Sakset/Fra hofta

Foto: Facebook

 

Britiske myndigheter driver personforfølgelse av Tommy Robinson, skriver forfatteren og journalisten Douglas Murray i en kommentar til arrestasjonen og fengslingen av den populære engelske aktivisten og stunt-reporteren hos National Review. Det er betegnende nok en amerikansk publikasjon som formidler en tekst som burde ha stått i The Spectator eller The Times.

Murray er omtrent den eneste fremtredende personen i britisk offentlighet som tidligere har levert balanserte og skarpsindige forsvar av Robinson, og representantene for øyrikets establishment står ikke akkurat i kø for å gjøre det denne gangen heller. Det er således etterlengtet når Murray, som dertil befinner seg i toppsjiktet blant Europas intellektuelle, igjen kommer på banen.

Artikkelforfatteren minner først om Robinsons fortid som grunnleggeren av English Defence League (EDL), en anti-islamsk bevegelse som oppstod etter at islamister i Luton hånet, skjelte ut og protesterte mot en parade av hjemvendte britiske Afghanistan-veteraner. EDL manifesterte også raseri over de såkalte grooming-gjengene bestående i hovedsak av muslimske menn, som har voldtatt tusenvis av engelske ungjenter.

EDL tiltrakk seg hooligans, og ble fra første stund både motarbeidet av myndighetene og stemplet som fascistisk av medier og pyntelige mennesker. Men de pyntelige menneskene viste aldri noen indignasjon hverken over muslimske voldtektsgjenger eller islamister som manifesterte hat mot Storbritannias væpnede styrker.

Det tryggeste er med andre ord å avstå fra å rakke ned på muslimske invasjonsstyrker og femtekolonner, for i stede å håne dem som tar til motmæle mot islamiseringen:

In a foretaste of things to come, very few people made any effort to understand them. And nobody paid any price for (indeed many people benefited from) claiming that the EDL was simply a fascist organization and that anybody who even tried to understand them must be a fascist too. The usual prohibition against sweeping generalizations doesn’t seem to apply if the generalization tilts in that direction.

Robinson erkjente ikke desto mindre at organisasjonen tiltrakk seg tvilsomme elementer, og forlot den:

I interviewed Tommy Robinson five years ago, after he had left the EDL (having by his own admission failed to keep extremists including actual neo-Nazis away from the movement). As he said then, one of the problems of everyone insisting that a particular movement is campaigning for the Fourth Reich is that the few people who think that sounds like a great idea will show up. Whatever his other faults, there is no evidence that Robinson thinks that way.

Som stunt-reporter har Robinson gjort både modige og tåpelige ting, skriver Murray. Han oppsøkte for eksempel et område i Roma hvor en kvinnelig italiensk TV-reporter var blitt angrepet av migranter. For snakkeklassen ble det en kjærkommen problemstilling hvorvidt et slikt sted kunne kalles et «no go»-område. Robinson er mer interessert i virkeligheten på bakken, og stilen hans er konfronterende:

Robinson took another view and turned up a while later at the same spot with his own camera crew to find that nothing had changed. The area was still dominated by migrants, and a number swiftly demanded that he leave. One of them then got into a tense stand-off with Robinson, and at one point, as Robinson turned his back on him, this man raised his hands over Robinson and said something like “I can kill you.” At which point Robinson promptly turned around and punched the man in the face. As so often it was a gift to his critics.

Snobbete mennesker kan altså ikke fordra Robinson, men vanlige folk fornemmer at denne tøffheten hans er noe Europa vil trenge for ikke å bli overkjørt av islam. Den unge engelskmannen hadde da også en halv million følgere på Twitter, innen kontoen hans ble fjernet.

Murray observerer en klar dobbeltstandard:

The social-media site (which merrily allows terrorist groups like Lashkar e-Taiba to keep accounts) decided that Robinson should be suspended for tweeting out a statistic about Muslim rape gangs that itself originated from the Muslim-run Quilliam foundation.

Vesten legger seg på ryggen for sine fiender som en skjøge, sa Oriana Fallaci ved en anledning. Twitter bekrefter observasjonen.

Robinsons rapportering om rettssakene mot de muslimske voldtektsgjengene er ukomfortabel for offentligheten, konstaterer Murray:

[M]ost of British society has turned away in a combination of embarrassment, disgust, and uncertainty about how to even talk about this. Anyone who thinks Britain is much further along with dealing with the taboo of “grooming gangs” should remember that only last year the Labour MP for Rotherham, Sarah Champion, had to leave the shadow cabinet because she accurately identified the phenomenon.

Britiske politikere og myndigheter vil altså ikke se Storbritannias alvorlige problemer i øynene. Det er således en trasshandling når Robinson vil skape størst mulig oppmerksomhet om rettssakene mot voldtektsforbryterne.

Problemet er at Robinson gjorde seg skyldig i regelbrudd da han live-streamet uten for rettslokalene i Leeds, og han visste at han balanserte på stram line. Det som utløste myndighetenes inngripen, var at han filmet noen av de tiltalte:

Robinson would not now be in jail if he had not once again accosted defendants in an ongoing trial outside the courthouse. He had been told by a judge last May not to do this and yet he did this again. It isn’t the worst thing in the world (it isn’t child rape, for instance), but it is an offense to which Robinson understandably pleaded guilty.

Murray er dobbelt oppgitt over det hele.

Det er uutholdelig at Robinson ikke holdt seg på matta, men snarere gav rettsvesenet enda en sjanse til å ta ham.

Like uutholdelig er det fullstendig opplagte at den britiske staten de siste ti årene har gjort alt den kan for å få noe på ham.

Men det gale Robinson måtte ha gjort, er det Murray kaller et sekundært problem. Det primære problemet er at britiske myndigheter i årevis lot som om de ikke så det massive seksuelle misbruket som nå omsider blir straffeforfulgt, og ikke ønsket andres oppmerksomhet om det heller.

Det som gjør Robinson-sakene til personforfølgelse, er den himmelropende urettferdigheten som britiske myndigheter håndhever:

What can be said with absolute certainty is that Tommy Robinson has been treated with greater suspicion and a greater presumption of guilt by the United Kingdom than any Islamic extremist or mass rapist ever has been. That should be — yet is not — a national scandal. If even one mullah or sheikh had been treated with the presumption of guilt that Robinson has received, Amnesty International, Human Rights Watch, and the rest of them would be all over the U.K. authorities. But different standards apply to Robinson.

For establishment og den flerkulturelle ideologien er Robinson et hår i suppen. Nå er de lettet over at han ikke vil få sjansen til å rette søkelyset på de flerkulturelle katastrofene i et års tid.

Men katastrofene blir ikke borte selv om ingen kan høre Robinson snakke om dem. De pyntelige menneskene håper de blir borte av seg selv.

They have a vague hope, of course, which is that at some point soon in the coming generations this will all simmer down and the incoming communities will develop similar views about the status of women as the rest of society. And perhaps we will get there someday. But it is telling that the apparently tolerable roadkill en route includes one young man from Luton — and thousands of raped girls.

For å lage den flerkulturelle omeletten er man altså rede til å knuse ganske mange opposisjonelle egg.

Et slikt sinnelag er totalitært, og systemet det resulterer i, får stadig flere totalitære trekk.

Men det systemet er moralsk bankerott, og det kan bli politisk bankerott fortere enn man tror.

 
 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!