Kommentar

Et velkjent, men likevel lite anerkjent knep i innvandrings-/islamdebatten er å late som man er enige når man i virkeligheten ikke er det.

Folkevandringen har forandret premissene for debatten, det har Aftenpostens Trine Eilertsen og Harald Stanghelle helt rett i. Men nettopp derfor gjelder det for politikere og mediefolk å gjenvinne kontrollen.

Elin Ørjasæter kommenterer i Aftenposten Hege Storhaugs bok Den 11. landeplage, som hun sier har åpnet hennes øyne. Ørjasæter er slagferdig, men hun benytter sin veltalenhet til å si ting som glir litt for lett ned. Setningene burde hatt noen mothaker.

Hvordan kunne jeg tro at religion var uviktig? Antagelig fordi jeg ønsket at det skulle være uviktig.

Som sekulær kristen oppfatter man religion som privat og som ufarlig. Så feil kan man ta.

Nå har en religion som krever mye plass husert i Europa i en tyve års tid. Det er 14 år siden 9/11, og på ett år har vi sett skjellsettende terrorangrep i Frankrike og København. Jeg kjøper ikke helt Ørjasæters bekjennelse om at hun først har forstått hva dette handler om etter å ha lest Storhaugs bok. Hvor har hun vært? Leser hun bare norske aviser?

Ørjasæter hopper bukk over det vesentligste, selv om hun formulerer problemet, mellom linjene:

Befolkningseksplosjonen i islamske land kombinert med oljeinntektene i Midtøsten er motoren bak Medina-islams imperialistiske oppvåkning, mener Storhaug.

Unge europeiske muslimer er mer Medina-muslimer enn deres fredelige foreldre. Hele 37 prosent av unge britiske muslimer foretrekker islams barbariske lover fremfor Storbritannias lover.

Det er hverken befolkningseksplosjon eller oljeinntekter som gjør at annengenerasjons muslimer i Vesten blir mer religiøse enn sine foreldre. Det er ti år siden dette fenomenet ble påpekt. Minst. Så kom neste bølge: dragningen mot jihad og IS.

Det er ideologien det handler om.

Islamismen oppsto på 1700-tallet i Saudi-Arabia, og senere med Hassan al-Banna i Egypt i 1928, noe senere med Maududi i Pakistan i deobandi-versjonen. Vi snakker om en bred ideologisk bevegelse. Likevel er kunnskapsnivået om den i Norge svært lavt. Grunnen er enkel: Norske medier har gått inn for å integrere den ikke-voldelige islamismen i det norske samfunn. De tror de tar brodden av problemene på den måten. Da blir kritikerne problemet, ikke løsningen – jamfør Storhaug.

Professor Bjørn Olav Utvik har sluppet unna med å sammenligne den ikkevoldelige delen med Lars Oftedals lekmannsbevegelse. Denne blanding av ML-bevegelse og lekmannsbevegelse er noe norsk presse synes er morsomt. Det gir gjenkjennelse, og samtidig er det noe diabolsk ved det. For den som ikke ser hoven stikke frem fra islamistenes kapper, er det noe galt med. De har selv en rem av samme hud.

Hadia Tajik har rett i at det kommer mennesker til Norge nå som har kjent islamismen på kroppen. Noen av dem vil kunne bli fanebærere for demokratiet. Hvis de får lov. Men problemet er at disse få – for de er ikke mange – vil få problemer med å orientere seg i det norske landskapet. De vil lett kunne bli forvirret. De stemmene som hevder at de er for demokrati og åpenhet, har mange andre agendaer, og en av de sterkeste er at det er høyrefløyen som er problemet, ikke islamismen.

I Midtøsten er undertrykkelsen så hard at den fungerer som Augustins berømte olivenoljepresse: Den reneste olje presses ut, og slagget blir igjen.

I Norge synes vi at vi kan holde oss med prat, men folk begynner å bli trøtte av prat. De vil gjerne høre noe som treffer dem, som gir dem håp.

Paradoksalt nok er det bare sannheten som kan gi håp, og hvis løgnene ligger i tykke lag, må man være brutalt ærlig. Det norske ordskiftet bygger på at man skal være hyggelig mot hverandre.

Hege Storhaug har hittil vært holdt utenfor det gode selskap. Suksessen i høst tvang portvokterne til å ta henne inn i varmen, og Storhaug forsøker å vise at hun står for de verdier som sosialdemokratiet setter høyt: likestilling, kvinnefrigjøring, ytringsfrihet.

Ørjasæter griper fatt i den sosialdemokratiske vinkelen:

Et av bokens lyspunkt representeres ved Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik. Hun er en av de få politikerne som går aktivt ut og forsvarer norsk lov og vestlige verdier.

Tja. Jeg har sett debatten mellom Tajik og Storhaug med Eilertsen og Stanghelle som tv-verter. Her sier Tajik noe som peker i en annen retning.

Tajik kan ikke gå med på at konflikten vi står oppe i, er mellom islam og Vesten.

Hva er verdiaksen? Er problemet vi står overfor islam mot Vesten? Jeg mener nei. Det handler om ekstremisme versus demokrati, og ekstremistene kan like gjerne være høyreekstreme som islamister.

Tajik forføres av sin egen veltalenhet, og hun møter ingen motstand. Hun er vakker og flørter med kamera. Det er lov, men hvorfor trenger programledere jatte med?

Hadia Tajik vs. Hege Storhaug - Beauty & the Beast, NRK 3. jan (?) 2016

Tajik er som en fotballspiller som dribler. Hun gjør noen finter, kommer seg gjennom og setter ballen i mål.

– Tro meg, norske muslimer er like redd islamistene som Hege og eg.

Hvilket får Storhaug til å erklære seg helt enig:

Storhaug: – Nettopp. For jeg er lei en debatt om islam der så mange sauser muslimer sammen i en gryte og rører rundt.

Stanghelle: – Noen vil si at du har bidratt til det ..?

Storhaug: – Jeg har alltid skilt på de frihetsorienterte muslimene og de andre.

Stanghelle: – Du kaller en hel religion den 11. landeplage ..?

Storhaug: – Det var i Øverlands ånd. Jeg tror aldri jeg vil klare å sparke inn dørene på moskeene.

Storhaug: – Vi har mange frihetsorienterte muslimer i Norge, som iranerne som rømte fra mullahene. De var verdimessig integrerte i det øyeblikk de landet på Fornebu.

Tajik er opptatt av å lage en ny samfunnskontrakt for det nye Norge. Hennes premiss er at skillet går mellom ekstremister og demokrati, men dette er svært flytende begreper. Hvem mener Tajik er høyreekstremister? Hvis vi lytter til folk i Arbeiderpartiet, er det f.eks. Document. Mandag kalte Stavanger Aftenblad Document for høyreekstremt på lederplass. Avisen synes ikke det krever noen nærmere presisering. Mediene har gitt seg selv en definisjonsmakt til å stemple folk med begreper som vekker de verste assosiasjoner. Det krever ingen nærmere begrunnelse, og nettopp her kolliderer mediene med leserne: Når Document i fjor hadde 1.282.233 millioner unike lesere totalt, burde det få redaksjonene til å tenke seg om. Det kan virke som om vi har passert punktet hvor brunskvettingen virker.

Hvorfor fortsetter da mediene i samme lei, selv om det ser ut til å være kontraproduktivt? Fordi det er bekvemt. Det opprettholder et verdensbilde som de ikke kan gi slipp på.

Stanghelle og Eilertsen har det samme verdensbildet som 99 prosent av norske pressefolk. Kun tidligere generalsekretær Per Edgar Kokkvold har civil courage nok til å si at Storhaug har fylt en viktig rolle.

Stanghelle og Eilertsen kommer aldri til å tilgi henne, de vil alltid sørge for at de får siste ord. De oppsummerte tv-debatten med at forskjellen på de to kvinnene er fundamental: Der Tajik foretrekker dialog, velger Storhaug konfrontasjon.

Dette er selvforførende orwellsk nytale. I en krig har man ikke valget mellom dialog og konfrontasjon.

You may not be interested in war, but war may be interested in you.

Det er dét det handler om. Hvilket logisk må føre til neste spørsmål:

De som vil ha dialog i en krigssituasjon, går ikke de i virkeligheten inn for kapitulasjon?

Det er her Tajiks forsikringer om at norske muslimer er like anti-islamistiske og frihetselskende som henne og Storhaug får en falsk klang. Det store, tause flertall av nordmenn ser noe annet. De tror ikke på henne.

Men det har mediene et desperat behov for.

Ja, Tajik sier noen bra ting. Å gå ut med forslag om å forby hijab i grunnskolen var modig og viktig. Men det kommer ikke til å skje, motstanden kommer blant annet fra hennes eget parti, som ikke tør. De har valgt «samarbeidslinjen».

Typisk nok setter Tajik inn støtet mot Storhaug før hun løfter norske muslimer frem:

Tajik: – Hun maler med for bred pensel, og setter likhetstegn mellom vanlige norske muslimer og islamister. De er like redd for islamister som vi er.

Dette er en meget drøy påstand. Den vanlige borger vil spørre: Hvor er de alle sammen? Hvorfor gir de seg ikke til kjenne? Hvilke norske muslimer har vi som vi føler står grunnfast på demokratiets grunn? Vi ser noen spinkle tilløp. Abid Raja og Sylo Taraku er de jeg kan komme på. Raja fordi han våget å fortelle at han fikk jødehatet inn med morsmelken. Det oppfattes som forræderi, men det er slik man blir norsk: ved å velge verdiene og individet fremfor flokken. (Storhaug er god på å beskrive det muslimske fellesskapet som superstammen du ikke bryter ut av.) Taraku viste at han har integritet når han kritiserte Åsne Seierstads forsøk på å snu Paris-terroren til et angrep på høyresiden. Han synes hun var uanstendig som kritiserte Frankrike for å være et svært rasistisk land, rett etter at franskmenn var blitt slaktet i Paris’ gater. Det er et tegn på dannelse å respektere andres sorg.

Taraku har meldt seg inn i Arbeiderpartiet. Han har en formidabel oppgave. Alliansen mellom sosialister og islamister er en motor i islamiseringen av Norge, og den gjør at det begynner å bli begrenset hva norsk debatt tåler å høre. Det er denne prosessen av frivillig underkastelse Michel Houellebecq beskriver i boken av samme navn.

Dessverre er Storhaug så opptatt av å være enig med Tajik – eller det er en forglemmelse? – at hun plutselig sier at de frihetsorienterte muslimene er de vanlige muslimene.

Dermed «møtes» hun og Tajik: Det er ikke fra mainstream-islam trusselen kommer.

Storhaug: – De vanlige muslimene, de frihetsorienterte, er på vår side.

Sorry, Storhaug. Dette er i strid med det du selv skriver i boken din.

Hvis dette hadde vært sant, hadde det ikke hengt så tunge skyer over Europa.

Det er det ureformerte islam som er problemet, og det vil si mainstream-islam.

Det er denne Aftenposten har trykket til sitt bryst, og som landets statsminister også har sagt lar seg forene med demokratiet. Kaci Kullmann Five nevnte den i begrunnelsen for årets fredspris.

Vi er tilbake ved Ibsen: Tar du livsløgnen om islam fra mediefolk og politikere, tar du lykken fra dem med det samme.

 

 

 

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Hege-Storhaug-under-lupen–Elin-Orjasater-8305487.html

Les også

Attentatet på Hege Storhaug -
Oppgjøret -
Øvelser -
Vrengebilder -
Hvem penetrerer hvem? -
Hva skjer med demokratiet? -

Mest lest

Terrorens ansikt

Les også