ruud-koopmans

Etterhvert som den tyske “velkomstkulturen” har veket plassen for en panisk redsel for at denne kan underminere samfunnet, har den offisielle responsen vært todelt: For det første er det blitt fremforhandlet en avtale mellom EU og Tyrkia om retur av “flyktninger”, og for det andre har den tyske regjeringen innført en integreringslov med sikte på å redusere skadevirkningene av den demografiske katastrofen i annet halvår av 2015.

Integreringsloven består essensielt av to elementer: et kjempemessig tjenestetilbud til nykommerne fra den tyske staten, og en forventning om at disse gjør sitt beste for å bli en del av det tyske samfunnet. Men er det noe samsvar mellom denne “Wir schaffen das”-kulturen og resultatene som kan forventes?

Tyskland ser ut til å lide av en hel rekke mentale handikap i disse sakene. Blant dem som så hensynsfullt som mulig forsøker å holde virkelighetens lys tent for tyskerne, er den nederlandske migrasjonsforskeren Ruud Koopmans (bildet), som siden 2007 har holdt til i Berlin.
ruud-koopmans
I et nylig intervju Dorothea Siems har gjort med ham på økonomisidene i Die Welt, møter han nok en gang behovet den tyske offentligheten har for å bli matet med teskje. Det er kanskje ikke heeelt sikkert at integreringsloven vil gjøre mirakler. Til det er realitetene litt for kompliserte. Integrering lar seg ikke trylle frem ved hjelp av vedtak.

ANNONSE

Die Welt: Professor Koopmans, hva er vellykket integrering for Dem?

Ruud Koopmans: Integrering betyr først og fremst at innvandrernes livsforhold ligner på flertallssamfunnets. Det betyr at arbeidsledigheten er ikke høyere, at barna i samme grad fullfører en utdannelse, og at inntektsnivået – avhengig av kvalifikasjonene – ikke er lavere enn i befolkningen generelt. For meg omfatter vellykket integrering også sosiale aspekter. Lever migrantene i en parallell verden, eller blir de en del av vertssamfunnet?

Hvordan kan vi bedømme det?

I den forstand er ikke innvandrere integrert hvis de stort sett holder seg blant sine egne, ikke knytter vennskap blant den tyske befolkningen, har problemer med det tyske språket, og for det meste leser aviser og ser TV-sendinger på hjemlandets språk. Det spiller også en viktig rolle hvorvidt det finnes etnisk blandede ekteskap i familien. Integrering betyr slett ikke at migrantene på alle måter blir tyske. De trenger ikke gå i Lederhosen. Men alle må akseptere Grunnloven, også vår forståelse av at religionen ikke står over loven.

Et halvt århundre etter at amerikanske sosiologer identifiserte blandede ekteskap som mål på integrering mellom folkegrupper i USA, siger altså innsikten inn på den andre siden av Atlanteren – som om meldingen kom frem ved hjelp av mange generasjoner av brevduer.

Tyskerne har oppdaget på en litt for hard måte (hvorfor lærer man aldri av andres feil?) at respekt for kvinner ikke formidles ved osmose til unge menn fra Nord-Afrika og Midtøsten. Men problemet stikker dypere enn seksuelle overgrep:

Kvinners likestilling er fastsatt i Grunnloven. Men dette betyr ikke at man kan pålegge innvandrerkvinner å delta i arbeidslivet, selv om det beviselig gjør integreringen enklere. Det finnes jo også tyske kvinner som ikke er yrkesaktive. Men Tyskland må strengt avvise flerkoneri blant muslimer. Det samme gjelder ekteskap med mindreårige. I slike tilfeller burde heller ikke familiegjenforening være lov lenger.

Intervjueren griper fatt i temaet familieinnvandring med det som en gang kunne ha vært omtalt som rørende naivitet, men som i våre dager er en total og klanderverdig mangel på observasjonsevne:

Familiegjenforening spiller en stor rolle i flyktningedebatten. Vil rask gjenforening med slektningene gjøre integreringen lettere, når flyktningene først og fremst er enslige menn?

Nei, tvertimot. Erfaringen med gjestearbeiderne viser at den sosiale segregasjonen først utviklet seg etter at familiene hadde kommet hit. De første gjestearbeiderne som kom til Tyskland for femti år siden, levde moderne liv og skaffet seg forbindelser blant landets opprinnelige befolkning. Men da familiene kom etter og dannet egne grupper, ble de moderne mennene plutselig konservative familiefedre.

Det er mange ting den stakkars, tålmodige Koopmans må rydde opp i. Virkemåten til klansamfunn er altså en av dem. En annen er illusjonen om grenseløs humanitet:

Blant flyktningene finnes det humanitære omstendigheter som taler for familiegjenforening.

Det stemmer, men gitt de enorme kapasitetsproblemene i forvaltningen, skolene, bolig- og arbeidsmarkedet, er det tilrådelig å bremse familiegjenforeningen. Dessuten bør man tenke på insentiver. Det ville være fornuftig – slik Tyskland allerede gjør overfor andre land – å stille betingelser for gjenforening med ektefeller: at partneren har tyskkunnskaper, og at det finnes en visst minimumsinntekt og en stor nok bolig. Hvis partneren befinner seg i en sikker flyktningleir i Tyrkia eller Jordan, ville det være mulig å la dem gjenforenes der. En flyktning kan vende tilbake dit og fortsette samlivet der. Uinnskrenket rett til gjenforening burde bare finnes der hvor det kan bevises at det foreligger en akutt trussel mot slektningene, for eksempel at de befinner seg i et krigsområde.

Welt-journalist Siems ber om bekreftelse på en selvfølge med en like selvfølgelig begrunnelse. Koopmans benytter anledningen til å si at også religion er en faktor. Fremfor alt en helt bestemt religion.

Blir det vanskeligere å integrere flyktninger enn andre innvandrere?

Ja, flyktninger handler om innvandrere vi ikke har valgt selv. Derfor kommer det også mange mennesker med lite utdannelse. Dessuten stammer mesteparten fra muslimske land, og mine studier viser at muslimer ofte har vanskeligere for å la seg assimilere i flertallssamfunnet enn andre migrantgrupper. Og den sosiokulturelle integreringen er en viktig forutsetning for god integrering på arbeidsmarkedet.

Det sisiokulturelle er ikke bare vanskelig å måle med annet enn ekteskapsstatistikk, det er også stadig tale om forbudt kunnskap, i strid som den er med flerkulturelle dogmer. Men bevisene befinner seg rett fremfor nesen på en:

Hvor godt er tyrkerne integrert her til lands?

Sammenlignet med andre grupper har ikke integreringen av tyrkere lyktes spesielt godt. Det har riktignok skjedd fremskritt hva angår både fullført utdannelse og deltagelse i arbeidslivet. Men det går saktere med tyrkiske migranter enn med mange andre grupper. Det skyldes at tyrkerne er mye sterkere orientert mot opphavslandet, og forblir blant sine egne mye oftere enn det som er tilfelle blant andre migranter. Det er først og fremst disse sosiokulturelle årsakene som gjør integreringen vanskelig. Og dette svekker i sin tur tyrkernes muligheter både på arbeidsmarkedet og i utdanningssystemet. Tyrkernes integrering forhindres i tillegg av religionen, ettersom religiøse skillelinjer i samfunnet er spesielt vanskelige å overvinne. Muslimske kvinner får for eksempel ikke lov til å gifte seg med en kristen mann.

For journalisten grenser dette til “hate facts”. Klarsignalet til brønnpissing er gitt. For Koopmans handler det derimot om at man ikke må feie problemer under teppet.

Frykter De ikke at de med slike uttalelser gir høyrepopulistene argumenter for en islamkritisk holdning?

I Tyskland har man vanskelig for å peke på problemer med integreringen, fordi noen frykter at det vil gi fremgang for høyrepopulistene. Men man må snakke om vanskelighetene for å finne løsninger på dem. I Nederland hadde vi rundt årtusenskiftet en lignende situasjon som i dagens Tyskland. På den tiden styrte en storkoalisjon som ikke var villig til å ta tak i befolkningens voksende ubehag ved migrasjonen. Dette styrket høyrefløyen. I Tyskland skjer nå nøyaktig det samme. Tyskerne må bestemme seg for om de fortsatt vil forhindre et gjennombrudd for høyrepopulistene. Men da må de etablerte partiene i langt større grad ta innover seg stemningen i befolkningen. Migrasjonspolitikken vil bli avgjørende for om et høyreparti kan etablere seg permanent i Tyskland.

Intervjueren ser sitt snitt til å antyde at folket er problemet. Det har begitt seg ut på en slippery slope, og gudene vet hvor den ender. Nei, sier Koopmans, det er politikerne som er problemet.

Hvorfor har den tyske befolkningens innstilling til innvandringen endret seg?

Befolkningens innstilling til innvandringen har endret seg lite siden 1990-tallet. Det som har forandret seg, er politikken. Partiene er mye mer åpne for innvandring i dag enn de var før. På den måten har de etablerte partiene fjernet seg fra folket.

Men tyskerne får jo ikke barn, og innvandrerne skal vel redde pensjonene? Not.

Men Tyskland trenger innvandring, ettersom mangelen på faglærte stadig blir større.

Det stemmer, den demografiske utviklingen skaper problemer for Tyskland. I noen regioner og bransjer er det mangel på arbeidskraft allerede. På sikt trenger derfor Tyskland innvandring. Men ikke alle typer innvandring er til nytte for landet. Noen skaper til og med problemer for velferdsstaten. En migrant må være integrert i arbeidslivet for at det skal være til fordel for samfunnet.

Det er næringslivet som vil ha innvandring, og næringslivsjournalister som Siems lyder som et ekko – slik de også gjør i tilsvarende spalter ellers i Europa (hvem gidder å åpne The Economist lenger?). Koopmans liker tilsynelatende ikke at både politikk og medier er i lommene på kapitalen:

I den pågående debatten snakker blant annet representanter for næringslivet bare om fordelene med innvandring. Problemene hopper man over. Arbeidsgiverne presser på for å slippe flest mulig mennesker inn i landet. Og når det bli problemer med integreringen, veltes de over på velferdsstaten.

Man setter sin lit til integreringsloven. Og den inneholder mye fint, men den går etter Koopmans’ oppfatning ikke langt nok:

Den nye integreringsloven pålegger flyktninger forpliktelser. De må delta på tyskkurs, og etter fem år stort sett kunne forsørge seg selv hvis de fortsatt vil være her. Er det en klok tilnærming?

Det er rett og riktig at bare de som lykkes i å integrere seg, får varig opphold. Det må stilles betingelser. Tyskland er på ingen måte for strengt. Man kunne tvertimot gjøre reglene enda litt strengere.

Integreringsloven har heller ikke noe ris bak speilet. Koopmans vil ha det riset.

Strengere på hvilken måte?

Loven forutsetter bare at man har plikt til å delta på integrasjonskurs. Det ville ha vært bedre å forlange en vellykket avslutning. Men det avgjørende er at man sendes tilbake til slutt hvis man ikke lykkes med integreringen, til tross for integreringskurs, etterutdannelse og alle annen hjelp. Selvfølgelig under forutsetning av at situasjonen i opphavslandet er sikker igjen. Tilbakesending kan skje på frivillig basis, med insentiver og økonomisk støtte. Dersom det ikke er tilstrekkelig, må man være politisk forberedt på å gjennomføre utvisninger. Men til noe slikt har det tidligere ofte manglet politisk vilje.

Problemet er kanskje helst manglende evne. Hvordan tror Koopmans at tyske myndigheter skal få sendt ut hundretusenvis av personer som har hatt fotfeste i landet i noen år? Det er ikke realistisk, og det burde han selv innse også.

Man må forhindre den massive tilstrømningen, for den som har satt sin fot på det europeiske kontinentet, er det som regel umulig å få sendt tilbake. Løsningen er en grensekontroll verdt betegnelsen. Hvor mye politisk støv skal virvles opp, og hvor mye større skade skal det gjøres på verdensdelen innen man begynner å vurdere det eneste som ville virke?

 

Die Welt

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629