Nytt

Bildet: Den tyske utenriksminister Sigmar Gabriel hilser hjertelig på sin tyrkiske kollega Mavlut Cavusoglu, 8. mars, dagen etter at Cavusoglu har holdt valgkamptale i Hamburg. Det er ikke alle tyske statsråder som ville opptrådt like hjertelig. Tyrkia er blitt et innenrikspolitisk tema i tysk politikk. CDU-politikere markerer avstand og grenser og hva mer er: De Grønne har en tysk-tyrkisk leder og han kaller Erdogan diktatoren i Ankara. Foto: Reuters/Scanpix.

Norske medier vil ikke se hva som foregår når Erdogan tar valgkampen til diasporaen i Europa. Nå som situasjonen har eskalert velger norske medier en unnfallende, forstående holdning til Erdogan.

Norske medier later som det er to likeverdige parter som har kommet skjevt ut med hverandre og bruker uttrykk som «busta fyker» og «brudulje». Det er forskjønnende, tildekkende begreper. Leser man tyske aviser ser man tydelig at tyske politikere er sjokkerte over at Erdogan har valgt å projisere konfliktene hjemmefra inn i det tyske samfunnet.

Det er ikke mulig å komme til den forståelsen hvis man leser eller lytter til norske medier.

Tyskland har ikke bare en stor tyrkisk befolkning, de har også en stor kurdisk. Det samme har Sverige. Erdogan vil knuse kurdernes nasjonale drømmer, enten det er i Syria/Irak eller hjemme. Han nekter det kurdiske HDP å drive valgkamp, men forlanger retten til å gjøre det i Europa.

Når han ikke får viljen sin bruker han nazi-anklager. I norske medier fremstilles dette som over the top-retorikk, det koker over for Erdogan, men man må jo forstå ham.

Slik oppfattes dette ikke i Tyskland og Nederland. Der blir nazi-anklagene tatt på alvor. Innenriksminister Thomas de Maiziere sa det var utelukket å tillate tyrkiske politikere å drive valgkamp i Tyskland

„Wer die Bundesrepublik Deutschland oder ihre verfassungsmäßige Ordnung beschimpft und böswillig verächtlich macht, macht sich strafbar. Dort wäre spätestens eine Grenze“, sagte der Minister.

-Den som sviner til forbundsrepublikken og den forfatningsmessige orden og omtaler den ondsinnet, kan tiltales. Det går nemlig en grense, sa Maiziere.

Tysk har et ord «verharmlosung», bagatellsering, og det er det norske medier gjør: De tildekker hvor aggressiv og brutal Erdogan opptrer.

Både VG, Aftenposten og NRK skjønnmaler Erdogan. Verst var Sidsel Wold i innslaget litt over 0700, der hun gjorde tyrkerne til ofre for EUs dobbeltstandard. EU har belært Tyrkia om menneskerettigheter, men  holder dem ikke selv når de nekter den tyrkiske familieministeren å slippe inn på det tyrkiske konsulatet i Rotterdam, sa Wold. Hun viste til at også det konservative CHP-partiet var enig i denne kritikken, som om det beviser noe som helst.

Wold er hverken logisk eller konsistent:

EU-land krever at Tyrkia lar sine innbyggere nye godt av ytringsfrihet. Likevel forbyr europeiske regjeringer tyrkiske politikere å snakke til sine statsborgere.

Dette gir de avviste tyrkiske statsrådene gode poeng når de klager over europeernes dobbeltmoral.

Wold har også empati med Erdogans paranoia: Hvordan kan Erdogan eller Wold vite hva «europeiske politikere innerst inne følte»?

En annen grunn til president Erdogans sinne overfor flere EU-land er en ubehagelig mistanke om at europeiske ledere innerst inne håpet at han ville bli styrtet under kuppnatten i fjor.

Ved å kjøpe dette fiktive argumentet kan Wold legitimere Erdogans sinne. Wold forklarer ikke, hun kjøper Erdogans argumentasjon:

Det skal ha såret og opprørt Erdogan og hans politiske krets at ikke vestlige ledere raskere gav uttrykk for at de forsto hvor alvorlig kuppforsøket var. Først to måneder senere kom EUs utenrikssjef og Natos generalsekretær på besøk til Ankara.

Alt for sent, mente tyrkere flest.

En journalist vil vite at politikere av Erdogans type ikke er «såret og opprørt», men bruker enhver anledning til utpressing. Også et kupp avløst av et motkupp kan brukes til moralsk-politisk utpressing. Solidariteten kan aldri bli sterk nok.

Wold kvier seg ikke for å gå enda lenger, når hun bruker terroren i Europa til å skape sympati for en sterk mann som har støttet IS i Syria:

Samme år som terrorangrepene i Paris, Brussel og Nice rystet Europa, mistet også Tyrkia mange statsborgere. Terrorister slo til på Atatürk Internasjonale Flyplass, i Ankara og andre tyrkiske byer.

Men den varme sympatibølgen som gjaldt vesteuropeiske borgere nådde ikke det muslimske landet i Europas utkant.

President Erdogan kunne si at europeerne viste sitt sanne ansikt og at grunnen til at de ikke ønsker Tyrkia inn i EU er fordi Tyrkia er et muslimsk land.

Sirkelen er komplett

NRKs korrespondent vender jihadistenes terror i Europa mot europeerne selv for å presse oss til sympati med et regime som selv har støttet jihadistene og er mer opptatt av å bekjempe militsen som har vært mest effektive i kampen mot IS, enn IS selv. Og det etter at IS har tatt terroren over på tyrkisk område.

Derfor er tyske politikere, nederlandske og østerrikske og danske så vare for Erdogans strongarm-tactics. De kjenner lusa på gangen. Erdogan er en type maktpolitiker som ikke respekterer spillets regler.

Å hevde at Tyrkia fortjener bedre som NATO-medlem er igjen en unnskyldning. Tyrkia oppfører seg ikke lenger som et alliansemedlem.

Hvorfor ikke Putin?

Fra en rasjonell synsvinkel gir ikke Wolds fremstilling mening. Hvis man mener at Erdogan har rett til å gjøre hva han vil på hjemmebane, uten konsekvenser for hans oppførsel i Europa, hva da med Putin? Fremgangsmåten er den samme. Hvis Erdogan kan, hvorfor ikke Putin? Logikken i Wolds resonnement er at Europa bare har å legge seg flat.

At norske medier er så unisone i deres forståelse for Erdogan viser at den norske eliten mangler motstandskraft og velger islams side der hvor en aggressiv autokrat som ønsker å bli diktator søker konfrontasjon med EU.

Det er ikke mulig å fatte hva som foregår hvis man forholder seg til norske medier.

Sterk mann

Erdogan gjør det som er tyranniske politikeres foretrukne fremgangsmåte: De provoserer frem en konfrontasjon som gjør at de kan vise seg sterke, kontante. De oppfører seg slik at motparten blir nødt for å forsvare seg. Da kan tyrannen påberope seg å være krenket og mobiliserer hevnlyst og gjengjeldelsesbehov hos sine tilhengere.

Erdogans oppførsel minner om en viss mann fra Tyskland. Men man trenger ikke gå så langt. Ayatollah Khomeini og hans etterfølgere har trekk av det samme: De mobiliserer mobben mot motstanderne. Det samme gjorde Det muslimske Brorskap da de satt med makten i Egypt.

Det finnes derfor en sammenheng mellom forfølgelsen av de kristne i Sinai og Erdogans modus operandi. Men Aftenposten klarer ikke se den. På samme dobbeltside hvor en Marian Kirollos har en hjerteskjærende beskrivelse av IS’ drap på kristne, står en en «nøytral» fremstilling av konflikten mellom Nedeland og Tyrkia som faller ut til Erdogans fordel.

Det var samme «nøytrale» måte Aftenposten dekket Hitlers opptrapping og truende oppførsel på før 1. september 1939. Det var alltid Hitler som gikk seirende ut av disse konfrontasjonene, fordi aviser som Aftenposten manet til moderasjon.

Det ble kalt appeasement den gangen, og passer like godt i dag.

Deniz Yücel

Arrestasjonen av Die Welt-journalisten Deniz Yücel og tiltale om samarbeid med terrorister, spiller en stor rolle i Tyskland, men figurerer ikke i norske medier.

Pågripelsen var en provokasjon overfor den tyske stat. Yücel er tysk borger. Erdogan viste at det bryr han seg ikke noe om. I tillegg kommer at Yücel kun gjorde jobben som journalist. Erdogan trampet også på journalistyrket og pressefriheten. Ikke noe annet land har så mange fengslede journalister som Tyrkia. Det er som norske medier har glemt det, eller at det er saken uvedkommende. Ved å arrestere Yücel oppfører Erdogan igjen seg som Khomeini: Han vil vise at hans islamistiske-tyranniske jurisdiksjon også gjelder tyskere og i Tyskland.

Det er et maktutvidelse og et makt»anspråk» som Tyskland åpenbart leser for hva det er, og ikke kan finne seg i.

Tyskland har en viss erfaring med diktatorer. Men Norge ser ut til å ha glemt alt historien har lært oss.

Vi har forståelse for den nye sultanen.

 

 

http://www.aftenposten.no/verden/Derfor-hagler-nazi-beskyldninger-og-reprimander-mellom-allierte-land-616965b.html

https://www.nrk.no/urix/ved-a-skjelle-ut-nederland-vinner-han-hjemme-1.13422713