Sakset/Fra hofta

NRK refererer to ulike former for tortur: I det ene tilfeller er det åtte israelske offiserer som torturerer en palestiner. Han ender i rullestol. I det andre er det Tormod Strand som sender lyden av ei lita jente som tortureres med barberblad.

NRK ville aldri funnet på å sende lyden av palestinerens skrik. Men man sendte lyden av den lille jentas skrik. Imorgen kommer det på film i Søndagsrevyen. Da skal vi vel også se ansiktet på jenta som skrek.

Tormod Strand sier at det er det sterkeste han har vært med på. Han skulle gjerne sluppet. Han har selv barn. Men burde ikke NRK stilt spørsmålet om berettigelsen av å sende lyden av et torturoffer?

Seeing is believing, sa Strand til «Ukeslutt». Men ærlig talt: Trenger man høre skrikene for å forstå hva det handler om? Holder det ikke med å lese beskrivelser slik som Ayaan Hirsi Ali gir: av hvordan fire kvinner setter seg på jentene.

For den som vil vite er det nok av informasjon om hva kjønnslemlestelse betyr i praksis.

Jeg er ute etter kategoriene vi putter fenomener i: palestineren ble torturert. Ble ikke den lille jenta også det? Burde vi ikke behandle sakene likt? Den somaliske kvinnen i «Ukeslutt» sa etter at lydopptaket var sendt: den lille jenta vil være psykisk og fysisk skadet for livet.

Er vi virkelig så lite mottakelige at vi må sende lyden av tortur for å forstå? Det burde værre mye lettere å forstå hva en jente gjennomgår: for alle som har barn selv. Man burde ikke trenge torturlyder for å reagere. Likevel er det det Strand sier. Jeg stiller meg tvilende. Det rekker med vanlig medfølelse og anstendighet: hvis vi elsker våre egne barn, hvordan kan vi la disse norske jentene bli torturert?

Ved å sende lydopptaket har NRK gått over en grense. Den har gjort oss alle «medskyldige». Det gjelder særlig NRK selv som har skaffet til veie bevisene på at tortur foregår. Da er NRK forpliktet til å følge opp og sørge for at den blir avskaffet. Noe annet vil være å gjøre oss medskyldige. Slik er logikken. Den som vet, bærer ansvaret.