USAs avtale med Tyrkia om å skape en IS-fri sone på den syriske siden av grensen er som å åpne enda flere rom i det Pandora-skrin som Syria-krigen har vist seg å være.

Pandora.by_James_Gillray

                                Foto: Pandora åpner skrinet, av James Gillray.

Å åpne et Pandora-skrin brukes om å foreta en handling som kan synes begrenset og rasjonell, men viser seg å romme en rekke uoverskuelige konsekvenser, som oftest farlige og destruktive.

Hele Syria-krigen har vært et Pandora-skrin. Obama har hele tiden villet holde USA unna og har gang på gang sagt nei til involvering. Både da Petreaus/Clinton og Panetta ville trene og væpne syriske opprørere, og da han bagatelliserte IS som et B-lag. Den ultimate avverge var da han snudd 180 grader og unnlot å holde sitt eget løfte om å straffe Assad hvis han brukte kjemiske våpen. Det kom etter at det britiske parlament overraskende gikk mot David Cameron og nektet den britiske regjering å delta.

ANNONSE

Utviklingen går så fort at vi glemmer, men dette var en langt mer skjebnesvanger beslutning enn vi helt har tatt inn over oss. Slik vi har glemt hvem det var som raket kastanjene ut av ilden for Obama: Vladimir Putin med sitt forslag om at Assad frivillig overga sine kjemiske våpenlagre.

Obama ble lurt, både bokstavelig og i overført betydning. Han forsto ikke hva han bega seg inn på. Nå går inn tett inn på livet av Erdogan på hans egen hjemmebane. Han risikerer ikke bare å bli lurt, han risikerer å bli dratt inn i en spill han ikke har herredømme over. Obamas store skrekk.

Men dette er Obamas svakhet: En tendens til å overvurdere seg selv.

Bak Iran-avtalen ligger en selvovervurdering av dimensjoner og den har vært del av Obamas politikk helt siden han tiltrådte, vi har bare ikke sett at det bak den blendende idealismen ligger en høy grad av selvovervurdering.

Fakta gjør ikke inntrykk på Obama. For et par dagen siden sa han at han ennå ikke hadde hørt ett seriøst argument mot avtalen med Iran.

Americans play to win, var det noen som sa. Men Obama har så stor tro på egne idealer og evner at han ender opp med å gjøre det motsatte.

Erdogan er en spiller. Han har latt IS etablere seg i Tyrkia. Vestlige medier gjengir motstrebende at han har latt rekrutter til IS passere gjennom Tyrkia. Han kunne gjort mer, han kunne ha stanset dem, lyder kritikken. Som om det er manglende handlingsvilje Erdogan lider av.

Trafikken fra vest til øst er en bevisst politikk fra Ankaras side. Akkurat som asylstrømmen fra øst til vest er det. Erdogan ønsker å svekke Europa og han ønsker å styrte Assad. Autokrater har ubegrenset tiltro til egne evner og egen makt.

Han har latt IS bygge en infrastruktur i Tyrkia. Erdogan kan påføre dem skade, men det er gjensidig.

Hvor hensynsløs Erdogan er kan man se av hans va banque-spill mot kurderne. Erdogan risikerer å utløse en ny krig med kurderne. Men hans ønske om å forhindre enn kurdisk stat er sterkere enn noe annet. Det er brennende og får ham til å ta alle sjanser.

Det er mye viktigere for Erdogan å knuse kurdiske aspirasjoner om egen stat enn å knuse IS.

Men som noen skrev: Ånden er ute av flasken. Kurderne er i bevegelse. Det begynte i Irak allerede under den første Golf-krigen, da Saddam ville straffe kurderne liksom han straffet shiaene i sør for å ha gjort opprør. De måtte traske i snøen over fjellene til Tyrkia der amerikanerne hjalp dem. Dette var den første store humanitære innsatsen US Army deltok i etter den kalde krigen.

Her ble håpet sådd: Kurderne var ikke fortapt. De hadde mektige venner. USA fortsatte å bygge på kurderne. Invasjonen i 2003 betød kurdisk de facto selvstendighet i Nord-Irak. Også den gang nektet Tyrkia USA å benytte basene i landet. Siden har avstanden bare økt.

Når Erdogan velger å gå til krig mot kurderne er det ikke bare PKK han vil knuse, men også avleggerne PYD, YPG i Syria, de som er USAs fremste kampstyrke på bakken. Det er det samme som å støtte IS med den ene hånden og si man man vil bekjempe dem med munnen. En makt som virkelig mente hva den sa ville aldri bombe kurdiske styrker.

Iran, Irak og Tyrkia har tidligere gått sammen om å knuse kurdisk uavhengighet. Denne gang betyr et tilsvarende forsøk å spille på lag med de mest destruktive kreftene verden har sett siden nazismen.

Uttrykket Pandoras skrin brukes ofte om ikke-angrepspakten mellom Hitler og Stalin. Den viste seg senere å ha et hemmelige tillegg som var en vennskapspakt der de to diktatorene ble enige om å dele Polen og Baltikum. Avtalen ga Hitler grønt lys til å starte krig.

Erdogan legger helt andre premisser til grunn for avtalen med USA enn Obama gjør. For Erdogan er den et første offensivt trekk og han har vist i praksis hva det betyr: krig mot kurderne. For Obama er den konstruktiv – å skape et samarbeid mot IS, å trekke Tyrkia med i koalisjonen.

Men den som ikke vil undersøke motpartens premisser risikerer å bli grundig lurt. Hvis målet er å hjelpe mennesker burde det være første bud.

Men det er som om IS og brutaliteten i den syriske krigen har lammet evnen til å se krigen for hva den er. Humanitære ønsker skygger for krigens spill og menneskene den fortærer.

Tyrkias involvering med USA på slep åpner for helt nye scenarier, hvor USA risikerer en blowback for avtalen med Iran.

Vi lever i svært farlige tider.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629