt hat?
– De har drept millioner av mitt folk, og overtatt makten i vårt land.
60-åringen er tidligere karateinstruktør, og forteller at han gir Vigrid-medlemmene
både våpen- og kamptrening. Han sier at Vigrid er i krig med jødene, som er den
absolutte fienden.»

– 7 – 06-174077AST-BORG/02
Litt lenger ute i intervjuet står det:
«- Hvordan reagerer du hvis noen av dine medlemmer skader norske jøder eller
noen med innvandrerbakgrunn?
– Jeg beklager ikke hvis noe skjer med folk jeg ikke ønsker her i landet, sier Tvedt –
som hevder han ikke kan ha kontroll over hva medlemmene gjør på eget initiativ.»

Tingretten har lagt til grunn som bevist at Tvedt faktisk uttalte seg som gjengitt i VG
14. juli 2003 og sitert ovenfor. Videre har tingretten lagt til grunn at Tvedt var klar over at det han sa til journalistene ville komme på trykk i VG. Denne bevisvurdering må
lagmannsretten legge til grunn.

For å kunne ta stilling til om de utsagn som er gjengitt i tiltalen rammes av straffeloven
§ 135 a, må innholdet i dem fastlegges – de må tolkes. Denne tolking hører til
rettsanvendelsen, og her er ikke lagmannsretten bundet av tingrettens vurdering. Dette er fastslått av Høyesterett en rekke ganger, jf. blant annet Rt. 1997 side 1821.

Straffeloven § 135 a lød slik før lovendring av 3. juni 2005 nr. 33, som trådte i kraft
1. januar 2006:

» Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes den som ved uttalelse eller annen
meddelelse, herunder ved bruk av symboler, som framsettes offentlig eller på annen
måte spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller
ringeakt en person eller en gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse,
rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. Tilsvarende gjelder slike
krenkelser overfor en person eller en gruppe på grunn av deres homofile legning,
leveform eller orientering.

På samme måte straffes den som tilskynder eller på annen måte medvirker til en
handling som nevnt i første ledd.»

Etter lovendringen lyder bestemmelsen slik:

» Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende
eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig
fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2 regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet
til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler.
Medvirkning straffes på samme måte.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller
fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
– 8 – 06-174077AST-BORG/02
b) religion eller livssyn, eller
c) homofile legning, leveform eller orientering.»

Etter endringen av bestemmelsen utvides straffbarheten til også å omfatte grovt
uaktsomme overtredelser, og kravet til fremsettelsesmåte er senket. Lagmannsretten legger til grunn at ytringene i denne saken må vurderes ut fra bestemmelsen slik den lød før lovendringen.

Som redegjort for i de to plenumsavgjørelsene fra Høyesterett i Rt. 1997 side 1821 og Rt. 2002 side 1618, var bakgrunnen for innføringen av straffeloven § 135 a Norges tilslutning til FN-konvensjonen 7. mars 1966 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (RDK). Gjennom konvensjonen artikkel 4 bokstav a har Norge blant annet forpliktet seg til å «erklære som straffbar handling all spredning av ideer om raseoverlegenhet eller rasehat, all tilskyndelse til rasediskriminering, alle voldshandlinger eller tilskyndelse til slike handlinger mot en rase eller gruppe av personer av annen hudfarge eller etnisk opprinnelse, og også enhver form for støtte, herunder økonomisk støtte, til raseaktivister.»

Pålegget om å straffbelegge rasediskriminerende ytringer må imidlertid forstås på
bakgrunn av den generelle reservasjon som følger av artikkel 4 første ledd. Etter at det er slått fast at formålet med bestemmelsen er å utrydde all tilskyndelse til rasediskriminering, eller handling som innebærer diskriminering, heter det at utformingen av forholdsreglene skal skje «under tilbørlig hensyntagen til de prinsipper som er kommet til uttrykk i Menneskerettighetserklæringen og de rettigheter som er uttrykkelig oppregnet i artikkel 5 i denne konvensjonen.»

Denne reservasjonen er kommentert blant annet i Rt 2002 side 1618. Førstvoterende
bemerker at reservasjonen er nærmere behandlet av advokat Kyrre Eggen i NOU 2002:12
på side 188 flg. Der pekes det på at de fleste stater, herunder Norge, forstår bestemmelsen slik at statene må foreta en avveining mellom ytringsfriheten og forpliktelsene etter artikkel 4 bokstav a, og at dette syn åpenbart må være det rette. Det er særlig rene meningsytringer det er problematisk å kriminalisere i forhold til ytringsfriheten.
Sammenfatningsvis antas det at statene har plikt til å kriminalisere ytringer som på
krenkende vis gir uttrykk for ideer om rasehat, ytringer som oppfordrer til diskriminering, og ytringer som oppfordrer til vold mot bestemte raser eller etniske grupper. Ifølge utredningen side 190 har statene derimot neppe plikt til å forby meningsytringer som gir uttrykk for ideer om rasemessig overlegenhet.

Aktor har anført at den uttalelse som Rasediskrimineringskomiteen – på bakgrunn av en
klage fra De mosaiske trossamfunn i Oslo og Trondheim og Antirasistisk senter m. fl.- har avgitt etter Sjølie-dommen i Rt. 2002 side 1618, og hvor komiteen fant at norsk rett slik den ble anvendt der, var i strid med konvensjonen, må tillegges betydelig vekt.

– 9 – 06-174077AST-BORG/02
Lagmannsretten bemerker at komiteens uttalelser ikke er bindende for norske domstoler.
Lagmannsretten legger til grunn det syn på forholdet til konvensjonen som er kommet til uttrykk i plenumsavgjørelsene fra Høyesterett. Lagmannsretten bemerker for øvrig at
komiteens uttalelse er basert på en annen tolking av Sjølies uttalelser enn den tolking
Høyesterett la til grunn.

FN-konvensjonen RDK er inkorporert i norsk lov ved diskrimineringsloven av 3. juni 2005 nr. 33, dvs. etter nevnte avgjørelser fra Høyesterett. Dette antas ikke å ha selvstendig betydning da artikkel 4 ble forutsatt gjennomført i norsk rett gjennom innføringen av straffeloven § 135 a, jf. Rt. 2002 side 1618.

Som uttalt i plenumsavgjørelsen fra 1997 er begrepene «truer, forhåner eller utsetter for
hat, forfølgelse eller ringeakt» ikke særlig presise, og går noe over i hverandre. Etter
rettspraksis er det ikke tilstrekkelig til å rammes av straffeloven § 135 a at det er fremsatt en ytring som frembringer hat, ringeakt mv. Det er bare ytringer av kvalifisert krenkende karakter på grunn av form og innhold som bestemmelsen rammer. Førstvoterende ga deretter anvisning på at det måtte foretas en avveining ved tolkingen av straffeloven § 135 a hvor hensynet til ytringsfriheten måtte veie tungt.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at straffeloven §135 a må anvendes med de
begrensninger som følger av Grunnloven § 100, og at § 135 a slik forstått bare rammer
ytringer av kvalifisert krenkende karakter. Utsagn som oppfordrer eller gir tilslutning til
integritetskrenkelser, vil kunne være av en slik karakter. Et annet moment vil være om
utsagnene innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd. Negative utsagn og meningsytringer av typen «Norge for nordmenn» vil på den annen side være vernet av ytringsfriheten. Det er ikke noe krav om at utsagnene skal ha utsatt noen for skade, jf. Høyesteretts plenumsavgjørelser i Rt. 1997 side 1821 og Rt. 2002 side 1618.

Når det gjelder hva som menes med integritetskrenkelser, har ikke Høyesterett gitt noen klar definisjon av dette. De utsagnene som var til prøving i Rt 1997 side 1821 gjaldt bl. a. forslag om tvangssterilisering og tvangsabort av mørkhudede, og dette ble ansett som helt ekstreme integritetskrenkelser. Lagmannsretten legger til grunn at krenkelsene etter rettspraksis ikke behøver å bestå i oppfordring til vold, men at det er de grove forhold som rammes.

Grunnloven § 100 ble endret ved Stortingets vedtak 30. september 2004, som trådte i kraft straks. I Innst. S. nr. 270 (2003-2004) drøfter kontroll- og konstitusjonskomiteen forholdet mellom ytringsfriheten og vernet mot rasistiske og andre hatefulle ytringer. Flertallet uttaler at det er viktig at straffeloven § 135 a setter nødvendige grenser for kvalifisert krenkende uttalelser som hetser minoritetene. Flertallet understreker i denne sammenheng at terskelen for hva som kan regnes som kvalifisert krenkende uttalelser i rettspraksis kan synes noe høy.
– 10 – 06-174077AST-BORG/02
Lagmannsretten vil videre peke på at ved gjennomgang av den praksis ved
menneskerettighetsorganene som er foretatt i NOU 2002:12 av advokat Kyrre Eggen, er
konklusjonen at ytringer som anses som rasediskriminerende, nyter et beskjedent
ytringsfrihetsvern etter EMK artikkel 10.

Ved tolkingen av de aktuelle utsagnene legger lagmannsretten til grunn at utgangspunktet må være hvordan den alminnelige avisleser ut fra vanlig språkbruk, vil oppfatte utsagnene.

Forsvareren har anført at det straffbare forhold som tiltalen gjelder, er beskrevet i siste
setning i tiltalen – «Han var inneforstått med at uttalelsene, som samlet sett innebar en
godkjennelse eller oppfordring til integritetskrenkelser av jødene, skulle publiseres i VG.»
– og har antydet at tingretten har gått utenfor tiltalen når den har funnet at utsagnene også innebærer en grov nedvurdering av menneskeverdet. Lagmannsretten er ikke enig i dette.
Det straffbare forhold er de ytringene som er beskrevet i tiltalen sammenholdt med
gjengivelsen av lovbudet. Lagmannsretten oppfatter siste setning i tiltalen som et uttrykk for riksadvokatens syn, men det kan ikke begrense hva som skal anses som det samme straffbare forhold.

Forsvareren har videre anført at man ved vurderingen også må ta hensyn til det Tvedt har uttalt til journalistene, men som ikke er kommet på trykk i VG. Blant annet har Tvedt uttalt at han ikke mener at jødene skal renskes ut eller fjernes fra landet med voldelige midler.
Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til denne anførsel ut fra det resultat lagmannsretten kommer til, jf. nedenfor.

Lagmannsretten går så over til den konkrete tolking av de uttalelser som Tvedt er satt
under tiltale for.

Spørsmålet er om utsagnene er av slik kvalifisert krenkende karakter at de rammes av
straffeloven § 135 a. Som foran nevnt må det her foretas en avveining mot ytringsfriheten i Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10.

I plenumsavgjørelsen fra 1997 slås det fast at ytringsfriheten skal tillegges meget stor vekt.
I dette ligger det at det må være adgang til å gi uttrykk for meninger som vekker sterke
reaksjoner. Ytringsfriheten skal likevel ikke slå gjennom uten hensyn til tyngden av de
interesser som tilsier at uttalelsene belegges med straff. Som også fremhevet i
plenumsavgjørelsen fra 2002 oppfatter de aller fleste i Norge nazistisk ideologi som
avskyvekkende, og tar avstand fra fremmedhat og rasisme. Førstvoterende bemerket at det først og fremst er de avskyvekkende utsagn som setter vår forståelse av prinsippet om ytringsfrihet på prøve. Lagmannsretten finner grunn til å sitere et avsnitt i Rt. 1978 side 1072:

– 11 – 06-174077AST-BORG/02
» Hvis fordommer, usaklige meninger og uriktige faktiske oppfatninger stenges ute
fra den offentlige debatt, vil de lettere kunne vokse i det stille uten at de kan
imøtegås, noe som i lengden kan medføre større skadevirkninger enn om de kommer
frem offentlig og kan besvares.»

Uttalelsene som er beskrevet i tiltalen, er inntatt i en av landets største dagsaviser, og
vilkåret i straffeloven § 135 a om at de er spredt blant allmennheten er oppfylt.

Om jødene har Tvedt uttalt :»De har drept millioner av mitt folk, og overtatt makten i
landet og » Vi ønsker å ta makten i samfunnet, renske ut jødene… Jødene er hovedfienden, de har drept vårt folk, de er ondskapsfulle mordere. De er ikke mennesker, de er parasitter
…………….».

Utsagnene fremstår som absurde og kan vanskelig undergis alminnelig tolking. De gir også uttrykk for et faktum som er fullstendig galt, hvilket de fleste lesere av VG vil vite.
Utsagnene synes å inngå som ledd i en generell nasjonalsosialistisk ideologi. De er sterkt nedsettende og krenkende. Etter lagmannsrettens oppfatning er de imidlertid ikke så grovt krenkende at de rammes av bestemmelsen i straffeloven § 135 a.

Utsagnet om at jødene skal «renskes ut » henspiller på tiltak som kan krenke jødenes
integritet. Utsagnet må etter lagmannsrettens oppfatning ses i sammenheng med uttalelsen senere i intervjuet om at han ikke vil beklage om noe «skulle skje» med personer han ikke ønsker i landet. Aktor har gjort gjeldende at ytringene gir nokså klart uttrykk for vold når de også ses i sammenheng med at han sier at Vigrid gir våpen- og kamptrening, og at dette må anses som klare trusler. Lagmannsretten har vært noe i tvil om disse utsagnene rammes av straffeloven § 135 a. Utsagnene er imidlertid nokså vage og gir ikke anvisning på konkrete tiltak, slik som for eksempel i Rt. 1997 side 1821 hvor det tales om tvangssterilisering og tvangsabort. Videre fremsettes ikke konkrete trusler. De inngår heller ikke som ledd i noen organisert kampanje som i saken vedrørende Organisasjonen mot skadelig innvandring i Norge i Rt. 1981 side 1305.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at ingen av utsagnene er så kvalifisert krenkende at bestemmelsen i straffeloven § 135 a kommer til anvendelse.

Tvedt blir således å frifinne.

Etter resultatet er det ikke grunnlag for å ilegge Tvedt saksomkostninger for
lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

– 12 – 06-174077AST-BORG/02
D o m s s l u t n i n g :

Tore Wilhelm Tvedt, født 23. mars 1943, frifinnes.

Ragnhild Dæhlin Anne M. Samuelson Jens-Sveinung Wegner

Bekreftes for
førstelagmannen: