Kommentar

Å ta inn virkeligheten er ikke lett når den tar form av en 12-årig jente som blir voldtatt av en IS-kriger som sier at voldtekt er en form for gudstjeneste.

Det blir enda vanskeligere når en IS-jente har fått jobb i en norsk barnehave og skulle begynt på jobb i dag, mandag.

Vi kaller det for enkelhets skyld «IS-jente» når man står frem på Facebook med IS-flagg og hyller døden for Allahs sak. Skrell vekk uvesentlighetene, det er dette det handler om. At jenta blir fortørnet og provosert er ikke rart. For henne er saken annerledes.

Men for de ikke-troende, for de som står utenfor IS-sirkelen, betyr dette flagget at en 12-åring blir voldtatt under påberopelse av gudstilbedelse.

Historiene Rukmini Callimachi fortalte i New York Times fredag kommer ikke til å forsvinne, like lite som historiene til jentene som ble voldtatt i Visegrad i Øst-Bosnia i 1992. Det har å gjøre med historieskrivning: Når historiene er fortalt, skrevet inn i den kollektive hukommelsen, forsvinner de ikke. De blir blir «hengende» og ber om å bli husket. Alle som har døtre kjenner det og forstår at menn som er i stand til slike fornedrelser av kvinner og barn, tilhører en egen kategori.

rukmini.callimachi

Foto: IS-krigen betyr en spesiell utfordring for kvinner. Hvordan vil vestlige kvinner håndtere at de står overfor en trussel som berører tusenvis av andre kvinner, og som muslimske medsøstre i Vesten lar seg tiltrekke av? IS-voldtektene er ikke som andre voldtekter. De er religiøst begrunnet. De fremstår som en dyd. Dette er noe nytt i vår tid. Bildet: Rukmini Callimachi som gjennomførte intervjuene med yezidi-kvinnene i juli i år. Så langt har vi sett svært svake reaksjoner fra norske kvinner på det som foregår i IS-territoriet.

Offentlig sektor er arena for likestilling og likeverd. Forstår Oslo kommune som ansatte niqab-damen med IS-flagg hva de gjorde? Eller tror de det er et tegn på integrering? Dette er et spørsmål som ikke bare er en sak mellom jenta og kommunen. Det berører barna i barnehaven og deres foreldre, men har på et overordnet plan noe med forholdet mellom myndigheter og folket å gjøre.

Det letteste er å skyve problemene fra seg og foran seg. Mye radikalisering blir ikke sett, fordi man ikke ønsker å se det. Når 700 hadde mot til å overvære gravleggelsen av terroristen Omar el-Hussain i København, i fullt påsyn for presse og politi – deriblant Ubaydullah Hussain – hvor mange sympatiserer er det da i det skjulte? Hvor mange satt hjemme som gjerne ville vært der?

Tallet er sannsynligvis så stort at myndighetene helst ikke vil vite det.

Det gir nettsteder som Document en oppgave og et problem. I dette tilfelle var historien lett å bekrefte, ut fra hva jenta selv hadde publisert på Facebook. Men publiseringen av en story utløser ukjente kjedebegivenheter. Hvem er hun? Hvem kjenner hun? Hvordan reagerer myndighetene, i første rekke barnehaven og Oslo kommune, men også PST. Hvordan kan PST tenkes å følge henne opp, hvis over hodet. Hva slags problemer kan hun få? Hvordan vil hennes familie eller slekt reagere på det?

Hva med reaksjoner i opinionen? Som vi ser blir mange provosert. Er dette virkelig Norge? Har vi kommet så langt?

Mangel på ærlig og oppriktig dekning i mediene gjør at folk ikke er forberedt. Hvordan skal man håndtere et slikt fenomen?

Ikke lett å si. Større land som Storbritannia har heller ikke noe svar. Foreldrene til Bethnal Green-jentene satt på BBC og klandret myndighetene for ikke å ha fulgt med og beskyttet jentene deres. Politiet satt i høringen og lot seg herse med. Mediene elsker å herse med myndighetene. Det var først senere det kom frem at en av fedrene selv hadde vært med på demonstrasjoner for radikal islam.

Det finnes alltids noen andre å skylde på. Det finnes alltid en boks man kan sparke nedover gaten for å unnskylde seg selv og slippe å gjøre noe.

Mange er interessert i at ansvaret ikke blir plassert der det hører hjemme: på de unge selv, på foreldre, på religiøse ledere som snakker med to tunger, på unnvikende politikere, på medier som fordreier, på myndigheter som helst ser vekk.

Da blir det en veldig tung bør å plassere på andres små skuldre.

Det må leserne tenke på. Vi sier det ikke for å klage. Vi sier det for å minne om at vi lever i en historisk unik situasjon, der en IS-kriger i Syria, som ligger på kne før han igjen skal voldta en blødende 12-åring, har en trosfelle som har fått jobb i en barnehave i Oslo.

Is it just one of those things? Nei, det er ikke det. Men fristelsen til å trivalisere er alltids til stede.

Det klarer vi ikke. Krigene i Bosnia gjorde noe med vår samvittighet. Den er ikke absrakt, men man trenger å få den beskyttende ringen perforert for at det går inn. Det er derfor journalistikk er viktig. Det er de konkrete historiene som blir sittende. De gir dybde til de større, generelle storyene.

IS har hatt kontroll på regien med hodeavskjæringene. Men historien om 12-åringen hadde de ikke kontroll med. Det får oss til å forstå hva IS er: Noe som må nedkjempes, med alle midler. Det er ingen feilslått idealisme ute og går her. Dette er organisert ondskap.

Det finnes de som vil vi skal se vekk, mens andre holder opp et speil. Det gir håp at slike historier som den om yezidi-jentene kommer ut til verden. Det skyldes dyktige og motiverte journalister, men de hadde ikke fått noen story uten hjelp fra enda modigere mennesker.

 

 

ISIS Enshrines a Theology of Rape

Documents gjengivelse:

Voldtektens teologi

Les også

En jente ved navn Joy -
Et rop om hjelp -
Det unevnelige -
Dårlig språk -
En sorgens dag -