Kommentar

Det går en linje fra arrestasjonen av Tommy Robinson i Leeds til den tidligere flyktningkonsulenten i en sørnorsk kommune som sier opp jobben og flytter utenlands: Begge er brysomme personer fordi de ikke forholder seg tause og likegyldige til skyggesidene ved flerkulturen, som ville ha skapt enda større motvilje i befolkningen hvis de var ordentlig kjent.

Både Robinson og flyktningkonsulenten har latt seg opprøre. Rettssaken i Leeds er et bitte lite glimt av den grimme virkeligheten hvor tusenvis av engelske ungjenter er blitt grovt seksuelt misbrukt av gjenger av i hovedsak muslimske menn.

Det nærmer seg tjue år siden de første historiene kom ut om de såkalte grooming-sakene, hvor unge, sårbare jenter fra arbeiderklassemiljøer ble lokket til å frekventere pakistanske og nordafrikanske menn som først gav dem hyggelig oppmerksomhet, for siden å true og manipulere dem til å bli sexslaver.

Det skulle imidlertid gå lang tid før fenomenet ble forsøkt bekjempet, for omtrent alle som kom på nært hold av fenomenet – politikere, journalister, politifolk, leger, sosialarbeidere, samvittighetsfulle personer i innvandrermiljøene – valgte å se en annen vei, dels av frykt for å bli beskyldt for rasisme, dels av redsel for hvilke formidable problemer det ville bli nødvendig å rydde opp i.

Først etter at Andrew Norfolk begynte å skrive om saken i The Times i 2011, grep politikerne inn. Ved senere undersøkelser kom det for en dag at 1400 jenter var blitt misbrukt bare i Rotherham, en by med omtrent like mange mennesker som Bergen. En rekke andre byer er også berørt på sjokkerende stor skala. Etter hvert har altså britiske påtalemyndigheter begynt å straffeforfølge disse sexforbryterne, så fenomenet blir jo omsider forsøkt bekjempet. Men hverken rettsvesen, politikere eller toneangivende medier ser ut til å ønske noen større oppmerksomhet om bekjempelsen.

Parallellen til omskjæring av jentebarn i Norge er klar. Pioner-arbeidet Hege Storhaug, Kadra Yusuf og andre utførte for flere år siden, gjorde offentligheten oppmerksom på risikoen for at denne barbariske uskikken kunne pågå i et skrekkelig omfang i Norge. Men regjeringen tonet ned risikoen ved hjelp av intellektuelt skamløs bestillingsforskning, og nektet å iverksette forebyggende tiltak som ville ha kommet uvesenet til livs, også takket være konfliktskye leger.

I mellomtiden har et visst forebyggende arbeid blitt igangsatt, men til tross for at flere titalls tilfeller av kjønnslemlestelse er blitt anmeldt de senere årene, er ennå ingen blitt dømt for denne forbrytelsen. I en rapport som forsker Inger-Lise Lien offentliggjorde i fjor, siteres en lege på at han ikke ville ha anmeldt konstatert kjønnslemlestelse fordi det ikke har noen hensikt. For å få noen dømt i en norsk rett, kreves beviser, og det klarer man ikke å fremskaffe. Ingen som vet noe om omskjæring av jentebarn i en eller annen afrikansk klan på norsk jord, vil bidra til noe slikt. Det er like utenkelig som å vitne mot mafiaen under fullt navn på mafiaens eget territorium.

Det eneste norske myndigheter forsøker å gjøre, er derfor å forebygge at omskjæring finner sted, og i den grad anmeldelser skjer, er det kun fordi det antas å ha en viss avskrekkende virkning. Men i den saken flyktningkonsulenten forteller om, har man å gjøre med jentebarn som allerede er omskåret, uten at det resulterte i anmeldelse.

Aller viktigst er det tilsynelatende at hverken voldtektene eller kjønnslemlestelsene skal få ødelegge glansbildet av det flerkulturelle samfunnet. Hvordan skal man ellers forklare denne motviljen mot personer som setter søkelyset på disse tingene?

Dessverre er glansbildet en løgn. Det flerkulturelle samfunnet er nesten totalt mislykket – noe selv Angela Merkel først erkjente, for siden å ignorere. Det kommer til en enorm sosial, økonomisk og sikkerhetsmessig kostnad, det legger til rette for kriminell ukultur av et forferdelig omfang, og det svekker samholdet i samfunnet.

Problemet er at det flerkulturelle samfunnet nå oppfattes som «too big to fail». Det er umulig å skru tiden tilbake, og det er nødvendig å få den foreliggende suppedasen til å fungere på et vis.

I Nord-Europa tror makten at det best lar seg gjøre ved å undertrykke problemenes omfang og alvorlighetsgrad, samtidig som begge øker. Men ute i samfunnet vokser skepsisen mot det heksebrygget makten steller i stand. I løpet av ganske få år er andelen tyskere som mener at islam ikke hører hjemme i Tyskland, økt fra halvparten til tre fjerdedeler.

Dessverre er myndighetene mer opptatt av å bekjempe de opprinnelige befolkningenes reaksjon på katastrofen de har stelt i stand, enn å begrense skadevirkningene av den.

Idet problemene blir verre, øker trykket av skepsisen hos befolkningen. Og dermed blir hardere virkemidler benyttet mot dem som gir protesten en stemme. Det er en demokratisk konkurs, en etisk fallitt og stikk i strid med de beste intellektuelle standarder i vestlig sivilisasjon.

Dette går ikke så bra, gjør det vel?

I Norge har den totalitære dreiningen ikke gått like langt som i Storbritannia. Med fengslingen av Tommy Robinson har myndighetene der til lands høynet innsatsen i et svært farlig spill. En helt for mange i den britiske arbeiderklassen er nå en politisk fange. Det var kanskje ikke slike partnere de tidligere kommunistlandene i Øst-Europa ventet å ende opp med etter jernteppets fall.

Hvis man fortsetter langs den veien, legges forholdene til rette for noe særdeles ubehagelig. I utenrikspolitiske saker er europeiske politikere alltid opptatt av å minske spenningene og bringe partene til forhandlingsbordet. I omgang med egne befolkninger er ikke det så viktig.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!