Kommentar

NRKs Tormod Strand har gjort et stykke fortjenstfullt journalistisk arbeid: han har reist ned til Somalia og bevist at norsk-somaliske jenter sendes til foreldrenes hjemland hvor de blir torturert og lemlestet. Statsråd Karita Bekkemellom har ikke en gang et fikenblad å skjule seg bak.

Det har heller ikke legene og gynekologene som tidligere i år sa at de ikke ville ha noe å gjøre med sjekking av småjenters underliv. Det var diskriminerende. Jeg håper skrikene fra den lille jenta som ble lemlestet forfølger dem i lang tid. Eller kommer de bare til å vente til ekkoet har dødd bort, også denne gang?

Den somaliske kvinnen som ble intervjuet i «Ukeslutt» sa det som trengtes: Vi har visst dette hele tiden. Forbudet er der. Men ingenting skjer.

Ifølge Strand er 185 norske jenter kjønnslemlestet de siste tre år, bare i Hargeisha med omegn. Hvor mange er det snakk om i hele Somalia?

Dette er jenter som norske myndigheter har ofret på den kulturelle harmoniens alter. Man våger ikke utfordre det somaliske miljøet. Og man våger helle ikke legge byrder på leger, gynekologer og annet helsepersonell. For selvfølgelig er det ikke morsomt å skulle saumfare barna til somaliere, som vil føle at de er under mistanke. Men det var nettopp for å unngå dette at det ble foreslått at alle jenter skulle undersøkes. Likevel vil man ikke.

Torill Skei Grande (V) kommer med et puslete forslag om at leger skal ha plikt til å melde fra hvis de har mistanke om kjønnslemlesting. Men dette er igjen ett av disse halvhjertede forslag som ikke blir fulgt opp.

Kun en obligatorisk helsesjekk av alle jenter, med nasjonal registrering, kan forebygge og avsløre overgrep. Foreldrene som drar nedover for å tilfredsstille stammeskikk og slektningers press, må vite at de risikerer mye: fra flere års fengsel til forspillelse av mulighet for statsborgerskap, til eventuell utvisning. Det siste vil selvfølgelig også ramme barna. Men spørsmålet er om ikke det må være en formidabel trussel for at foreldrene skal la være med å lemleste jentene.

Behandlingen av denne saken er karakteristisk for myndighetenes behandling av innvandrere generelt: selv i saker som gjelder mishandling av barn tør man ikke utfordre andre kulturer. Det er essensen av den norske toleransen. Man tolererer tortur.

Dette signalet er for lengst oppfattet av innvandrerne: hvis man er dristig og utfordrende nok vil ikke norske myndigheter våge å utfordre dem. De lovlydige og tilpasningsdyktige lytter man ikke til. De som går på tvers møter ingen sanksjoner.

Myndighetene blir på mange måter medskyldige når de velger unnfallenhet som metode. Det arrangeres seminarer og holdningskampanjer, men alle vet at det er staffasje, skuebrød, for å late som om noe skjer. Imens arbeider konene med barberbladene.

Konfrontasjonen mellom den somaliske kvinnen og den somaliske talsmannen i «Ukeslutt» sa alt: Han begynte med å stille spørsmål ved om det virkelig var 185 som var lemlestet. Hun bet ham av, og sa hold opp! Det er mange flere. Han sa: arbeidet mot omskjæring styres ovenfra, man må ha med grasrota. Hun spurte: må vi skjære hodet av penis for at mennene skal forstå? Han svarte: departementet skal ha et seminar for menn i september.

Men journalistene kan godt inkludere seg selv i listen over «medskyldige». Karita Bekkemellom var i Paris i vinter, hvor hun snakket med legen i Saint-Denis hvor det praktiseres obligatorisk kontroll.

Det er helt påfallende at norske kvinneforkjempere, og alle som kaller seg opplyste og progressive, ikke ser parallellen mellom våre egne pionerer og pionerene blant innvandrerkvinnene som kjemper mot kjønnslemlestelse og annen slavebinding av kvinner.

At det ikke har skjedd noe på sju-åtte år siden loven ble vedtatt, sier alt. Man bryr seg ikke. Norske jenter – for det er det det er – kan fritt tas med til opprinnelseslandet og tortureres – uten at myndighetene og fagmiljøene løfter en finger.

Dette er ikke en biting. Det sier at noe er alvorlig galt med menneskerettighetene i Norge. De gjelder ikke for én gruppe mennesker: barn av innvandrere med menneskefiendtlige praksiser, hva enten det er tvangsgifte eller omskjæring. Man ofrer dem i toleransens navn. Det er en form for shizofreni. Derav de merkelige inkonsekvente reaksjoner: man reagerer og fordømmer, men faller raskt tilbake i gamle spor. Shizofrenien er blitt et syndrom man ikke greier kvitte seg med.