Autoritære regimer har en annen og enda større evne til å frakoble seg konsekvensene av egne handlinger enn demokratier.

Det blir ikke bedre av at Europa driver for vær og vind og USA hae en president som ikke forstår hva ledelse er.

Mulighetene for misforståelser og kollisjoner blir mange.

An injured man hugs an injured woman after an explosion during a peace march in Ankara, Turkey, October 10, 2015. REUTERS/Tumay Berkin

Foto: Bildet fra lørdagens bombe i Akara bør bli ikonisk. Det forteller hva terror virkelig betyr: Selv de som overlever blir mentalt smadret slik som kvinnen på bildet. Smellet, blodet, skrikene – forsvinner ikke og under gnager bevisstheten om at noen gjorde dette med overlegg. De hadde en overbevisning som gjorde at de sprengte seg selv og bombene var pakket med kulelagre for å ramme flest mulig. Disse bombene går nå av i NATO-landet Tyrkia. Hva skal forhindre at det samme skjer Europa? Her spiller vår frykt og avvergemekanismer oss et puss, for vi ønsker så sterkt at det ikke skal skje, at vi ignorerer advarslene.

På toppen av det hele ønsker ikke hverken Europa eller USA å forstå hva et islamistisk regime betyr,  hva som er dets kjennetegn. Derfor er analysene av hvem som sto bak bombene i Ankara og hva de betyr, famlende og usikre. Vesten tør ikke se volden i hvitøyet.

Vrøvlete påstander fremsettes om at PKK må regnes blant de mistenkte. Hvorfor skulle PKK bombe sine egne? Det er uenighet mellom HDP og PKK, men selvmordsangrep mot fredelige demonstranter ligger ikke innenfor PKKs horisont.

Når man inkluderer PKK kan det være fordi man ønsker å spre mistanken, slik at den svekkes når det gjelder Ankara.

Men Akara har beviselig foretatt seg handlinger som sår tvil om dets motiver.

Hvorfor stenger myndighetene sosiale medier etter forferdelige terrorangrep? Det samme skjedde etter Suruc. Hvilket signal er det myndighetene sender?

Enda verre: PKK var bare timer fra å erklære en ensidig våpenhvile da bombene smalt. De gjennomførte, men Ankara fulgte ikke opp. Tvertimot.

 

Turkish warplanes struck PKK targets in northern Iraq and southeastern Turkey on Saturday and Sunday, and security sources said some 30-35 PKK guerrillas were killed in the northern Iraqi raids on Sunday alone.

«The PKK ceasefire means nothing for us. Operations will continue without a break,» a senior security official said.Huffingtonpost.com/reuters

Hvis man skulle bygge tillit, ville man ikke forvente at myndighetene gjorde som PKK og innstilte angrepene?

ANNONSE

Actions speaks louder than words, heter det, og Erdogan viser at han foretrekker krig, selv etter det mest blodige terrorangrepet i nyere tid.

Det forteller at Erdogan i likhet med Putin er risikovillig. Han høyner innsatsen vesentlig ved å fortsette krigen mot PKK.

PKK høynet innsatsen da de begynte å drepe politi og soldater etter Suruc. Kanskje hadde de en grunn til å tro at det skjedde med myndighetnes stilltiende aksept. Det var likevel en politisk risiko å begynne drapene på tyrkisk ordensmakt.

Norske og andre medier har «glemt» at Tyrkia i fire år har latt IS operere fra deres territorium. Dette er en vesentlig faktor for å forstå kurdiske reaksjoner. IS har fritt kunne sluse rekrutter og soldater ut og inn av Tyrkia. Selv våpenlaster har Erdogans hemmelige tjenester koordinert og levert. IS-soldater har fått behandling på tyrkiske sykehus.

Samarbeidet har vært så omfattende at det er allment kjent. Likevel later Europa som om det ikke vet. Europa burde stille seg noen enkle spørsmål:

Hva er Tyrkias mål?

Autoritære regimer ønsker innflytelse og makt for seg selv og sine. Et islamistisk autoritært regime ønsker noe mer: Det ønsker at det skal være islam og muslimer som ekspanderer og blir top dog. Erdogan har gitt tyske myndigheter fingeren på deres egen hjemmebane flere ganger ved å oppmuntre tyrkerne i landet om ikke å la seg integrere.

Mediene later som de ikke husker.

Det er ikke dumdristig å tro at Erdogan ønsker å svekke Europa og øke egen og islams innflytelse ved å oversvømme Europa med muslimske migranter.

De tok Konstantinopel i 1453. Bevisstheten om dette er ikke borte. De ble slått foran Wien i 1683. Kanskje tiden nå er inne til å erobre Europa innenfra?

Kurderne er i dag på the receiving end av denne ekspansjonen, enten det er i Syria eller Tyrkia. De burde være Europas forbundsfeller. Hvis Europa skulle ramme en pål i islamismens kjød, burde det erklære at det støtter opprettelsen av et fritt Kurdistan. Det lyder dumdristig, men det er mange måter man kan signalisere dette på.

Slik det nå er er det Tyrkia som is leading Europa up the garden path, dvs fører Europa på veier det ikke bør trå og ikke vil vite hvor fører hen.

Og dette Tyrkia er ved å bli sugd inn i den sekteriske krigen i Syria. Erdogan er en gambler. Putin er en gambler. Assad slåss for livet.

Disse autoritære lederne følger ikke Europas spilleregler. De lar seg ikke overtale.

Man må fremfor alt være seg bevisst forskjellene og handle deretter.

Hittil er det små tegn til at Europa ser eller vil se dem.

Vi risikerer å bli sugd inn i krigen, akkurat som Tyrkia.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629