Gjesteskribent

Asle Toje skrev en lørdagskommentar i Klassekampen om grenser for innvandring og illusjoner om det flerkulturelle samfunn. Han fikk postkasse full av takksigelser.

Toje sier ting som er opplagte, men likevel tabu. Som:

Spørsmålet jeg stilte var grunnleggende: Under gjeldende regelverk, har flere titals millioner mennesker rett på asyl eller familiegjenforening i Norge. Grinda står åpen. Da må vi spørre: hva slags Norge vil vi ha? Jeg hevder at Norge er på autopilot inn i et annet samfunn enn det som vi ønsker å leve i. Er det ikke på tide å avslutte forsøket på å oppkonstruere et multikulturelt Norge gjennom storstilt fjernkulturell innvandring?

Den økonomiske krisen vil garantert tvinge oss til å tøye idealene og tilpasse kartet til det nye terrenget. Selv ikke oljerike Norge har råd til å oppfylle alle forpliktelser. En viss tilpasning må til. Men hvordan gjøre det uten å røre ved den ideologiske overbygningen?

I det stille, har Norge blitt en annet sted. Asyl og familiegjenforeningstallene er i rask vekst. I fjor fikk 23.818 lovlig opphold. Oslo har forandret seg. Hovedstaden er i ferd med å bli en segregert by. Dette er et direkte resultat av en manglende vilje til å anerkjenne kulturell samhørighet, økonomi eller borgernes trygghet som relevante målestokker.

Det offentliges applaus av multikulturalisme er som den uheldige avisoverskriften «Enarmet mann applauderer…». Folk flest viser ikke den samme entusiasme som den kulturradikale eliten. Snarere tvert imot. For øynene på oss er Norge i ferd med å bli et etnisk segregert samfunn.

Tall fra Oslo kommune om nettoflytting mellom bydelene i Oslo, viser at det skjer dramatiske endringer i byens befolkning. Oslos opprinnelige befolkning skiftes ut i et stadig raskere tempo, innvandrere flytter inn og nordmenn flytter ut. Nordmenn er høflige, de klager ikke de bare flytter. Gjennom å systematisk ignorere de negative sidene ved masseinnvandring har vi skapt en situasjon hvor folk «stemmer med føttene».

Likevel kunne Per Kristian Foss, Jonas Gahr Støre og Erling Lae si at de ikke kjente seg igjen i beskrivelsene av Oslo. Det er en normal, rolig by.

Faren ved selvbedrag er at det kommer som et sjokk når deler av samfunnet ikke deler våre kjerneverdier når det gjelder demokrati, menneskerettigheter, dugnadsånd og velferdsstat. Multikulturalismen er basert på en antagelse om at alle som kommer automatisk antar vårt verdigrunnlag. Det stemmer ganske enkelt ikke.

Det interessante med multikulturalisme er at det er et unikulturelt fenomen. Du kan ikke være multikulturell i Saudi Arabia. Multikulturalisme dyrker ignoranse hvor man bytter ut spesifikk kunnskap om andre kulturer med generell entusiasme for dem. De hevder at det handler om verdier, men det å si at alt er like riktig og at alt er like mye verdt er å det motsatte av verdier, det er en form for nihilisme.

Mediene er talsmenn for denne vegring mot å ta opp problemene og utestenger de som vil. Det er farlig for ytringsfriheten og den demokratiske prosessen.

Mye blitt investert i å unngå å ta denne debatten. Begreper har blitt omdefinert, tall har blitt manipulert, NRK har bagatellisert og eksperter har bortforklart. Hvorfor? Fordi det foregår en kulturkamp i Norge i dag. Elite står mot grasrot, idealer står mot realiteter.

Det er nedstemmende å se i hvor stor grad det norske medieenfoldet overrepresenterer meningene til en snever kulturradikal elite. I ekte norsk mørkemannstradisjon definerer de rutinemessig standpunkter til høyre for sine som moralsk uakseptable. Hijabsaken er et eksempel på en debatt hvor 10 prosent står mot 90 prosent.

Artikkelen sto som leserbrev i Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad 24. februar, og kan leses på Asle Tojes blogg: I det stille blir Norge et annet land.

Les også

-
-
-
-