Demografi

Mens Nederland er en magnet for innvandrere, flytter den hvite, utdannede middelklassen fra landet. Forskerne Hendrik van Dalen og Kne Henkens fant i 2008 at for femte året på rad overskred utvandring fra Nederland innvandringen, og nådde 123.000 emigranter, noe som tilsvarer 7,5 utvandrere per 1000 innbyggere. Tallene overrasket demografene. Den siste utvandringsbølgen lå langt tilbake i tid og Nederland var det eneste vesteuropeiske landet som opplevde netto utvandring.

Forskerne studerte utvandrernes begrunnelser og fant svaret i «de sosiale spenningene» som kom av storstilt fjernkulturell innvandring inn i et tett befolket land hvor den fysiske nærheten er tettere og vanskeligere å flytte bort fra. Trenden har bare økt siden 2008, ifølge avisa Dagelijkse Standaard. I de første fem månedene av 2010 utvandret 44.000 hollendere. I 2011 forlot 47.000 landet i de første fem månedene av året og i 2012 var tallet 52.000.

Noe av svaret ligger i historien. Nederlendere har en tradisjon for å søke seg ut i verden når det blir trangt i lavlandet. Nye muligheter er «pull-faktorene» som trekker nederlendere ut av landet. Forskerne Rene Cuperus og Mark Elchardus, skriver i boka «After the third way» om «push-faktorene»: «kombinasjonen av segregert utdanning, lukket arbeidsmarked og åpen velferdsstat har vært oppskriften på sosial katastrofe».

Innvandrere utgjør omtrent en femtedel av landets befolkning, men står for en mye større andel av samfunnets sosialutgifter. I land etter land trekkes den samme konklusjonen: Storstilt lavkvalifisert fjernkulturell innvandring til land med generøse velferdsordninger og milde integreringstiltak er økonomisk dumskap.

Dette poenget ble understreket av Harvard-historikeren Niall Ferguson under sitt besøk i Oslo nylig:

«Store velferdsstater av den typen som kalles «den nordiske modellen», oppsto i etnisk homogene samfunn». Ferguson mener multikulturalisme svekker tilliten som gjør at et folk er villig til å spleise på velferd. Han viser til sosiologen Robert Putnam, som har kommet til at folk som lever i multietniske nabolag, «lukker seg inne». De er mindre tilbøyelige til å bruke pengene sine på fellesgoder.

Ferguson påpeker at når generøse velferdsstater åpner for storstilt innvandring, oppstår et problem: «Innvandrerne, som ofte kommer fra lavtillitssamfunn, må integreres for å ta til seg fellesskapsverdiene som er premisset for velferdsstaten». Yrkesdeltagelse er et mål for integrering. Han viser til Norge som et skrekkeksempel hvor særlig innvandrere med bakgrunn fra fattige land, har en betydelig lavere yrkesdeltagelse enn befolkningen forøvrig.

Et annet problem vedrører antagelsen om at integreringen vil ordne seg selv. Innflytting avstedkommer sekundær flytting. I forskningen kalles dette «hvit flukt», i Norge foretrekker vi det mindre meningsbærende, mer duse «bokonsentrasjon». Van Dalen og Henkens konkluderer i sin studie av årsakene bak Nederlands utvandringsbølge med: «at kvaliteten på den offentlige sfæren er en viktig del av livskvaliteten, og de nederlandske utflytterne har implisitt gitt et mistillitsvotum.»

For å forklare mekanikken bak denne prosessen støtter forskerne seg på analysemodellen «Exit, Voice, Loyalty» som ble utviklet av den store økonomen Albert O. Hirschman. Den grunnleggende logikken er som følger: borgere i en stat har, grunnleggende sett, to mulige handlingsalternativer når de opplever forverrede levekår: De kan dra sin kos (exit), eller de kan forsøke å snu trenden gjennom å uttrykke misnøye (voice). Voice, som i vår sammenheng er den oppkavede innvandrings og integreringsdebatten, er mer informativ siden den begrunner misnøyen.

Hirschman hevder at jo større muligheter det er for exit, jo mindre er sjansen for at voice vil bli brukt. Dette kan bidra til å forklare hvorfor nederlenderne som utvandrere gjennomgående er høykvalifiserte, dem som lett kan finne jobb annetsteds. I modellen kan «exit» begrenses av loyalty – for eksempel den lojalitet som følger av fedrelandskjærlighet. Men denne variabelen er i Nederland bevisst svekket fra myndighetenes side i et forsøk på å fostre en europeisk identitet noe som, ifølge modellen, kan ha bidratt til å akselerere utviklingen.

Den nederlandske erfaringen har tre viktige lærdommer for land som Norge. En, er at etterspurt arbeidskraft kan finne på å «stemme med føttene». To, de mest lønnsomme, mest skattebetalende delene av befolkningen ikke bør gis inntrykk av at de er velferdsstatens melkekyr som skal yte for at andre skal nyte. En tredje innsikt er at vi kanskje ikke skal være så redde for kommentarfeltet. De som klager er i det minste fortsatt her.

Asle Toje er utenrikspolitisk forsker og kommentator. Artikkelen ble først publisert Dagens Næringslivs papirutgave 3. juli 2013, og er gjengitt i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.