Kommentar

Skal man la være å påpeke sammenhenger, fordi de er ubehagelige? Lørdagsrevyen hadde to innslag som kaster lys over to helt forskjellige utviklingslinjer i dagens Norge, basert på to forskjellige logikker. Den ene basert på beinharde markedskrav, den andre på velferdsstaten og stønader.

Kong Oscar

Norge mister sin siste sardin-fabrikk. Kong Oscar-fabrikken i Edanger på Askøy skal flyttes til Polen. 90 prosent går til eksport og 60-70 prosent er til USA. Den lave dollarkursen gjør at Rieber & Sønn taper penger. Valget er smertefullt, men ubønnhørlig.

På rekke og rad sitter kvinnene og legger sardiner i bokser, flere er asiatiske. Men tempo og effektivitet hjelper ikke. Lønnsnivået i Norge er for høyt.

Det er med et visst vedmod og bekymring man ser en merkevare forsvinne ut av landet. Men slik er den globaliserte økonomien.

Skien

I Skien/Porsgrunn har mange innvandrerkvinner gått i mange år uten å få jobb. En driftig kvinne fra NAV skal lære dem å bli gründere. Alle damene bærer skaut eller hijab, dvs. de er muslimer. En av kvinnene forteller at hun har syv barn. Hun er lei av å gå hjemme. Nå vil de gjøre det de kan til yrke: passe barn, drive frisørsalong, lage mat. De har fått hjelp til å innrede et hus der det skal lages barnehave, og hvor det blir plass til frisørsalong, og muligens catering. Damene er ivrige. Det er sikkert et stort fremskritt for dem å bli aktive. Men kommer de dermed «ut i samfunnet»? Blir barnehaven et sted for deres egne unger? Blir det en barnehave for muslimske barn, kan det bli et skritt mot et segregert samfunn.

Prosjektet er avhengig av offentlig støtte. Det er stønad-samfunnet som gir dem en plattform.

Man kan ikke unnlate å reflektere: på den ene siden medlemmer av flertallssamfunnet, som er underkastet beinharde markedslover. Her er ingen kjære mor. Det er vinn eller forsvinn. For damene på Askøy er det kanskje ikke lett å finne seg nye jobber.

Innvandrerkvinnene i Skien/Porsgrunn fikk ikke vanlige jobber. Kan det ha noe å gjøre med at de tviholder på egen kultur? dvs. identifiserer denne med tildekking osv. Inn trer staten og hjelper dem igang med det som er vernet arbeidsplass.

På kort sikt er dette et fremskritt, for dem. For samfunnet kan det være et problem at de med offentlig støtte kan fortsette å leve etter sin kultur i Norge. De slipper å forholde seg til markedslover, men kan leve på velferdsstaten. Tankegangen er sikkert at de skal klare seg selv på sikt, men det kan gi opphav til avhengighet, kravmentalitet, og viktigst: de trenger ikke forholde seg til de kravene andre må underkaste seg enten de vil eller ei. Det finnes alltids et unntak, alltids noen som tar imot.

Forskjellen på de to logikkene er enorm. Det offisielle Norge behandler innvandrere etter velferdsmodellen. Det har noen omkostninger og konsekvenser som først viser seg på sikt, og myndighetene kan velge å lukke øynene og late som ingenting. Men hard realisme forteller at dette betyr problemer: damene med syv barn hver kan leve ypperlig på offentlig støtte til barnehavene, og de blir med tiden mange.

Hvordan oppleves det av damene på sardinfabrikken som knokler på skift, og ikke klarer ha mer enn to barn?

Det kan nesten virke som om myndighetene inntar ulike roller overfor ulike grupper mennesker. Det er to sett regler som gjelder, to ulike logikker. Velferdsstaten lar folk leve i en boble, fjernt fra menneskene rundt dem. Bare det i seg selv gjør at man lever i forskjellige verdener. Når de i tillegg får dyrke sin egen kultur, blir avstanden stor.