Kommentar

Amal Aden har skrevet en liten bok på 85 sider: «ABC i integrering». Det er noen og enhver som trenger integrering, eller rettere: å forstå kulturmøtet, hvordan det er å komme fra en helt annen kultur og møte Norge, og kanskje med tøffe opplevelser i bagasjen. Amal Aden har selv vært i den situasjonen.

Nå vil hun dele sine erfaringer med publikum, innvandrere og myndighetene og alle som har med innvandrere å gjøre: skole, helsevesen, justisvesen etc. Hvordan greier hun spranget fra individuelle erfaringer til generalisering? Tålelig bra, men det er noen dumper underveis, og noen store lakuner – hull.

Grunntonen i Amal Adens bok er en form for strenghet som vi kjenner godt fra gammel norsk kultur. Men denne orden og autoritetstro ble ekspedert av 68’erne og deres etterkommere, og er ikke sett siden. Det er et stort tap. Amal Aden ville kjent seg igjen i denne kosher-kulturen: noe var rett og noe var galt. Gjorde du noe galt fikk det konsekvenser.

I dag får nesten ingenting konsekvenser. Det er dessuten for dyrt. Dette dannelseshullet – de gamle hadde mer dannelse, dvs. styr på sine impulser – er nå merkbart, og man nedsetter utvalg for å lokalisere det tapte. Men hvordan gjenfinner man noe som er tapt? Kultur lar seg ikke gjenfinne som en gjenstand.

Hvilket leder oss til neste, enda mer ubehagelige erkjennelse: er det noe i den multikulturelle utopen som er det rene svada, varm luft, som nå segner under vekten av nye borgere?

Skal man dømme etter Adens bok er det slik. En rød tråd gjennom boken er at integreringen ikke fungerer, og problemet er nettopp manglende grensesetting fra det norske storsamfunnets side.

Dette er ikke innvanderernes og asylsøkernes skyld! De bare søker minste motstands vei.

De tror kanskje de kommer til et velfungerende samsunn. På oveflaten ser det slik ut. Men når verdier anvendes i praksis opplever de noe helt annet: en usikkerhet, ikke noe er fast, det finnes ikke noe punkt hvor det heter: hit, men ikke lenger.

Det skaper stor usikkerhet, og innvandrerne faller tilbake på sitt eget. Det ville mange sikkert gjort uansett, men det offisielle Norge er så dobbeltkommuniserende at de blir forvirret. Det er vanskelig å orientere seg: ting er både svært permissive, dvs. la-skure- tolerant og samtidig kreves det at man følger opp, tar ansvar og holder orden, fra lekser til regninger. En balansegang som mange innfødte norske heller ikke takler. Vi kan få en underklasse som ikke takler kravene, og verdimessig er forvirret. Mestring av motstridende verdier og normer er noe en bestemt type mennesker takler.

Slik var ikke den gamle kulturen: den var klar og konsis. Brøt du reglene fikk det konsekvenser.

Det er et språk innvandrere fra ikke-vestlige land forstår. Blandingen av permissiveness og kontroll tror jeg nesten er uforståelig for mange. Amal Aden er inne på det.

Det er noe av det interessante med hennes bok: kulturmøtet gjør oss bevisst på hvordan vår kultur virker.

Her er det viktig med en presisjon: det finnes to kulturer: det ene er den moderne, kommersialiserte karrierekulturen som bygger på individet i dets ulike roller. Individet skal mestre disse, og jo flinkere jo større suksess, seksuelt, økonomisk, statsusmessig, feks., som gjenkjent, dvs. med adgang til eksklusive samfunn som medie- og kultureliten.

Den andre kulturen ligger dypere, det er en nasjonal kultur som ikke er så lett foranderlig. Den siver umerkelig inn med morsmelken, dvs. i lokalmiljøet. Forbindelsen mellom første og andre kultur er familien: det er som far eller mor at vi blir oss bevisst hva kultur og verdier betyr. Det er således et krisetegn at skilsmissene ligger så høyt: vi klarere ikke leve opp til forventingene i dypkulturen, som krever troskap, lojalitet og kjærlighet.

Her kommer innvandrere som Amal Aden inn med et kritisk blikk. Vi kjenner at vi gjør motstand. Men som Aden skriver: skal integrering lykkes må det være full åpenhet og ærlighet begge veier.

Hun kunne godt vært skarpere mot det norske samfunnet. Jeg føler hun er inne på det når hun kritiserer det offentlige apparatet for unnfallenhet og feighet, særlig leger og helsepersonell som får inn barn som åpenbart er mishandlet, kjønnslemlestet, voldtatt eller slått. Likevel blir det ikke tatt affære. Man ønsker ikke «bråk» og ofrer heller barna. Dette må være en stor løgn/fortielse som råder i det offentlige. Alle slike løgner har det med å spre forråtnelse til hele samfunnslegemet. På et eller annet tidspunkt vil alle møte den.

Vi er flinke til å minnes tidligere overgrep på behørlig avstand i tid. Disse overgrepene, som er passivitet og unnfallenhet, pågår NÅ, og det er å undergrave vår felles fremtid.

Barna eller ungdommen som opplever denne tausheten er nemlig mennesker. Siden dette berører dem selv, er de i stand til å reagere. De føler og vet at de blir sviktet. De føler seg alene. Dette er Amal Aden flink til å få frem. Følelsen av overlatthet.

Derfor er det litt merkelig når hun skriver at underlivsundersøkelse av jentene fra utsatte land vil være kontraproduktivt. Det kan hun ha rett i, og en slik ordning vil være vanskelig å administrere. Men alternativet er selvsagt at alle jenter undersøkes obligatorisk. Dermed unngår man også helesepersonellets uvilje og ambivalens.

Det man fornemmer gjennom boken – Aden fungerer som tolk og rådgiver i innvandrernes møte med det norske samfunn – er de offentlig ansattes usikkerhet. De er ikke foreberedt på å håndtere så kompliserte situasjoner. Den største svakheten synes for meg å være mangel på klare signaler fra øverste myndigheter, dvs. politisk ledelse.

Politisk ledelse lever fjernt fra problemene. Jens Stoltenbergs vakling og ubestemmelighet da han ble spurt om han kunne tenke seg å sende barna sine til en skole med 90 prosent fremmedspråklige, sier mye.

Norske myndigheter er redd for ta avgjørelser, redd for å være bestemt. Det forplanter seg som usikkerhet og vaghet nedover i systemet, og vi betaler prisen hver eneste dag: det norske samfunn går langsomt i oppløsning og det er ikke noe å bli integrert i.

Vi får i stedet et amøbesamfunn; mennesker lever sine egne liv, nordmenn som atomer, og mange innvandrere i grupper. Alle lever sine liv uavhengig av hverandre, som på forskjellige planeter.

Legg til tempoet i innvandringen og du har et samfunn som er i ferd med å miste fotfestet. Det skjer nedenfra, derfor er øverste myndighet lykkelig uvitende.

Amal Aden nevner et sted at Norge ikke bør ta imot flere enn det har kapasitet til: hun kommenterer ikke nåværende asylstrøm, ut over å si at falske bør avvises prompte. Med sin erfaring fra hjelpeapparatet hadde det vært interessant om hun hadde konkretisert et tall. Danmark tar mot ca 3.000. Jeg vil tro det er et realistisk tall.

Slik asylstrømmen nå er, er det som en kolonisering av Norge. Det er bare å ta frem kalkultatoren. Hvis ikke mediene og politikerne våger, vil andre gjøre det.

Amal Aden erklærte sin kjærlighet til Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg foran valget. Det er noe merkelig at hun ikke er klarere i kritikken av sosialdemokratiet, for dagens politikk er deres ansvar. Tilstrømmingen de siste to årene er eksplosiv, og utviklingen er ute av kontroll. Hvis ikke noe drastisk skjer, vil det avføde en drastisk reaksjon.

Når Amal Aden skriver at det sprer seg en «sykdom» i det norske samfunn og den heter «fordommer», så er det for tynt. Ingen liker å bli fortrengt eller miste landet sitt.

Nordmenn vil ikke bo i et land der mennesker lever etter helt andre normer og verdier. Hvis man kaller dem fordomsfulle er man bare med på å skjerpe motsetningene.

Amal Aden gir mange eksempler på at det er slik: at feks. somalierne reproduserer sin egen kultur, og ofte – får man inntrykk av – de mest negative sidene.

Her kommer vi inn på en interessant problemstilling: hvordan skal man avveie innvandreres behov og rett til asyl og nordmenns rett til landet sitt?

Offisiell ideologi holder menneskerettsfanen høyt, og sier at alle har rett til å komme og få sin sak prøvd. Det er tydelig at systemet ikke greier å henge med tilstrømmingen. Systemet lekker som en sil. Er du først kommet innenfor er det vanskelig å bli kastet ut. Når myndighetene har kommet så langt, nekter hjemlandet å ta vedkommende i retur.

Innfødte nordmenn ser dette. De ser at systemet ikke fungerer og de ser at innvandrerne reproduserer sin kultur. Nordmenn må da trekke den konklusjon: prisen for å være human er å måtte avstå deler av landet til andre, helt fremmede kulturer, dvs. leve i parallellsamfunn, eller i verste fall avstå områder i noe som minner om landnåm, eller kolonisering.

Dette kan høres ut som ekstreme standpunkter, men det er ikke standpunktene som er ekstreme, det er utviklingen. Den har myndighetene og den herskende klasse ansvaret for. I stedet for erkjennelse og «feilretting», anklager de budbringeren for å være ekstrem og dermed retter de et anslag også mot ytringsfriheten, den friheten som er en forutsetning for å korrigere kursen.

Da er vi hinsides fortellingen i Amal Adens bok. Men det er denne hovedfortellingen som bestemmer sjansene for integrering.

Tiden løper fra oss alle sammen.

Tillegg:

Aden kommer med mange eksempler på hvor slepphendt systemet er og hvor lett det lar seg lure. Men: for at det er mulig må myndighetene holde seg med bekvemme myter, feks. om hvor farlig Irak eller Somalia er. At irakere og somaliere drar på verie til hjemlandet villig vekk, snakkes det ikke om.

sitat:

* Jeg mener retur til land som Somalia og Afghanistan er mulig. Store områder i bvegge land er trygge nok. Kan somaliere feriere i Somalia (som de gjør nå), må også somaliere som ikke får opphold, kunne sendes tilbake.

* UDI bør ta DNA-prøver og fingeravtrykk av alle som kommer til Norge. Da avdekkes blant annet ekteskap mellom søsken.

* Det bør gjøres bedre kontroll av barn når de kommer til Norge med norske pass. Man må sjekke at det er riktig barn som kommer til Norge. Språktester av barn med norsk pass i passkontrollen kan være nødvendig. (Red: kan man tenke seg ramaskriket hvis noen krevde at tollen skulle språkteste barn med norsk pass!!)

* Alle flyktninger bør bestå en test i norsk og samfunnsfag før de får norsk pass. Slik ordningen er i dag får en person som ikke snakker et ord norsk opphold og norsk pass.

* Om mottak: Mottakene må ha kontroll på hvem som er der og hvem som ikke er der. Aden vil ha ansatte på jobb døgnet rundt, og registrering av de som forlater mottaket. Ved gjentatt fravær anbefaler hun fengsling.

* Det er viktig at tolken er nøytral og holder taushetsplikten. I for eksempel den somaliske kulturen er det slik at man skal være lojal mot egen kultur, spesielt klanen. For noen tolker er det en utfordring å være nøytral og holde taushetsplikten.

* Det er svært viktig at offentlig ansatte overholder taushetsplikten. jeg har dessverre flere ganger opplevd det motsatte.

* Det som dessverre er tilfelle er at både NAV og flyktningkontor gir etter for den som maser eller truer mest. Mange tror at alt blir perfekt så snart de kommer til Norge. Mange vet veldig lite om Norge før de kommer og blir overrasket over blant annet det skiftende været. I Afrika er de vant med sol og varme året rundt, her er det forskjellige årstider, det er både kaldt og vått. Overgangen til et land med myndigheter, med lover og regler, er for mange skuffende.

* De som utnytter systemet må straffes. Å ta bort økonomisk støtte, er et effektivt tiltak som myndighetene bør bruke i større grad.

* Jeg foreslår obligatorisk og gratis barnhage fra treårsalderen dersom foreldrene ikke behersker norsk. (Red: hva da med kontantstøtte? Hvor mye særbehandling kan resten av befolkningen tåle?)

* Spesielt er det i flere innvandrermiljøer en skam å be om hjelp fra det psykiske helsevernet. Flere som har gått til psykolog har opplevd å bli utstøtt side har gått til en «lege for de gale.» De som er psykisk syke blir utstøtt.

* Det finnes fedre som mener at sønner har godt av å være ute hele natten, da blir de sterke og tøffe. Døtre på samme alder får kanskje ikke lov å forlate huset annet enn i skoletiden. Mange fedre tar ikke del i barnas liv.

* (Aden var tre dager på koranskole i Somalia. Da orket hun ikke flere slag og rømte.)
Jeg hadde ingen foreldre som sendte meg tilbake til koranskolen: det har barna i Drammen.

* (Respekten for det flerkulturelle fører til tafatthet og blindhet når barn fra innvandrerbakgrunn vanskjøttes): Skolen og barnehagen må reagere når de oppdager at et barn aldri har med seg mat. Gjør de ikke alltid det når det er etnisk norske barn det gjelder?

* Jeg mener det bør få konsekvenser når offentlig ansatte svikter og ikke sier fra om mishandling. De har meldeplikt. De må få sparken.

* (Aden beskriver hvordan hun var tilstede da en 14 år gammel somalisk jente ble gift med en mann i 30-årene. I Oslo anno 2009.) Jentas foreldre har fått innvilget permisjon fra skolen, i søknaden ble det oppgitt at de skulle på to ukers ferie. Nå som jenta er gift er det slutt på skolegang.

* Offentlig ansatte må ikke lukke øynene….. For eksempel må jenter som er lemlestet åpnes før ekteskapet, ofte skjer denne «åpningen» på norske offentlige sykehus, av norske leger. Som tolk opplever jeg at legen verken stiller spørsmål ved at jenta er lemlestet, eller grunnen til at hun åpnes. Det virker som om legene tror at jentene skal åpnes fordi de har smerter i underlivet etter lemlesting, det virker ikke som de forstår at jenten må åpnes på grunn av ekteskap.

* Jeg skulle ønske at slike tilfeller på overgrep på unge jenter kommer ut. Det er vanskelig så lenge det offentlige ikke forstår eller ikke vil forstå hva som skjer.

* En ung jente ligger foran meg, hun har store smerter. Hun orker ikke røre seg. Hun har infeksjon i underlivet, men familien tør ikke ta henne til lege. Hun er 14 år og nygift. Jenta var lemlestet. Mannen ville ikke at en lege skulle åpne henne, og derfor har han selv forsøkt å åpne henne med makt. Etter tre dager og netter med stadige voldtekter, har han nå klart å åpne henne. Mannen er fornøyd, mens jenta ligger hjelpeløs med store smerter. Hun har mistet mye blod. Foreldrene til jenta er bekymret. De koker te og gir henne, men hun blir ikke bedre. De henter en imam. Han leser vers fra Koranen, men hun blir ikke bedre. Til slutt bestemmer foreldrene og mannen at jenta skal gå til legen, og si at hun har hatt sex med en gutt, men at foreldrene hennes ikke vet noe. Legen tar imot jenta dagen etter. Selv om han må forstå at fjortenåringen har hatt samleie eller blitt voldtatt gjør han ikke annet enn å sende med henne en resept på antibiotika.

* Som tolk ser jeg at helsestasjonen ofte har hefter og brosjyrer om kjønnslemlesting, som helsesøster noen ganger gir fra seg. Dessverre er jeg sjelden vitne til at helsesøster tar opp temaet direkte.