Kommentar

Dagbladet vurderer å forhåndssensurere kommentarer, og stiller spørsmål om misbruk av ytringsfriheten. Men hva skal mediene gjøre med fakta, slik som sammensetningen av befolkningen, tall for sosialhjelp etc? Store sosiale endringer lar seg ikke skjule. Kanskje det er bedre å slippe folk til, men sørge for at formen er spiselig?

Det er kommet nye tall over befolkningsveksten i Oslo. Av nye Oslo-borgere er 9 av 10 ikke-vestlige. I rene tall gjør det enda større inntrykk:

Totalt står innvandrere for 92,5 prosent av veksten de siste ti årene. Innvandrere fra vestlige land utgjør syv prosent, mens ikke-vestlige innvandrere står for hele 86 prosent…
Totalt: 50 248. Nordmenn : + 3653 (7,5 prosent). Vestlige innvandrere : + 3565 (6,9 prosent) Ikke-vestlige innvandrere :+ 43 030 (85,6 prosent).
Kilde: Oslo kommune.

Byrådsleder Erling Laes mest interessante kommentar er han er overraskest, nesten sjokkert kan det virke som, over den sterke ubalansen:

Byrådsleder Erling Lae (h) sier at han var klar over at Oslo har nettoinnflytting av innvandrere. Men ikke at de utgjør så mange.

– Men vekst er positivt, stagnasjon er ikke positivt. Uten innvandrerne ville veksten vært minimal, sier byrådslederen. Han skulle likevel ønsket seg en større andel norske innflyttere.

Et stykke politisk korrekthet fra både Lae og Aftenposten. Begge er sjokkert over tallene, men prøver å pynte på dem så godt de kan. Begge nekter å tenke videre, i forlengelsen av disse tallene. Hvordan ser det ut om nye ti år? Da vil byen begynne å bli ugjenkjennelig hvis samme tempo fortsetter, og det vil det.

Like feige er Statistisk sentralbyrås statistikere, som nekter å fremskrive veksten. De tør ikke.

De som snakket om at Norge vil ha en stor andel nye landsmenn om 20-30 år ble ledd ut. Inntil tallene kom på bordet: 1,8 millioner i 2050.

Det folk gjerne vil vite er: Hva slags Norge blir dette? Det er det ingen som tør si.

Der oppstår frustrasjonen, frykten og sinnet. Det er høyst forståelig. Den norske eliten lever i sine hvite enklaver og later som ingenting. De ser seg selv på TV, i styrerom, konferanser, der hvor makten møtes. Men de holder på å gi fra seg initiativet tll andre. Det legges noen premisser for et fremtidig samfunn som de ignorerer. Det vil ikke «vanlige folk». Det er en del av deres hverdag. Det er lokalsamfunnet, skolen, barnehaven, barnas fremtid.

Noen av disse reaksjonene er «reaksjonære» i egentlig forstand: De vil ha tilbake virkeligheten slik den var. Det er ikke mulig i dagens verden. Men jeg vil tro de fleste er klar over det. Det de frykter er den voldsomme økningen av mennesker fra kulturer som står meget fjernt fra vår. Er det en legitim frykt? Selvfølgelig er det det.

Temaet folkeforflytning er meget komplisert. Mennesker er innfløkte. Deres kulturer likeså. Nå rystet folk sammen fra hele verden. Men noen er mindre fleksible enn andre. Noen er mer ulike oss enn andre. Men det får man fremdeles ikke si i Norge.

Athar Ali fikk inn en kronikk i Aftenposten søndag som var en eneste harang av plattheter som var gangbare for ti år siden: Hvordan alle kulturer var like mye verdt som et hovedprinsipp. Men det har jo utviklingen vist at de ikke er. Noen kulturer har trekk som alldeles ikke er bevaringsverdige. Så langt har vi endelig kommet at vi kan si det høyt.

I Norge tør eliten fortsatt ikke ta debatten om hvor komplisert vårt samfunn vil bli. Jeg har etterlyst flere historier fra hverdagen, om hvordan det går i barnehaver og på skoler og sykehus. Mitt inntrykk er at man ikke tør ta debatten.

Folks største frykt er at mennesker fra kulturer der religion eller lovløshet dominerer, skal sette sitt preg på norsk hverdag.

Men hvis en norsk byråkrat våger å si noe høyt om forskjeller, får han på pukkelen umiddelbart. Leif Magnus Skjevinger, avdelingsleder i Aetat sa i 2003 til VG:

I går offentliggjorde Statistisk sentralbyrå (SSB) tall på hvor mange førstegenerasjonsinnvandrere som hadde jobb i fjerde kvartal i fjor. Tallene viser at det er store forskjeller på yrkesdeltagelsen i Innvandrer-Norge.

Mens to av tre somaliere bosatt i Norge står utenfor arbeidslivet, har nesten 70 prosent av filippinerne jobb.

Innvandrere fra Norden og resten av Vest-Europa scorer høyest på statistikken. Rundt 70 prosent av dem er i arbeid. Seks av ti østeuropeere i Norge har jobb.

Sikter høyt

Skjevinger har følgende forklaring på ulikhetene blant innvandrere i arbeidslivet:

– Tamiler er ikke så jålete på det, og tar de jobbene de kan få. Somaliere, derimot, søker alltid på jobber som ligger i overkant av hva de er kvalifisert for. Og det er ikke tvil om at du blir stående utenfor arbeidsmarkedet hvis du sikter for høyt, sier Skjevinger.

Siden 1985 har Skjevinger intervjuet tusenvis av fremmedspråklige jobbsøkere. Før han begynte som avdelingsleder i Aetat Intro i Oslo, jobbet han i fem år på flyktningmottak.

Innvandringsminister Erna Solberg reagerer sterkt på den offentlige tjenestemannens uttalelser. Hun mener Skjevinger stempler somalierne ensidig negativt.

– De som uttaler seg, må tenke igjennom virkningene av det de sier. Jeg vil ikke kneble noen, men uttalelsene bør være nyanserte, sier Erna Solberg med tydelig adresse til Aetats avdelingsleder.

En slik sensitivitet for kritikk dreper enhver debatt. Man må spørre: Er det ondsinnet ment, eller basert på erfaring? Altfor mange journalister er «gode mennesker» og sørger at slike synspunkter havner i sekken for personlige fordommer. Men som innsendere spurte Helge Øgrim i debatten om sensur i Dagbladet: Hvis jeg bor omgitt av somaliske menn og har sterke oppfatninger om dem, hvor skal jeg så ytre meg? Det er farlig å gjøre det under fullt navn, og er ikke min frykt reell og har den ikke krav på å bli hørt? Hvor går man med sin følelse av isolasjon, at verden forandrer seg rundt en?

De som stilte disse spørsmålene fikk ikke noe svar. Dagbladet burde gitt noen eksempler på hva de ikke godtar.

Miitt inntrykk er at man blander sammen flere debatter: Den legitime om hva slags samfunn vi vil ha, og kan få, og den andre som handler om folks aversjoner mot andre. Man må kunne holde de to fra hverandre.

Flere lesere føler at Dagbladet i likhet med andre norske medier bruker de ukontrollerte kommentarene som unnskyldning for ikke å ta en debatt om hvor vi er på vei.

Mange bor i omgivelser som gjør at disse problemene er fjerne. Men man trenger ikke være spesielt fremsynt for å forstå at Oslo vil være en helt annen by om ganske få år.

Ni av ti nye oslofolk er innvandrere

Dette sensurer dagbladet.no

– Somaliere uinteresserte i å jobbe