Signaturen Jeanette har stilt noen høyst legitime spørsmål til Hadia Tajik angående hennes ekteskap med Stefan Heggelund. Har han konvertert?

Document reiste faktisk spørsmålet for lengre tid tilbake, etter innspill fra en journalist som fortalte at han hadde ringt Høyres pressekontor og spurt. Der var de blitt fornærmet: Hva hadde offentligheten med deres ekteskap å gjøre?

En god del. Tajik har selv insistert på at hun ikke er noen muslim light. Det forplikter. Mainstream sunni-islam tilsier at man ikke kan gifte seg med en som ikke konverterer. Det er elementært. Likevel gjør Bushra Ishaq, Amal Aden, Muniba Ahmed og Lena Larsen etterlysningen av en avklaring til et grovt personlig overtramp. Tajik behandles annerledes enn andre politikere fordi hun er det du vet.

Amal Aden hører ikke hjemme i dette selskapet. Hun burde ikke latt sitt agg til Hege Storhaug ta overhånd. Hun risikerer selv å bli angrepet av sine medforfattere.

Selvsagt er det relevant om Tajik har latt mannen, Stefan Heggelund, forbli vantro (det at utenforstående bruker disse begrepene synes å provosere). Tajik er en viktig rollemodell. Det er fremdeles slik at det er oppsiktsvekkende om en muslim gifter seg med en ikke-muslim. Hvis Tajik har gjort dette – og Heggelund sier han ikke har konvertert – er det politisk interessant. Det er et viktig politisk signal. I stedet for å bli fornærmet på Tajiks vegne burde de fire kvinnene heller oppfordre Tajik til å gå ut og si at slik bør det være.

ANNONSE

Det gjør de ikke, for det ville være å bryte ett av islams viktige prinsipper.

Muslimene i norsk offentlighet – bortsett fra noen få som Sylo Taraku som sier han ikke lenger er muslim – er flinke til å praktisere tone-argumentet, krenkelsesargumentet: Det er de som gjør det personlig. Jeanette har angrepet Tajik, sier de. Nei, hun har ikke det. Spørsmålene var relevante politiske.

Ikke bare fordi Tajik har uttalte seg forsonlig og unnskyldende om arrangerte ekteskap, men ikke minst fordi hun mener det beste botemiddel mot radikalisering er Koranen.

Tajik vil ha i pose og sekk. Hun vil velge roller og ståsted. Det kan man ikke. Bordet fanger. Det er det Jeanette forsøker å minne henne om. Islam fungerer ikke etter cafeteria-prinsippet. Man kan ikke velge det man liker etter personlig forgodtbefinnende.

Men det er klart det er ubehagelig for Tajik å få denne oppmerksomheten. Hun er tiltenkt rollen som stemmesanker blant muslimer. Hvis det blir fokus på at hun har giftet seg med en vantro vil det være mange som får problemer med å stemme på henne. Det er ikke utenforstående som velger disse begrepene. Det er Tajiks egen religion.

Det pågår en normalisering av sharia i norsk offentlighet og de som står for den forlanger som privilegium at det ikke skal omtales eller påpekes. Da opptrår man ufint, fornærmende og hatsk.

Det er noe uverdig over denne forestilling. Slik islam tolkes idag er den uforenlig med norsk demokrati. Det er et lett påviselig faktum. Men man kommer «inn» ved å kreve plass ved bordet, ved å hevde at islam har like stor rett som kristendommen. At selv kirken er med på dette gjør det ikke mer sant av den grunn. Kristendommen er fundamentet for den norske kulturen og samfunnsformen og man kan ikke bare rive en del av bygningen for å gi plass til en ny religion.

Krenkelsesargumentet er ved å løpe ut på dato. Folk begynner å forstå at dette handler om fundamentale forskjeller. Opplysningstiden kom ikke out of the blue.

Debatten om Tajik handler om noe langt mer enn hennes personlige valg.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629