Gjesteskribent

– Jeg hadde snakket med Kalton, en venninne som bodde to hus bortenfor meg. Hun hadde gjort «det» sommeren før. Hun var seks måneder eldre enn meg, nettopp fylt åtte, hun var liksom sjefen. «Det er veldig vondt. Hadde du visst hva som venter deg, ville du rømme», sa Kalton. Jeg trodde ikke på henne, trodde hun prøvde å skremme meg, virke tøff. Men hun sa det med sånt alvor, at jeg ble redd og urolig.

Slik åpner NRK-reporter Tormod Strands bok Suaads reise – En dokumentar om kjønnslemlestelse, og «det» som ventet Suaad Abdi Farah en varm sommerdag i Somalia 1970 var å få skåret vekk store deler av kjønnsorganet sitt. For å rengjøres – bli «Hallaleyn». Syv år gammel så Suaad frem til dagen hun bli ren, blant annet for å slippe å bli mobbet som uren og «haram» av sine eldre venninner: som uren godtok ikke besøkende venninner å bli servert te eller mat fra hennes hånd.

Strands bok gir et rystende og realistisk innblikk i tradisjonell kjønnslemlestelse av jentebarn i Somalia – en tradisjon som får leve videre i Norge og andre europeiske land, mens politikere og helsepersonell tilsynelatende er kollektivt rammet av en høyst uforståelig handlingslammelse.

Tormod Strand påbegynte prosjektet med å belyse kjønnslemlestelse på nyåret 2007, og resultatet av hans og Suaads arbeid kulminerte i de opprivende reportasjene NRK sendte i fjor sommer, hvor skrikene fra åtte år gamle Anisa gjenlød i hele Norge. Det er mye som tyder på at lyden av Anisas smerteskrik bidro til å endelig vekke i hvert fall noen norske politikere til handling. I skrivende stund har blant andre flere i SV endret standpunkt i spørsmålet om obligatorisk underlivsundersøkelse av jenter i Norge.

Skikken med å kjønnslemleste jenter er minst 5000 år gammel, og stammer sannsynligvis fra faraoenes tid i Egypt. Derfra skal den ha spredt seg langs karavanerutene i et belte tvers over Midt-Afrika. I dag er kjønnslemlestelse utbredt i flere land i Vest-Afrika. I Gambia blir 80 prosent av alle jenter lemlestet, i Egypt er tallet 95,8 prosent. Det rapporteres at lemlestelse foregår i nærmere 30 land, hvorav så godt som alle er muslimske. Selv om skikken i dag hovedsakelig praktiseres av muslimer, er det opprinnelig ikke en islamsk skikk. Også kristne i Etiopia og Eritrea praktiserer kjønnslemlestelse. WHO regner med at 5.500 jenter blir kjønnslemlestet hver dag, og den mest utbredte typen lemlestelse er den som er mest omfattende; infibulasjon. Den utføres hovedsakelig i Somalia, Etiopia, Eritrea og det sørlige Sudan.

Hva snakker vi om? De ytre kjønnsleppene skrapes eller beskjæres på innsiden og sys eller festes sammen slik at hele kjønnsorganet blir dekket av et hudsegl. Hos mange fjernes også hele eller deler av klitoris samt de indre kjønnsleppene. Tilbake er det bare en liten åpning for menstruasjonsblod og urin. Det kvinnelige kjønnsorganet fremstår som en vegg, en jevn og glatt overflate med et avlangt arr. Og har en liten åpening på en halv til en centimeter i den nederste delen.

Hensikten med kjønnslemlestelsen er å sørge for at kvinnen forblir jomfru, ved at ingen mann kan komme til før bryllupsnatten. Jo mindre åpningen er, desto større antas kvinnens moral å være. Det kan være flere årsaker til at kvinnens åpning ikke er liten nok, og så mange som 50 prosent av dem som har gjennomgått en infibulering har måttet gjenta inngrepet fordi sårflatene ikke har grodd godt nok sammen, opplyser Strand.

I Nord-Somalia er det vanlig at omskjæreren blir tilkalt med barberbladet sitt for å åpne nygifte kvinner for ektemannen. De som har penger får gjort dette på sykehus. Men i Sør-Somalia er det mest vanlig at mannen selv åpner kvinnen, og å få åpnet en infibulasjon med penis eller å ha samleie etter å ha blitt åpnet av omskjæreren, beskrives som voldsomt smertefullt.

Selv skriver den mangeårige NRK-journalisten om kunnskapen han tilegnet seg under arbeidet med dokumentere kjønnslemlestelse:

For en journalist er det ofte slik at jo mer kunnskap en får om et emne, desto mindre svarthvit fremstår saken. En blir oppmerksom på nyansene, forstår begge sider i en konflikt, og innser at det svarthvite egentlig er midt i mellom, mer grått. Jeg har ikke hatt denne opplevelsen i arbeidet med kjønnslemlesting. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt denne avskyelige, brutale og totalt meningsløse skikken. For meg har denne rystende innsikten bare blitt sterkere siden jeg begynte på prosjektet om omskjæring som reporter i Dagsrevyen på nyåret i 2007.

Som den erfarne journalisten Strand er, har han gjort et hederlig forsøk på å skrive boken med det som kan mønstres av nyanser og forståelse, og det har forfatteren langt på vei lykkes med. At inntrykket man som leser sitter igjen med er det samme som Strand beskriver, skyldes naturlig nok bokens vonde tema.

Det kan like gjerne innrømmes med en gang; jeg hadde ikke lyst på oppgaven med å anmelde Suaads reise, for det er en bok jeg i utgangspunktet virkelig ikke hadde noe ønske om å lese. Da boken først ble påbegynt, var den imidlertid ikke mulig å legge fra seg. Strand skriver engasjert og medrivende, så det ble en natt på sofaen med mye gråt og sinne. Jeg har til nå aldri funnet grunn til å beklage at jeg er utstyrt med en viss mengde empati og fantasi, men Tormod Strand skriver – dessverre, hadde jeg nær sagt – med en innlevelse som gjør at det er ubehagelig enkelt å sette seg inn i hva både Suaad personlig har gått igjennom og hva Strand ble vitne til i Somalia forsommeren 2007.

Det er forøvrig grunn til å bemerke at Strand på forbilledlig vis forklarer og skildrer problematikken på en måte som verken stigmatiserer eller anklager somaliere (eller andre grupper som praktiserer kjønnslemlestelse) som sådan. De menneskene som utsetter sine barn for dette overgrepet er selv ofre for en tradisjon med dype røtter og et enormt sosialt press. Skikken er så gammel og innarbeidet at den er vanskelig å komme til livs. Foreldre som egentlig ikke ønsker å kjønnslemleste døtrene sine, blir utsatt for press av sine nærmeste omgivelser for å få utført et inngrep som etter mange tusen års praksis oppleves som en helt selvfølgelig del av livet. Familiene ønsker det beste for sine døtre, og slik de oppfatter det er det best å kjønnslemleste jenter. Strand unnskylder ingenting, men han søker å forklare det ufattelige på en begripelig måte og det våger jeg å påstå at han klart veldig godt.

Så etter å ha grått meg igjennom boken, rettet følelsen av sinne seg hovedsakelig mot norske politikere og øvrige kulturelativister som til nå ikke har vært villige til å iverksette forebyggende og preventive tiltak for å som et minimum beskytte de småjentene som vokser opp i Norge.

Bokens røde tråd er som tittelen antyder; Suaads egen historie. Det var Suaad som modig hjalp Tormod Strand – og gjennom ham norske TV-seere – til å innse rekkevidden av kjønnslemlesting; både de psykiske skadene og fysiske plagene som blir påført jentene som blir ofre for den eldgamle skikken. Og det er mange, tall fra Somalia viser at 97.9 prosent av alle jentebarn i landet blir lemlestet.

Prosjektet medførte personlige konsekvenser for både Strand og Suaad Abdi Farah. Gjennom arbeidet med å belyse kjønnslemlestelse ble Suaad direkte konfrontert med sin egen barndom og gjenopplevde dagen da hun selv ble utsatt for overgrepet. Det var også hun som var i rommet der lemlestelsen av ti år gamle Nora, og senere Anisa ble utført. Beretningen hun deler med leserne er sterk og personlig:

Det var fire damer som holdt Nora. Hun skrek: «La meg være, la meg være! Det gjør vondt!» «Ikke vær dum, vi bruker bedøvelse,» sa omskjæreren. Jeg sa til henne at hun måtte snakke rolig til barnet, hun hadde jo opplevd det samme. Omskjæreren fnyste, og sa at denne jenta hadde fått bedøvelse. At da vi var små, gikk vi gjennom dette uten bedøvelse. «Hold henne fast,» sa hun. Hun spurte om ikke jeg kunne hjelpe til med å holde det ene beinet til Nora. Jeg kunne ikke være med på det, jeg sa nei. De begynte å kutte klitoris, og hun skrek og skrek. «Dumme jente, jeg har jo bare kuttet klitoris,» sa omskjæreren. Jeg spurte om hun ikke kunne stoppe der, bare ta en mild sunna, ikke skjære mer. Omskjæreren viste meg den delen hun hadde tatt bort, en bit av klitoris, hun holdt den opp i lyset. Farmoren, som holdt Nora, hørte denne samtalen. Hun ble streng og sa: «Dere må gjøre jobben skikkelig, ellers får dere ikke penger. Hvor er denne damen fra som sier dere skal stoppe?»

På dette tidspunktet orker ikke Suaad mer. Hun får flashback fra sin egen lemlestelse og må kaste opp. Hun forlater rommet der lemlestelsen av Nora blir fullført: De indre kjønnsleppene blir skåret bort og en tredjedel av vaginalåpningen blir sydd igjen med kirurgisk tråd.

Så begynner kjønnslemlestelsen av åtte år gamle Anisa, og Strand fester en trådløs mikrofon på en somalisk kvinne som har hjulpet Strand og Suaad i prosjektet deres:

Ifrah går inn i rommet der Anisa er, Suaad og jeg blir stående utenfor. Anisa har nå begynt å skrike forferdelig. Suaad sier hun ikke orker å stå her og høre på dette, og går.
I dag forteller Suaad at hun så bilder av seg selv i det hun ble omskåret, sa hun hørte de hjerteskjærende skrikene fra Anisa, Hun gikk ut og ba sjåføren kjøre en tur så hun slapp å høre skrikene.

Selv blir jeg stående utenfor døren til rommet der Anisa nå blir omskåret. Ifrah er der inne, jeg har hodetelefoner på og hører alt som skjer. Anisa skriker mye mer enn storesøsteren. Det er desperate, vonde skrik. Skrik som går gjennom marg og bein. Det er som om den lille jenta kjemper for sitt liv der inne.
Ifrah har i ettertid fortalt meg hva som skjedde inne i rommet. Seks kvinner er til stede. Fire av dem holder hver sin arm og hvert sitt bein. Den femte sitter delvis oppå brystet til Anisa for å holde henne rolig. Den sjette er omskjæreren.

Når lemlestelsen av åtteåringen er ferdig, kan man høre på Strands opptak at en av de tilstedeværende kvinnene sier på somalisk: – Skammen er kuttet bort og perlen er blitt igjen. Skammen er i denne sammenhengen pikens klitoris.

Den typen kjønnslemlestelse Nora og Anisa er blitt utsatt for, kalles sunnaomskjæring. Det er en type lemlestelse mange i det somaliske miljøet i Norge støtter, og som påstås å være langt mindre skadelig enn den tradisjonelle infibulasjonen. Til tross for at det hevdes at sunnaomskjæring bare dreier seg om å skjære vekk forhuden på klitoris, viser det seg i praksis at det er mye mer omfattende enn som så. Blant annet innebærer det fjerning av mye vev.

Jeg har nettopp vært tilhører til en sunnaomskjæring, og jeg vet hva jeg hørte. Det var smerteskrik jeg ikke unner noen å være vitne til. Smerteskrik fra en sunnaomskjæring.

Denne kvelden på hotellrommet i Borama gjør jeg noe som jeg ikke burde gjort. Jeg tar opp kameraet og finner frem tapen med Anisas lemlestelse. Ser på opptakene jeg tok av henne før hun gikk inn i rommet. Ser på intervjuet med henne. Jeg tar på meg hodetelefonene og hører på hele lydstrekket der Anisa lemlestes. Kraften som ligger i skrikene. Protesten. Hun holdes nede med makt. Mens kjønnsorganet blir skåret av. Jeg føler meg maktesløs. Jeg begynner å grine der på hotellrommet. Jeg har ikke for vane å gråte på jobb. Ikke privat heller. Nå gjør jeg det, ukontrollert, klarer ikke å stoppe. Men følelsen av avmakt går etter hvert over i sinne.

Intervjuer Strand og Abdi Farah foretok med somaliske omskjærere, avslørte at norsk-somaliske jenter regelmessig blir tatt med på ferie til foreldrenes hjemland og kjønnslemlestet. Etter at NRK viste opptakene fra Somalia, sendte 3 departementer ut en pressemelding:

NRK`s reportasjer fra Somalia har understreket alvoret i kjønnslemlestelse. Reportasjene bør også være en vekker, og utfordring, for hele det somaliske miljøet og andre grupper med bakgrunn i kulturer som fortsatt praktiserer overgrepene

Flere hastetiltak ble foreslått og iverksatt for å hindre at jenter bosatt i Norge ble kjønnslemlestet i løpet av sommerferien. Likevel bestilte Helse- og omsorgsdepartementet ved minister Sylvia Brustad – som er en uttalt motstander av obligatoriske underlivsundersøkelser av jenter i Norge – en rapport av den omstridte professor i sosialantropologi Aud Talle, som kraftig tilbakeviste Strands funn. Talle hevdet at NRK hadde slått falsk alarm, og viste til at i intervjuer hun hadde fått utført i Somalia, var det ingen som nevnte jenter fra Norge og knapt nok fra resten av Europa. I en oppdatert versjon av Talles rapport, kommer det imidlertid frem at omskjærere bekrefter å ha kjønnslemlestet norsk-somaliske jenter, «men kun seks stykker over 20 år.» Talles medarbeidere i Somalia hadde foretatt sine intervjuer etter at Strand og Abdi Farah avsluttet sine undersøkelser. Samtidig kom det frem at 30-40 somaliske omskjærere var blitt innkalt til et møte av somalilands myndigheter, som advarte dem mot å fortelle om at de omskar europeiske jenter. De ble truet med at det kunne medføre fengselsstraff. Til stede på møtet var også 2 norsk-somaliske kvinner. En av kontaktene til Strand og Abdi Farah fortalte at hun var blitt oppsøkt av de samme kvinnene og forsøkt truet til å trekke tilbake sine uttalelser til NRK. Det var i dette klimaet Talles intervjuer fant sted.

I etterkant av reportasjene opplevde Suaad Abdi Farah ubehagelige telefonoppringninger og ditto møter med enkelte somaliere i Norge som en følge av sin bistand til NRK og Tormod Strand. Strand selv fikk spørsmål i blant annet NRKs program «Osenbanden» om hvorfor han ikke hadde grepet inn: hvordan kunne han stå der og se på lemlestingen? Hvor går grensen mellom observerende journalist og et samvittghetsfullt menneske? Det ble en vanskelig problemstilling for Strand, for han følte at han ikke hadde noen gode svar. Det dukket også opp innlegg i nettdebatter og blogger som anklaget Strand fordi han «sto og så på tortur», og at han ikke hadde reddet vesle Anisa. De samme forklarte Strands manglende inngripen med at han ville ha skrikene hennes for å lage bra TV.

Det er vanskelig å tenke seg et bedre svar til de som av forskjellige årsaker har forsøkt å så tvil om Strands motiver enn Suaads reise – En dokumentar om kjønnslemlestelse. De førstnevnte fremstår unektelig i et underlig lys etter å ha lest Tormod Strands ærlige beretning.

Forfatteren forteller forøvrig at de mest positive reaksjonene på reportasjene kom fra det somaliske miljøet; flere norsk-somaliske kvinner ringte Strand for å takke for reportasjene han hadde laget. Andre hadde fått mot til å varsle om planlagte reiser for å kjønnslemleste døtrene sine. Det har aldri kommet inn så mange bekymringsmeldinger om jenter i faresonen i Oslo som det gjorde etter Strand og Abdi Farahs hjerteskjærende opptak fra Somalia. Mye taler for at det nå blir politisk flertall for å innføre obligatorisk underlivssjekk i håp om å forhindre så mange kjønnlemlestelser som mulig.

NRK innledet TV-sendingen med en advarsel om at den inneholdt «meget sterke inntrykk». Slike advarsler er beregnet på veike mennesker som meg – ved ordene «sterke innslag» fjerner jeg meg fra TV-skjermen raskere enn de fleste andre – så jeg så aldri resultatet av Strands journalistiske virksomhet. For det er så uendelig mye lettere å velge å ikke ta meget sterke inntrykk innover seg, og min eneste unnskyldning er at jeg takler bilder av barn som lider relativt dårlig. At jeg i dag likevel hører stemmen til vesle Anisa, er takket være mennesker som Tormod Strand og Suaad Abdi Farah – mennesker som har mot til å velge annerledes, og involvere seg i en realitet som som ligger hinsides de flestes fatteevne. På engasjerende og medfølende vis konfronterte de Norges befolkning med det de fant i 2007. De små jentenes smerteskrik lyder praktisk talt fra samtlige 290 sider i Suaads reise – en dokumentar om kjønnslemlestelse. Det er min faste overbevisning at alle burde bekvemme seg til å lytte; barna som blir ofre for det grusomme overgrepet fortjener bedre enn at vi komfortabelt snur oss vekk fra en ubehagelig virkelighet fordi vi helst ikke vil vite av denslags.

For å si det kort; Tormod Strand har skrevet den mest forferdelige, gripende boken jeg noensinne har stukket nesen nedi. Og jeg kommer til å huske den altfor lenge.

Les den du òg – for når småjenter og kvinner makter å stå oppreist etter ha blitt utsatt for noe av det verste som tenkes kan, så bør du makte å lese om det!