Sakset/Fra hofta

Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen lar sjelden en anledning til å svare på tidens utfordringer gå fra seg. Dvs. han lar nettopp anledningen gå fra seg. Det er en evne han deler med store deler av venstresiden. Så også i striden om tiltak mot kjønnslemlestelse.

Braanen åpner friskt med å latterliggjøre Trine Skei Grande (V) og andre politikeres forslag, som hvis de var blitt tatt seriøst ville oppfordret til rapportering av naboer og medforeldre på skoler og i barnehaver.

(I samme kategori faller regjeringsforslaget om pass-nekt. På hvilke kriterier skal dette håndheves? Slike regler inviterer til vilkårlighet, og det skal bare en uheldig episode til før ordningen er diskreditert.)

Vi aner at Braanen kanskje kan ha gått inn til kjernen. Han antyder det når sier at her må man gå direkte og konsekvent til verks.

Men hva er det han lander på? Spesielle helseteam som skal jobbe mot de små miljøene dette tross alt dreier seg om.

Gruppen av utsatte jenter er relativt liten, og myndighetene har nøyaktig oversikt over hvem de er. I praksis er det derfor ikke behov for noe mer enn et mindre permanent helseteam for å arbeide i forhold til målgruppen, med jevnlig helsesjekk, samtaler og i verste fall anmeldelser og straffereaksjoner. Men de ansvarlige må ha fullmakter til å utføre arbeidet slik at det gir resultater. Hadde helsemyndighetene igangsatt et slikt program – gjerne etter Ap-politikeren Anniken Huitfeldts oppskrift med jevnlige undersøkelser – ville vi også fått en detaljert oversikt over situasjonen.

Men Braanen er like urealistisk som dem han kritiserer: «Myndighetene har nøyaktig oversikt over hvem de er», skriver Braanen. Jaså, og hvordan kan de ha det? Det er 18.000 somaliere her i landet. Skal man gå etter nasjonalitet? Men mange oppgir falske data. Noen har bodd i andre land. Noen kommer fra land hvor skikken forekommer, men ikke er så utbredt. Hvordan skal man vite at noen er i risikosonen, andre ikke, uten å grave og trenge seg inn på mennesker? Det sier seg selv at dette er et opplegg for konflikt mellom myndigheter og innvandrere. Folk flytter dessuten fra kommune til kommune, de skifter skoler og barnehaver: hvordan skal man holde styr på dem?

I dagens omskiftelige og derfor uoversiktelige samfunn vil ikke tiltak mot en spesielle gruppe i en så spesiell sak kunne fungere. Det gjør kun en regel som er så enkel at alle kan forstå den: en som gjelder for alle.

Men det virkelig stygge ved Braanens artikkel er den karakteristikken han gir oppslagene om kjønnslemlestelse: den oser av mistillit til de som engasjerer seg, og i realiteten tramper Braanen på jentene som lemlestes. Her er det ikke mye medfølelse.

Offentligheten ville samtidig kunne ha tillit til at det virkelig ble gjort noe med problemet – i stedet for dagens situasjon, der det overforbrukes ressurser på hysteriske oppslag og uforpliktende og velmenende «strakstiltak». Det er uverdig og unødvendig at somaliske jenters underliv på denne måten skal være offentlig samtaleemne i årevis, og jevnlig fylle mediene med skrekkinngytende oppslag som ikke fører oss en millimeter nærmere målet.

Når ble det «uverdig» at jenters kjønnslemlestelse var offentlig samtaleemne? Mener Braanen at Tormod Strands innslag var uverdig og ikke burde vært sendt?

Braanens ord lyder som ekko av de 19. århundredes mest reaksjonære krefter og avisens nye islamistiske venner.