ruud-koopmans

Det finnes etterhvert ganske mange kunnskaper på migrasjonsfeltet som kunne ha satt Europa i stand til å hanskes bedre med den pågående revolusjonen, men det sitter langt inne å ta dem innover seg – særlig hvis de er ideologisk upassende. Professor Ruud Koopmans (bildet) er blant dem som har gjort denne erfaringen.

Idet realitetene blir påtrengende nok, tvinger en mer velfundert forståelse seg frem, men noen hver kan bli frustrert over hvor langsomt det går. På den annen side går det like sikkert som det politiske landskapet endres, idet den gamle maktelitens partier til tenners gnissel taper terreng til nye politiske bevegelser over hele den vestlige verden.

I likhet med f.eks. Paul Collier, er ikke Ruud Koopmans hvem som helst. Denne sosiologiprofessoren ved Humboldt-universitetet i Berlin, som tidligere var professor i Amsterdam, leder sosialforskningssenterets enhet for migrasjons- og integreringsforskning ved Wissenschaftzentrum i den tyske hovedstaden, og har omfattende prosjekter på baken – hvis resultater står i strid med lenge vedtatte politiske dogmer.

ANNONSE

Koopmans har av denne grunn lenge vært ignorert, men noe er i ferd med å endre seg. Dette går også frem av et nylig intervju som Sven Astheimer har gjort med ham i Frankfurter Allgemeine, hvor han blant annet kritiserer muslimske migranter for å gjøre lite selv for å integrere seg.

Frankfurter Allgemeine: Herr Koopmans, De har forsket på temaene migrasjon og integrasjon i rundt 20 år. De må være en etterspurt mann for tiden. Hvor ofte har De blitt oppringt fra statsministerens kontor?

Ruud Koopmans: Statsministeren har ennå ikke ringt. Men akkurat nå kommer jeg rett fra Innenriksdepartementet, hvor vi har snakket om årsakene til migrasjon. Vi har også hatt svært friske diskusjoner om den nylige avtalen med Tyrkia.

Men De dukker ikke så ofte opp i den offentlige debatten. Hva tror De det kommer av?

Det er nå engang sånn at de fleste politikere og journalister ønsker å få sine egne oppfatninger bekreftet. Og synspunktene jeg representerer er kanskje ikke så populære i Tyskland for tiden. Men i det store og hele påkaller forskningsresultatene mine oppmerksomhet allerede. I begynnelsen av 2015 offentliggjorde jeg en studie over islamsk fundamentalisme og muslimers fiendebilder i Europa. Resultatene ble heftig diskutert i mange land verden over, fra Pakistan til Israel og USA, også i Europa – men knapt i Tyskland. Frankfurter Allgemeine var den eneste storavisen som tok det opp, om enn svært kritisk. Men de har i det minste nevnt det. I de andre mediene hersket en full radiotaushet.

Vi må altså til psykologien for å finne en forklaring på noen av migrasjonsdebattens absurditeter. Men hva er det egentlig Koopmans sier som er så ubehagelig at det ikke kan snakkes om?

Ved en tilfeldighet ble resultatene av den siste undersøkelsen Deres offentliggjort samme dag som attentatene i Brussel. Av denne fremgår det at muslimer hevder seg så dårlig i arbeidslivet i destinasjonslandene fordi de ikke i tilstrekkelig grad tilpasser seg. Er dette virkelig så revolusjonerende sammenlignet med hovedstrømsmediene?

Å, ja. Det betyr nemlig at det finnes en sammenheng mellom kulturell assimilasjon og strukturell integrering i arbeidslivet. Her til lands er det temaet tabu – slik kan det da ikke være. Egentlig skal ikke kultur ha noen betydning for integreringen.

Astheimer bemerker at andre har tatt opp de samme tingene. Koopmans bekrefter det, men det er noe ved de andres måte å gjøre undersøkelser på som holder visse hjørner av virkeligheten på avstand.

De fleste studier skjer på den måten at man tar for seg situasjonen til migranter og ikke-migranter, og sammenligner de sosio-demografiske faktorene. Når man da finner forskjeller på samme alderstrinn, samme utdanningsnivå og samme bosted, forklares disse med diskriminering fra arbeidsgivernes side. I faglitteraturen kaller man det “ethnic penalty”, altså etnisk avstraffelse. Slike studier baserer seg for det meste på generelle data, og det mangler spesifikke faktorer som spiller en rolle for migranter. Det kan være språkbeherskelse eller spesielle forestillinger om kvinners rolle.

Intervjueren lurer på om alt etter Koopmans oppfaning kan reduseres til ikke-etniske faktorer.

Etter Deres resultater spiller altså ikke diskriminering noen rolle lenger?

Når man tar hensyn til de nevnte kulturelle sidene ved saken, er det ikke lenger noen statistisk signifikante forskjeller igjen. Det forekommer helt sikkert diskriminering, men ikke i det omfanget som tidligere har vært antatt.

Virkeligheten er mer kompleks enn de samfunnsvitenskapelige undersøkelser i sin skjematisme ofte forusetter:

Bestrider De virkelig at søkere med navn som Ali eller Aische blir ufordelaktig forskjellsbehandlet?

Nei. Men et problem med dette eksperimentelle oppsettet er at det ganske riktig viser en sammenheng, men ikke hvor omfattende fenomenet er. I alle situasjonene hvor Ali søker jobb, antas det at han konkurrerer med en Stefan som har de samme kvalifikasjonene. Men i virkelighetens arbeidsmarked skjer ikke det så ofte, ettersom Stefan sannsynligvis har en bedre utdannelse, og ikke konkurrerer med Ali om den samme stillingen i det hele tatt.

Etter alle disse innledende øvelsene slutter artikkelforfatteren å gå rundt grøten.

Hva kommer det av at muslimer oftere er arbeidsløse enn andre grupper i nesten alle industriland?

For det første er språkbeherskelsen svært viktig. Vår studie viser at den som har gode språkkunnskaper og for det meste følger med i tyske medier, har bedre sjanser på arbeidsmarkedet. Det er noe som viser seg helt tydelig blant migrantene. Den andre faktoren er kontakter på tvers av etnisitet. Migranter av første, men til dels også av andre generasjon er fremmede i vertslandet. Det er majoritetsbefolkningen som har den beste kjennskapen til arbeidsmarkedet – hvor er de beste jobbene, hvordan søker man? Dessuten har et bredt nettverk av kontakter avgjørende betydning for sjansene på arbeidsmarkedet.

Segregasjon resulterer altså i manglende suksess på arbeidsmarkedet, og den er gjerne selvvalgt:

Og muslimer holder seg blant sine egne?

Ja, den sosiale segregasjonen blant muslimer er høy, også i forhold til andre migrantgrupper. Man trenger bare å se på boligsituasjonen.

Koopmans fremhever aspekter ved segregasjonen som det sitter ekstremt langt inne for tilhengere av den multikulturelle ideologien å akseptere:

Mener De at dette skyldes kulturelle og religiøse forskjeller?

For en konservativ muslim er selv kontakt mellom kjønnene utenfor familien et problem. I Nederland kan vi for eksempel se at etniske blandede forhold ikke er et spørsmål om rase eller herkomst. Det finnes mange par hvor den ene parten kommer fra Surinam eller Antillene. Men blant muslimer er slike forbindelser sjeldne, også i andre europeiske land. Her må det imidlertid legges til at det også kan skyldes en slags sosial diskriminering, ettersom det ikke er alle som ønsker kontakt med muslimer.

At noe var i ferd med å gå alvorlig skeis i Belgia lenge før terroren i Brussel den 22. mars, gikk frem av Koopmans tidligere forskning. Men den ble ignorert av grunner som er politisk tribale inntil det foraktelige:

Den forrige undersøkelsen min viste at fanatismen blant muslimer i Belgia er på et klart høyere nivå enn for eksempel i Tyskland. Også hva angår fiendtlige holdninger til jøder og Vesten hadde Belgia de høyeste verdiene i alle de seks landene som var omfattet av undersøkelsen. At noe hadde gått riktig galt der til lands, gikk klart frem allerede i den studien. Dette ble da også tatt opp av et par belgiske politikere, riktignok bare på høyrefløyen av det politiske spekteret, og dermed mistet argumentene i manges øyne legitimitet. Det er dessverre min skjebne.

Koopmans risikerte å bli oppfattet som en slags sviker:

Dessuten var de tidligere medlem av De grønne i Nederland.

Jeg regner meg fortsatt som en venstreorientert person som legger frem sine forskningsresultater. Men de fleste mennesker vil ikke høre ukomfortable sannheter.

Blir temaet tiet i hjel blant kolleger?

Det ville kanskje være å trekke det litt for langt, men man erfarer i alle fall en viss avvisning. Men det skjer i mindre grad i Tyskland enn i Belgia, Storbritannia eller Nederland. Jeg får underhånden høre at arbeidet mitt gir rasister og høyrepopulister vann på mølla.

Det viktigste for mennesker med sterke ideologiske tilbøyeligheter, som det er forferdelig mange av i så ideologiske tider som våre, er altså ikke hva sannheten er, men om det er de rette personene som sier sannheten. Hvis du ikke har de foretrukne politiske oppfatningene, spiller det ingen rolle om du snakker sant. Tilsynelatende vil ideologer heller ofre livet – eller snarere noen andres liv – enn å innrømme at en politisk motstander kan ha rett i noe av det han sier.

Så dypt har vi altså sunket i det som skulle ha vært et opplyst hjørne av verden. Det ligger i realiteten i mørke. Som Fedrelandssalmen sier: “Vårt heimland i mørker lenge låg, og vankunna ljoset gøymde.”

Koopmans tanker er såpass ubekvemme at han for visse personer må fortone seg som sosiologen fra helvete:

Den engelske tittelen på studien Deres lyder “Does Assimilation Work?” Hvordan lyder Deres svar?

Av de nevnte grunner helt entydig “ja”. Den som er assimilert, er sjeldnere arbeidsløs, og deltar oftere i arbeidslivet. Men her trengs det mere forskning. Det kan for eksempel hende at assimilerte muslimer like ofte er i arbeid som personer fra majoritetsbefolkningen, men i dårligere jobber under deres kvalifikasjoner. Det kunne også forklare diskrimineringen i forbindelse med ansettelser.

Assimilering er et ord med forferdelige overtoner i multikulturalister ører, men det er virkelig ikke noe farlig:

Hva forstår De med begrepet assimilering?

I sosiologien forstår man det som prosessen hvor migrantene konner nærmere flertallssamfunnet. Det kan man se både strukturelt i forbindelse med arbeidsmarked og utdannelse, og kulturelt når det gjelder språk og sosiale kontakter. Da multikulti-begrepet oppstod på 1970-tallet, ble assimilering stadig mer tabu. Det handler imidlertid ikke om at migrantene oppgir eget språk eller egen kultur.

Det er fravær av assimilering som er farlig:

Det handler om at man er i stand til å snakket språket i det nye landet man bor i, og ikke utelukkende har kontakt med sin egen gruppe. Multikulti baserer seg på tanken om handler om tanker rundt tokulturalitet. Men for mange muslimer har ikke det fungert. Bare spør den tyrkiskættede befolkningen hva de mener om Erdogans bestrebelser for å kneble de frie mediene, nå også i Vest-Europa. De identifiserer seg mye sterkere med Tyrkia enn med Tyskland eller Nederland. Problemet med multikulti-debatten er at skylden for disse omstendighetene alltid forsøkes lagt på vertslandene.

Multikultur er en dårlig idé, for den fremmer separasjonen, fortsetter Koopmans. Det betyr ikke at noen trenger å oppgi sin identitet, bare at man ikke murer seg inne i den:

Når man opptrer i offentligheten, lykkes man bare hvis man kjenner de lokale reglene. I Tyskland finnes det dessuten en sterk vilje til å være politisk korrekt, men det mangler vilje til å akseptere betydningen av kulturell tilpasning. Når jeg holder foredrag og fremhever betydningen av det tyske språket for migrantfamiliene, blir jeg ofte buet ut. Folk tror at man først kan lære ordentlig tysk hvis man også kan godt tyrkisk. Men det er ikke sant. Når et barn vokser opp i en familie hvor det kun snakkes tyrkisk, bare leker med andre tyrkiskspråklige barn, og tyrkisk TV hele tiden kverner i bakgrunnen, er det ikke annet å vente enn at barnet får problemer i en tysk skole.

Astheimer etterlyser politiske løsninger på flyktningefeltet. Her er ikke Koopmans like skarp. Et av hans forslag er at

ved oppnådd flyktningstatus får de tre års oppholdstillatelse. Den som i denne tiden består integreringskurset, lærer seg språket og finner en jobb, skal ha mulighet til permanent opphold, uavhengig av situasjonen i hjemlandet.

Og den som ikke oppfyller dette?

Da oppstår spørsmålet, som er helt normalt og legitimt i ethvert innvandringssamfunn, om ikke Tysklands humanitære forpliktelser tar slutt her, og personen må dra sin vei.

Han burde forstå at det ville være praktisk umulig å hente frem dette riset bak speilet. Hvis et stort antall mennesker har fått et slags fotfeste i et europeisk land, vil de aller fleste bli på ubestemt tid. Politiske tiltak med sikte på det motsatte, ville få en serie med kjepper i hjulene. Protestene ville bli tallrike, de sosialpornografiske historiene likeså, og det ville bli umulig å spore opp særlig mange av dem som måtte gå under jorden.

Tilbake fra bærtur i politikken, er han straks på sporet igjen:

Hvordan innvirker sosialbidragenes størrelsen på sjansene for integrering?

Hvis det bare handlet om å integrere migranter i arbeidsmarkedet, burde alle kopiere den angelsaksiske modellen med lave sosialytelser. Det skaper et så sterkt trykk at staten knapt trenger noen integreringspolitikk. Men det ville være galt å hive velferdsstaten overbord.

Sverige har til gråt og tenners gnissel hos politikere stengt grensene…

Fordi mye har gått galt der til lands. Arbeidsløsheten blant flyktninger har vært høy i årevis. Sverige har et høyere forsørgelsesnivå enn Tyskland, kombinert med svært liberale rettigheter for utlendinger – en fatal kombinasjon.

Vil avtalen med Tyrkia løse Tysklands problemer? lurer Astheimer på.

Nei, det viser seg allerede nå at flyktningerutene forskyver seg. Men først og fremst tror jeg at avtalen med Tyrkia ikke vil holde lenge. I de siste ukene har vi sett at denne avtalen er blitt en moralsk spagat for tysk og europeisk politikk, ettersom Erdogan nådeløst utnytter sin maktposisjon for å bekjempe den tyrkiske opposisjonen. Statsministerens opptreden i Böhmermann-saken lar seg etter mitt skjønn ikke rettferdiggjøre. Da må en tysk satiriker avslutte sendingen fordi han blir truet på livet.

Hun har jo i mellomtiden innrømmet å ha tatt feil…

Men det har gått lenger. I Nederland blir tyrkiske organisasjoner oppfordret til å anmelde fornærmelser av presidenten. En nederlandsk-tyrkisk journalist på ferie i Tyrkia blir arrestert, og det skjer innbrudd hjemme hos henne i Amsterdam. Tyske journalister nektes innreise. Og forbundsregjeringen tier – det er en skam. I tillegg har statsministeren med en storslagen gest opphevet Dublin-systemet på egenhånd. Det ble ingen europeisk løsning, og ettersom andre stater med rette nektet å være med på å dele utgiftene, ble Erdogan innsatt som dørvakt.

I migrasjonsspørsmålet er det mange som inntar den holdningen at det knapt er noenting politikken kan gjøre. Kreftene som er i sving er simpelthen for sterke, og utslagene av dem kan angivelig bare administreres. Koopmans tar dissens på det punktet:

Hva kan vi lære av de siste månedene?

At migrasjonen meget vel lar seg styre. Folk kom da grensene ble åpnet. Og da Balkan-ruten ble stengt og Erdogan endelig begynte å kontrollere smuglerbandene, hadde det også påviselig effekt. Naturligvis finnes det en humanitær plikt. Men den må oppfylles på andre måter. For hittil er det mennesker som er i stand til å betale smuglerbander tusenvis av euro, som har kunnet komme – fremfor alt unge menn som har råd til disse turene.

Men en forutsetning for å utøve politikk, er at politikken ikke velger å abdisere på egenhånd. Det har den rådende politikerkasten langt på vei gjort, og overlatt styringen til globaliseringens krefter. Det demokratiske svaret kan avleses i nesten alt som skjer politisk i disse tider. Kasten ser ennå ikke helt ut til å ha forstått hva som er i ferd med å ramme den.

 

Frankfurter Allgemeine (Documents oversettelse)

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629