Gjesteskribent

Statsminister Recep Tayyip Erdogans tale til 16.000 tyrkere på fotballstadion i Køln, har sjokkert tyskerne. Det har gått opp for mange at det er ved å vokse frem et Lille-Tyrkia som står under innflytelse fra Ankara. Erdogan demonstrerte åpent at han kunne spille på de 2,5 millioner tyrkere, og at hans regjering ønsker økt innflytelse.

Ett forslag og en påstand sjokkerte spesielt: Forslaget om egne tyrkisk-språklige skoler i Tyskland. Det oppfattes av mange som en en klar oppfording til å utvikle parallellsamfunn. Forslaget ble kontant avvist av statsminister Angela Merkel.

Under talen i Køln – på tyrkisk – hevdet Erdogan at «assimilasjon er en forbrytelse mot menneskeheten». Det var åpenbart at han mente tyrkerne i Tyskland utsettes for assimilasjonspress. Tyskerne ble opprørt. Siden NS-tiden har «assmilasjon» vært et fy-ord. Ingen ansvarlig politiker går inn for assimilasjon. Derimot integrasjon, hvor tyrkerne beholder sin kultur og tilhørighet, men lærer seg å respektere verdiene i det tyske samfunn. Når Erdogan velger å lange ut mot «assimilasjon», og endatil forbinder det med «forbrytelse mot menneskeheten», virker det som om han vil diskreditere tysk integrasjonspolitikk og frir til separatistiske følelser hos tyrkerne.

Tyskere flest mener at tyrkerne slett ikke trenger en slik oppbacking: Av 2,5 millioner har bare 700.00 valgt å bli tyske statsborgere, 1,8 millioner er altså fortsatt tyrkiske.

Det representerer et betydelig stemmepotensial, både i Tyrkia og Tyskland. Erdogan ville at det skulle bli mulig å føre tyrkisk valgkamp i Tyskland.

Tyskerne har fått bange anelser. De ser for seg at tyrkerne i Tyskland blir en befolkning som fjernstyres fra Ankara, et satellitt-samfunn.

Berthold Kohler reflekterer over Erdogans tale i Frankfurter Allgemeine. Han stiller fakta opp mot Erdogans retorikk: Talen var på tyrkisk, plakatene var på tyrkisk, og publikum tyrkere, i en by som snart vil se en megamoske reise seg. Likevel står Erdogan og snakker om «assmilasjon som en forbrytelse», skriver Kohler.

Han sier Erdogans tale kan tas som uttrykk for en voksende kløft mellom tyskere og tyrkere. Man legger forskjellige ting i ordet integrasjon. Det har vært en grunnleggende forutsetning for tysk innvandringspolitikk at begge parter ønsker integrasjon, men det er ikke lenger tilfelle, skriver Kohler.

I et land hvor de fleste tyrkere forblir tyrkere fra vugge til grav er Lille-Tyrkia allerede en lokal realitet mange steder.

Det finnes ikke assimileringstrykk i Tyskland. Tvert imot skjer det ofte en for-tyrking av tredje og fjerde generasjon tyrkere, og denne tendensen er så klar at Erdogan ikke hadde behøvd å dytte på, hvis han da ikke har politiske motiver, skriver Kohler.

Tyrkerne i Tyskland kan påvirke valgutfallene både i Tyskland og Tyrkia. Både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk, som feks. synet på Tyrkias EU-søknad.

Foreløpig er det organisasjonsmessig at tyrkerne har fått størst politisk uttelling. Men også her spiller de et tvilsomt spill. Leder av Den tyrkiske forening, Kolat, ga delstatsminister i Hessen, Roland Koch, skylden for at man assosiererer brannen mot tyrkerboligene i Ludwigshafen, med to andre innvandringsfiendtlige branner: Mölln og Solingen. Det er stort ansvar å introdusere slik skyld for en eventuell forbrytelse, antyder Kohler.

Det store spørsmålet avslutter han med. Det gjelder alle land i Europa med stor innvandringsbefolkning.

Hva hvis det tyrkiske mindretallet ikke vil la seg integrere? Hittil har man funnet andre årsaker enn innvandrerne selv til at integrering går sakte eller dårlig. Men hva hvis de ikke vil? Hva hvis de avviser «tyske» verdier, og foretrekker sine egne? Det spørsmålet gir gjenlyd over hele Europa.

Doch muss die Republik sich inzwischen eine noch unbequemere Frage stellen: Was, wenn die Mehrheit der Türken sich gar nicht integrieren will, und zwar nach unserem, ohnehin ausgesprochen liberalen Verständnis? Wenn sie, wie von Erdogan dazu angespornt, türkische Schulen und Universitäten in Deutschland verlangt? Wenn sie eigene Parteien fordert und das Türkische als Amtssprache in Berlin-Kreuzberg? Noch meiden es alle, von einer eingewanderten ethnischen Minderheit zu sprechen. Doch weit entfernt davon sind wir nicht mehr.

Lærdom

Kan Tysklands helt spesielle erfaringer med totalitært styre gjøre landet bedre skikket til å avsløre og analysere fremstøt mot parallelle samfunn? Tyskerne har lang erfaring med å analysere aggressiv retorikk, som presser mottakeren for å oppnå maktpolitiske mål.

Erdogan fridde åpenbart til den tyrkiske befolkning. Men måten han gjorde det på, var å undergrave tyske myndigheters legitimitet i tyrkernes øyne: ved å anklage dem for assimilasjon.

Erdogan er samtidig representant for et land som driver brutal assimilering, og som har et folkemord på samvittigheten man ikke vil vite av. Alt dette er signaler som tyskerne vet å tolke og de liker ikke det de hører.

Die türkische Frage